tirsdag 22. desember 2009

Julebrev


Noen sender kort, andre skriver julebrev.Kortene er greie og distanserte. Det er en hilsen bare: Jeg tenker på deg og nå kan du forresten se på et bilde av barna mine. Brevene er mer krevende. Dette har hendt mens du og jeg ble ett år eldre. Noen synes det er helt jævlig å få slike intimiteter i posten, andre elsker det. Sjøl oppdager jeg problemstillingen for sent. Det skjer som regel på lille julaften og da er det for sent å sende julekort eller brev. Men – men når man først blogger, er det kanskje like greit å stå distansen ut.

Derfor: For første og antakelig eneste gang KOdahls julebrev:

Året startet bratt da faren min døde 13, januar. Det hadde vært en lang sorgtid på forskudd. Han fikk diagnosen lungekreft sommeren 2008. Prognosen var klar. Det gikk fort nedover. Cellegiften gjorde sitt. De siste månedene var han pleietrengende, men fikk bo hjemme til siste slutt – heldigvis. Ethvert dødsfall innebærer mange praktiske gjøremål – også etterpå. Min mor er over åtti og bor alene. Hun må ha litt hjelp til å handle og den slags. Blir ofte byturer på meg for tiden.

Bok: Jobbet med en ny krim på ettervinteren og våren og drev vekselbruk med filmmanus  og en ungdomsroman. Den siste heter Fortellingen om Bill Gates og kom i juni. Tror den ble borte i det store papp- og papirberget som bokbransjen egentlig er.

Film: Manuset Sorans reise fikk endelig letter of intent fra Filmfondet i september. Det var etterlengtet. Hisham og jeg begynte med dette manuset da Vinterland var ferdig klippet mot slutten av 2006. Nå, først etter fire års jobbing tør Norsk filminstitutt og satse på et enestående internasjonalt filmprosjekt. Går alt etter planen skal Hisham gå på settet og spille inn i september 2010. En god del Casting er allerede gjort.

Mer family: 2009 ble året da barna flyttet ut. Jørgen fikk seg leilighet på Jessheim. Før kjørte han en time hver vei til jobb. Nå går han dit på to minutter. Både Karoline og Ida Marie leier hver sin lille leilighet i hovedstaden. Men Karoline ble syk og måtte til Tyskland på spesialbehandling i august. Heftig. Men hun ble frisk;-) Jeeee!


Gårdsdrift: Søyene nedkom med 54 lam i april/mai. Det var en del drama i tillegg til nattevåkingen. Alle ungsøynene fikk to lam hver. Selv om spælen er godt eslet som morsau, er det ikke lett å gjøre det første gang. En del feilstillinger og panikk på fødestua.  Noen fødte så seint som ultimo mai og det ga en del små lam på forsommeren. En flokk på fjorten dyr måtte gå hjemme på innmarksbeite hele sommeren. Det ble mye handtering i og med at de to værene også gikk ute. Det gjaldt å lage soner. Så var det lille Willy - et værlam som tidlig ble syk. Måtte fôre gutten med sonde flere ganger om dagen da moren ikke lot ham få suge. Han forble liten og svak men trasket trøstig etter de andre og klarte seg.

Den største flokken holdt skogen til en gang mot slutten av juli. Da begynte de å presse gjerdene. Var vel gaupa som ble for nærgående. Ble mye gjerding i sommer – på grunn av det. Irritasjon og jaging. Da vi til slutt sanket, var det bare ett eneste lam som var gått tapt. Heldigvis.


Reising: Ble invitert til oversetterseminar i Edinburgh i mai. Vi var en hel delegasjon, Norla, Cappelen Agency, NRK og meg. Ble imponert over norskavdelingen til universitetet der. Det ble to dagers dypdykking i oversetterens problemstillinger. Bidro selv med et innlegg sammen med Don Bartlett (som oversetter bøkene mine til engelsk). Ble dessuten tid til både å bese byen og sjekke opp maltwiskyens hemmelige liv.

Siden ble det en tur til New York i juni, sammen med kompis Fred. Det regnet hele tiden. Men vi hadde et par fine  konsertopplevelser på Fat Cat og Blue Note. Møtte dessuten forleggeren min, Peter, og fikk anledning til å bese Flat Iron Building fra innsiden. Forlaget St. Martins har fanken meg erobrtet hele kåken. Prøvde å si det til Peter: ”Jeg har vært, hvor mange ganger i New york?  Hver gang står jeg og glåmer på Flat Iron Building – byens vakreste bygg. Og nå, for første gang kan jeg gå rett inn. Awesome!”

Men det kuleste var å møte opp i resepsjonen, å si til sikkerhetsvakten hvem jeg var og deretter se fyren rive av telefonrøret og bjeffe: ”He’s here!” før han løper bort til heisen og åpner dørene for meg.

Da jeg kom hjem, hadde hetebølgen satt inn og jeg fikk slått gras og bakketørket alt sammen til høy. En bekymring mindre. Men – fikk en bekymring ekstra da høyvenderen fikk slått av en tinde. Den må antakelig sveises fast - hvis det i det hele tatt blir mulig å reparere den.



Mer gårdsdrift: På ettersommeren skjedde et drama i hønsegården. Det var en dag jeg kjeftet opp de to værene Valdermar og Petter som ville stange ned gjerdet. Plutselig hørte jeg latteren fra kråka som satt på låvemønet. Underlig hvordan man fatter ting. Jeg ned i hønsehuset der massakren nesten var over. En rev eller en mink – svinet tok repern når han hørte meg i trappa – hadde drept for fote og til og med klart å dra to høner ut av hønsegården. Den sist gjenlevende satt paralysert på vaglen inne og hanen kikket forskremt ut fra en rugekasse. Harde tider. Dro på Hvam og kjøpte noen nye høns, tverrstripet plymouth. De begynte å verpe først i oktober. Hanen stakkar, han sovnet inn noen uker senere, i den samme rugekassen.

Mer Bok: Gjorde en switch på vårparten. Neste roman skal ut på Gyldendal. Det er godt å samarbeide med Oddsvar igjen. Var allerede godt i gang, men ga gass på sommeren, ettersommeren og høsten. Juni, juli, august, september og oktober var det bare krim døgnet rundt. Nå er den ferdig. Sjerpet og kuttet ned til 300 sider. Tittelen er Kvinnen i plast. Den lanseres i mars 2010.

Reising: Deltok på litteraturfestivalen i Tromsø på høsten. Leste fra Lindemans tivoli og deltok i debatt på krim. Som alltid var publikum kvinner og som vanlig ble diskusjonen skrudd mot Larssons Salander. Tromstinden var vinterhvit mot blå himmel og høstfarget by. Tromsø er fanken knuse meg noe av det vakreste Norge har å vise fram.

TV: Det ser ut til at 2010 blir et TV-år. Grunnlaget ble lagt sammen med Axel Hellstenius tidlig 2009. Nå ser det ut til at  den jobben har båret frukter og at jeg blir skrivende på TV-manus– i alle fall  på nyåret. Det er jo ingenting som er fast i den bransjen (heller).

Bok & reise: Mannen i vinduet (romanen) ble lansert i USA i februar. Ble invitert til New York og University of Washington – (Huskies i Seattle) i oktober. Holdt foredrag for omtrent 50 entusiastiske norsk-amerikanere som underviser i norsk på ulike universiteter i USA.  Kjempegjeng. Siden jeg først var i Seattle tok jeg tid til å bese Space needle (Grace anatomy) Etterpå var det fly til New York og reading i Scandinavia House. Omtrent hundre interesserte lesere. Kult.


To ganger New York på samme år er heftig synes jeg.  Min faste rutine er blitt Brooklynbrua. Tar den promenaden hver gang – og i oktober var været bra som bildet viser.

Mer bok: Et polsk forlag kjøpte tre titler i november. Gunnarstranda legger stadig større deler av verden under seg. Den fjerde raneren skal ut i Spania i februar 2010. Dette er den tredje som Planeta gir ut. Da skal jeg til Barcelona og lansere. Gleder meg. Barcelona er fantastisk. 

For de som lurer på det, julemiddagen er i år som hvert år – pinnekjøtt.

God Jul!

lørdag 12. desember 2009

Metode


Jeg har nettopp sett Eva Marie Saint få tårer i øynene idet Cary Grant ber henne dra til helvete. Det er en sterk scene, en scene som drar denne filmen ned fra komedien til nivået der den berører publikums egen sårbarhet, det er en detalj, en av veldig mange som igjen gjør at North by Northwest fortsatt må regnes som en av freemragende film– femti år etter at den ble lansert. Å se de blanke øynene hennes (for Gud vet hvilken gang – dette er en film som aldri blir slitt av tidens tann) fikk meg til å huske en episode på ungdomsskolen midt på syttitallet, utløst av NRKs framsyning av fjernsynsteateret – da NRK fortsatt var den enerådende kanalen og du kunne regne deg som inkludert og oppegående på skolen hvis og bare hvis du hadde sett forrige kvelds TV-program og hvis du hadde språk til å kunne snakke om det. Min norsklærerinne hadde sett Lise Fjeldstad som Nora i Et Dukkehjem forrige kveld og blomstret med stor innlevelse ved kateteret. Hun berømmet Fjelstad hennes skuespillerprestasjoner, og begrunnet sine meninger i det faktum at en tåre hadde begynt å trille fra Lise Fjelstads venstre øye før tåren trillet fra høyre øye, noe min norsklærerinne hevdet at demonstrerte Fjelstads ypperlige nivå, fordi andre skuespillere (særlig de fra Hollywood) ikke eide denne typen innlevelse men iførte ett eller annet – et mystisk, kjemisk stoff i øynene, et middel som provoserte fram tårer – og hos disse middelmådighetene begynte tårene å renne fra begge øyne samtidig. Gråting på film fra Hollywood var altså et filmtriks. Det slår meg nå at min norsklærerinne (i motsetning til Fjeldstad) knapt kunne ha hørt om method acting, i alle fall kunne hun ikke ha sett Eva Marie Saint i North by Northwest, eller Eva Marie Saint mot Brando i Storbyhavn, eller Brando i En sporvogn til begjær, eller Newman, Elisabeth Taylor og Burl Ives i Katt på hett blikktak. Eller Taylor og Burton i Hvem er redd for Wirginia Wolf – eller, eller, eller – like greit å stanse med en gang. Det gråtes i disse filmene, men jeg tror ingen vil dra i tvil Brandos eller Saints, Taylors, Newmans. Burtons eller Burl Ives’ prestasjoner som skuespillere.


Noe annet slår meg også: Et intervju med Hitchcock jeg en gang så på TV, der han ble spurt om hva slags skuespillere han ikke kunne jobbe med. Svaret fra Hitch var kort og lakonisk. Han sa han ikke kunne jobbe med skuespillere som bedrev Method acting. Han utdypet svaret med sine egne instruksjoner av James Stewart og Grace Kelly i Rear window og hevdet at en Method actor aldri ville kunne fylt rollene slik som Stewart og Kelly. Han framholdt at hele filmen berodde på regissørens oppfatning av story. Stewart ser noe. Dernest lar Hitch publikum få se hva Stewart nettopp har sett. Deretter reagerer Stewart på det han har sett. Altså: Hitch manipulerer med publikum, fordi vi tolker Stewarts reaksjoner utfra hva vi har sett. Metafiksjon på høyt plan med andre ord. Hitchcock kalte det montasjer. Konklusjonen blir: Instruksjon er viktigere enn innlevelse hos skuespillerne.

På tross av Hitchcocks kategoriske avvisning av Method acting, tror jeg ikke på ham. Det Eva Marie gjør i før nevnte nevnte film er hennes egen prestasjon og jeg tror på henne, slik som jeg tror på Ingrid Bergmans blankøyde kjærlighetslidelser i Notorious, og Gregory Pecks fortvilelse i Spellbound. Likeledes tor jeg på Anthony Perkins når han viser meg den sanne Norman Bates i Psycho. Det slår meg at Hitch antakelig ikke mente svaret hundre prosent sant, men gjorde det beste for intervjueren. Han svarte så godt det lot seg gjøre på et dumt spørsmål.




En kan allikevel ikke ta fra Hitch det at han kunne instruere skuespillere. Og det er klart at Stewart instrueres for hver reaksjon han har på det han ser i Rear window. Som lesere skjønner er jeg inne i en ny Hitch-bølge og føler for å formidle til verden noe av det jeg beundrer. La meg få berømme en av de mest spektakulære sluttscenene han har laget –den i Saboteur, hvor skurken henger og dingler i fakkelen på frihetsgudinnen mens Bob Cummings holder ham fast, hundre meter over bakken. Cummings har grepet skurken i jakkeermet, men så begynner sømmen å rykke sting for sting. Scenen har i seg alle elementer som fyller begrepet suspens. Allikevel har scenen en ørliten mangel. Cineaster føler med Hitchcock. For i en såpass spektakulær scene, burde det egentlig vært helten som dinglet i fakkelen med fare for å dø. Så lenge det er skurken som står i fare for å dø, har ikke publikum full empati. Det er blitt sagt at Hitch aldri tilgav seg selv den bommereten, ikke før han hadde gjort det godt igjen. Og det gjør han med bravur i akkurat North by Northwest. Hitch må ha spurt seg selv utallige ganger: Hvilken ting, hvilket objekt, hvilken installasjon i USA er det som kan toppe symbolet Frihetsgudinnen? Jo, noe som er enda høyere, enda mer symboltungt: Mount Rushmore – fjellet med de uthogde presidenthodene Og denne gang er det før nevnte Eva Marie Saint som henger etter fingrene til Cary Grant mens skurken gjør hva han kan for å få begge til å falle. Betryggende å se at en mann som Hitch gjør feil, betryggende å se at han retter dem også. Enjoy (og legg merke til fjellstøvlene)!



tirsdag 8. desember 2009

Før Hamsunåret svinner - svekkelser i sjelen – reprise



Da jeg på et loppemarked kom over Gabriel Langfeldts forelesningsserie Psykiatri og rettspsykiatri for jurister(Aschehoug forlag 1940) – slo det meg at den boken måtte være nyttig lesing for å få innsikt i det litteraturhistoriske innhold i begrepet sjelsevner. For dette læreverket ble skrevet kun fem år før Langfeldt fikk Knut Hamsun som pasient – og som kjent var Langfeldts konklusjon at dikteren hadde varige svekkelser i sjelen.

Et dilemma oppstår i møte med all «gammel» faglitteratur. Psykiatrien er kanskje særlig utsatt i så måte – i og med at den er en omstridt vitenskap hvor grensen mellom tankespinn og empiriske fakta alltid har befunnet seg i tåke. La meg gi en smakebit for å illustrere problemet (side 42):

… plattenslagere, underslagere og chechforfalskere (har) meget hyppig den pykniske kroppsbygning og det cyclotome temperament som nettopp gjør det så lett for dem å vekke tillit, overtale og forlede sine offere. Derimot har tyvene hyppig leptosom kroppsbygning og schizoid temperament.

Kroppsbygningens relevans for kriminalitet virker jo lite faglig holdbart i dag. Et annet sitat, denne gang om bruk av kokain (side 103):

Hos menn innfinner seg nokså snart avtagen av potensen og hyppig homoseksualitet og andre perversjoner … meget taler for at selve kokaingiften spiller en vesentlig rolle ved perversjonenes manifestasjon.

Sitater som disse er egentlig ikke oppsiktsvekkende. De forteller kun at Langfeldts mentale vidd var begrenset av hva som var opportunt i det vitenskapelige miljø, på samme måte som dagens professorer forfekter sannheten ettersom hvilke fagtidsskrifter de leser. Det som blir klart i møte med professor Langfeldts faglige utredninger, er at hans autoritet som rettspsykiater ikke ville stått like sterkt i dag som for femti år siden. Men hvis det synes klart at Langfeldt forfekter vitenskapelighet av tvilsom karakter, hva da med forholdet til Hamsun? Vil Langfeldts forståelse av begreper som sjel og ånd tåle tidens tann? Det vil uansett være interessant (tenker jeg mens jeg leser) å forsøke å bringe på det rene hva Langfeldt forstod med begrepet svekkede sjelsevner. På den ene siden vet man at uttrykket svekkede sjelsevner i 1940 var et juridisk begrep, som hadde å gjøre med fritak for straff. Man kunne den gang som idag fritas for straff etter en sinnssykeparagraf i straffeloven. Men Langfeldt var på den annen side rettspsykiatriens representant i prosessen mot Hamsun. Han vurderte det slik at dikteren ikke kunne straffes, fordi Hamsuns sjel var varig svekket. I følge Langfeldt må Hamsun altså ha representert et avvik fra normaliteten og det er dette avvikets faglige innhold man automatisk og ustoppelig vil søke etter i møtet med Langfeldts egne skriverier.

Langfeldt behandler i boken begrepet varig svekkede sjelsevner og mangelfullt utviklede sjelsevner ganske synonymt i de innledende drøftinger. Det er en myte, sier han, at det må være en intelligensreduksjon til stede for å ha svekkelse i sjelen. Og det virker jo litt beroligende, med tanke på Hamsun. Langfeldt sier at: «Like viktig er de øvrige sider av sjelslivet, særligfølelser.» (side 34) Selv om dette lyder positivt, framstår det som påtrengende tydelig at Langfeldt stadig kretser om begrepene ånd og sjel uten å presisere hva han egentlig mener. Begrepene forblir uklare inntil han utdyper det motsatte, nemlig fenomenet åndssvakhet: «Ved åndsvakhet forstår man en mer eller mindre betydelig forstyrrelse av den almindelige sjelelige utvikling.» (s. 150) Her kommer det fram at Langfeldt mener begrepene ånd og sjel må forklares som en type mestring målt statistisk. Dette viser seg når Langfeldt velger å rangere åndssvakheten etter IQ vurdert i tråd med Binets intelligensbegrep: Han opererer med følgende rekke:
Overbegavede har IQ over 110.
Normale har IQ på 90.
Mens sinker har IQ fra 76-90.
Resten – det vil si alle med IQ under 76 betegnes somåndssvake.

Langfeldt opererer med tre kategorier av åndsvake. Han snakker om de debile, de imbecile, og idioter. Det er disse tre kategoriene mennesker som på grunn av sin svake ånd gjør krav på diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. Langfeldt skiller mellom mangelfullt utvikledede sjelsevner og særlig mangelfullt utviklede sjelsevner. De siste må ha IQ under 50. Siden idiotene ifølge Langfeldt per definisjon har IQ under 36, er deres sjelsevner altså alltid særlig mangelfullt utviklede, mens de debile slipper unna med diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. De imbecille kommer i en slags midtstilling fordi deres IQ beveger seg fra 55 til 36. Langfeldt er nøye med å presisere at man ikke skal stole på IQ alene, man må bruke et såkalt helhetsinntrykk. Psykiateren må vurdere pasienten med svekket sjel relatert til det han kaller de typiske kjennetrekk. Langfeldt forklarer at idioter vil utmerke seg som idioter allerede første leveår. De lærer ikke å gå til vanlig tid, de er urolige, skrikende og urenslige. Også de imbecille står tilbake i utvikling. De lærer sent å gå osv, mens mange av de imbeciles defekter først kan oppdages ved påbegynt skolegang – da de begynner å sakke etter. Men det viktigste trekket ved alle med svak ånd og sjel er ifølge Langfeldt at de kjennetegnes ved såkalte etiske defekter. De viser tendens til løgnaktighet og tyveri, de vil dessuten «røbe det manglende åndsliv gjennem et stupid, uttrykksløst ansiikt.» (s. 153) Særlig omtale krever seksuallivet. Dette avsnittet framstår som spesielt interessant – med tanke på ryktene om den interesse Langfeldt i sin tid viste Marie Hamsun og de intime sider ved ekteparets privatliv. Langfeldt slår da også fast at de åndssvakes seksualliv er forkrøblet – de viser abnorm behåring, abnorm fettfordeling, ofte finnes tendens til utukt med dyr, mens andre tyr til voldtektsforsøk. Og: incestforbrytelser er ikke sjeldne (s. 154).

Det er nå man tenker at hvis Langfeldt var generøs nok til å innrømme Hamsun en IQ på over 76 (dette aner jeg intet om), ble forfatteren antakelig ikke vurdert som åndssvak, men som sinnssyk på en annen måte. Langfeldt kunne jo ikke vite at den døve mannen han undersøkte under krigsoppgjøret samtidig skrev en roman – Paa gjengrodde stier – om ikke hans beste, så i alle fall en av de bedre romaner nobelprisvinneren skrev. Siden Hamsun var svært gammel under psykiaterens undersøkelser, kan det hende at psykiateren har betraktet forfatteren som senil dement. Og tampen begynner å brenne – tror jeg: for senil demente pasienter innrømmes i boken også svekket sjel. Langfeldt går langt i sin analyse av demens, og blant kjennetegn på senil demens lister han opp (s. 80): Innsnevring av den åndelige horisont, forarmning av tankelivet – jada, jada dette passer, tenker man straks: Her har vi en gammel døv mann – forarmnet tankeliv, det stemmer. Men dukker følgende feilpasning opp (om demente pasienter): Økning, eventuelt perversjon av primitive drifter – dette minner litt om de perverterte fettfordelingene tidligere. Men det som er underligere, er at Langfeldt ender opp med å utnevne denne typen karakteristika til hva som utgjør kjernen i alle sinnsykdommer av typen demens – og han drar inn alkoholisme, epilepsi og narkomani i samme sekken.

Straks får man lyst til å foreta en sammenlikning: La oss si at Langfeldt ønsket å finne ut av om Hamsun kunne tilfredsstille noen av de kravene han stiller til demens. Det å være nazist kan jo, hvis man lister opp ideologiens særtrekk, kalles innsnevring av den åndelige horisont. Man kan også – til nød – kalle det å forfekte ideologiske standpunkter for forarmning av tankelivet. Her forstår man også Langfeldts interesse for Hamsuns privaliv. Han måtte jo undersøke hvordan det stod til med de primitive driftene – selv om dette driftsbegrepet virker uklart, siden det i boken blir presisert at primitive drifter ikke har å gjøre med demente pasienters typisk økte interesse for sin egen avføring(s. 80).

Vel, det har ingen hensikt i å drive dette for langt. Man forstår behovet for et rettslig oppgjør etter krigen. Man forstår også behovet for å prøve rettslig Hamsuns rolle – fordi han erklærte seg tyskvennlig under krigen, han var invitert til Tyskland av høytstående nasjonalsoialister osv. Det problematiske med prosessen mot Hamsun i ettertid er ikke stemplingen av mannen ideologisk eller juridisk. Problemet er selve sanksjonen, diagnosen; at myndighetene brukte den offentlige helsetjenesten til å frata forfatteren ære. Jeg skal ikke spekulere i Langfeldts motiver eller faglige ekspertise. Uansett, så blir det for meg, som legmann, etter å ha fordypet meg i Langfeldts egne utlegninger, svært vanskelig å akseptere verken hans konklusjoner om forfatterens sjel eller om sjelsevner generelt. Når jeg lukker igjen boken om rettspsykiatri er det en eneste ting jeg er hellig overbevist om: Det beste sted man kan hente kunnskap om sjel og sjelsevner er i pasienten Knut Hamsuns forfatterskap. Kunnskap om og ydmykhet for det Hamsun kalte det ubevisste sjeleliv, går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, fr aSult til Paa gjengrodde stier.
© Kjell Ola Dahl
Sunday, September 23, 2001

fredag 4. desember 2009

Reprise: KUA, en reiseskildring



Den dagen John Lennon ble skutt og drept var jeg i Mexico City – jeg bodde i et ungdomsherberge som skrøt av å ha vært utøver-landsby under OL i 1968. Det var to andre gjester på stedet. Den ene het Raol og var spansk. Den andre het Federico og var italiensk. Vi hadde lite kontakt, bortsett fra at vi bodde i samme hus og av og til møtte hverandre i døren.

Mexico City var uutholdelig. Man kunne bruke opptil fire–fem timer i buss fra herberget til severdigheter – trafikken var minst like tett og ille som i Delhi og Bombay og minst like forurenset. Målet ble derfor å reise videre, til Guatemala så fort som mulig. Det var Federico som foreslo at vi skulle reise sammen. Han var en slapp smørsjarmør med langt, svart hår i krøller, tredagers skjegg og IQ rundt det absolutte nullpunktet. Raol var student og hyret inn av et arkeologisk tidsskrift i Barcelona. Han var en liten og mager fyr som gumlet amfetamin hele dagen, med den konsekvens at han aldri sov om natten og ellers var helt propell.

Federico hadde reist gjennom USA og skulle videre sørover til Chile. Han hadde masse penger og hadde allerede leid en bil, en rusten og svært skrøpelig utseende Volkswagen Rabbit. Det han egentlig spurte om, var sjåførhjelp, og han krevde ikke annet enn at vi delte på bensinpengene. Han fortalte at han allerede hadde luftet ideen med Raol, som skulle sørover i og med at han skrev artikler om svunne inka- og maya-tider for tidsskriftet i Barcelona.

Etter å ha sittet i kø en stund ble vi sultne. Raol hadde en fiks idé om bare å innta måltider ved fontener – å spise var for ham en form for poesi – og han nektet å innta føde uten å sitte ved springvann. Dermed kjørte vi gate opp og gate ned på jakt etter en fontene i Mexico City. Den vi til slutt fant, lå i sentrum av en rundkjøring. Midt i kaoset av aldri stansende trafikk, biltuting og aggressiv skriking fra sjåfører som veivet med armene og ville skifte fil, satt vi tre og spiste ferskt brød med ost og tomater. Da vi slo på radioen, hørte vi at Chapman hadde begått udåden i New York. Vi trodde ikke det var sant. Men Raol var den som kunne språket, og fikk til slutt overbevist oss andre. Det ble erklært sorg over radio og alle stasjonene gikk over til å spille beatlesmelodier.

Da vi skulle kjøre videre, var Raol forsvunnet. Han kom tilbake en god stund senere. Da hadde han fått tak i teatersminke og malt seg helt hvit i fjeset i sympati med den drepte Lennon. Raol insisterte på at vi skulle gjøre det samme, og var så speedet at han ikke klarte å stå stille. Federico ble forbannet, og de to gikk inn i en lang og høylytt krangel. Til slutt skjøv han Raol inn i bilen og satte seg selv bak rattet. Han kjørte på italiensk vis – aggressivt, men samtidig nonsjalant og med gassen i bånn der det var mulig – mens Imagine, Happy X-mas (War is Over)I Am the Walrus og alt som måtte ha Lennons stemme durte på radioen. Raol gråt så tårene lagde erosjonsstriper nedover de hvitmalte kinnene hans. Men tåreflommen stanset da han oppdaget at Federico kjørte mot kjøreretningen på motorveien. Jeg hadde sovnet i baksetet, men våknet da Raol begynte å remje og fekte vilt med armene. Jeg skvatt og registrerte at vi passerte noen folkevogner som tutet. Deretter lurte jeg litt på hvorfor alle bilene kom rett imot oss. Jeg fattet ikke hva som foregikk før Federico la opp en siksak-manøver mot en diger trailer. Det gikk bra, men italieneren ropte skjellsord etter traileren som vinglet fra side til side på to hjul bak oss. Federico gjorde heller ingen tegn til å sakke på farten. Men nå var vi to mot én. Vi tvang ham til å bremse ned og reversere opp en innkjøring.

Raol nektet å ha Federico bak rattet. Og jeg ville ikke ha speedfreaken der. Derfor ble det jeg som måtte til pers. Og det gikk egentlig ganske greit en stund. Det mørknet, radioen durte stemningsfullt Woman Is the Nigger of the WorldWorking Class Hero og andre perler. Da det var blitt ganske sent, begynte vi på en stigning som aldri så ut til å ta slutt. Termometernålen under speedometeret steg sakte men sikkert. Min spenning steg likedan, det røde feltet kom nærmere og nærmere. Jeg mente å se at stigningen flatet ut, og mot den lilla himmelen ante jeg konturene av et fjellmassiv og øynet håpet om å være nær toppunktet. Da det var to eller tre kilometer igjen, kokte motoren. Jeg stanset og kjørte til siden.

Ingen av oss kunne noe om motorer. Det gikk utover Federico som hadde leid en møkkabil. Det utviklet seg til en krangel som ikke løste noe. Vi var alene på en øde vei i natten. Først fire timer senere kom lyset fra en bil sigende oppover fjellsiden. Jeg hvilte hodet på rattet, Federico lå i baksetet og snorket, mens Raol satt i lotusstilling på taket. Bilen som kom var en politibil. De fire politimennene lo så de hikstet av klovnen med hvitmaling i fjeset, og med stort alvor lyste de ned i motorrommet og pirket borti vannledningen som hadde røket tvers av. De ristet tungt på hodene sine og kjørte snart videre mens vi stod like fast. Da orket jeg ikke sitte uvirksom og foreslo at vi skulle prøve litt til – inntil motoren ble varm. Da vi nådde passet, steg solen opp. Nedoverbakken var like lang som oppoverbakken og jeg satte bilen i fri. Den rullet i vill fart nedover. Vinden mot motoren holdt temperaturen nede. Vi trillet helt inn i en landsby, inn på en bensinstasjon med mekaniker.


Vi la oss på stranden for å sove mens bilen ble fikset. Utpå ettermiddagen var vi klar til å reise videre. Raol, som ikke hadde sovet, hadde vært og snakket med folk i landsbyen. De kunne fortelle at det noen kilometer lenger mot øst, i et fjell-lendt område, skulle være rester etter maya-bebyggelse. Raol var helt vill. Hvis dette stemte, var det sensasjonelt. Han påstod at funnet ikke var registrert tidligere. Dette var hans dag, skjebnen hadde ført ham hit. Og nå var han ikke til å rokke. Vi måtte avsløre fjellets hemmelighet. Raol satt allerede bak rattet. Vi kjørte gjennom landsbyen, ut på endeløse, eroderte kjerreveier, etter et kart som Raol hadde fått tegnet av en lokal kjentmann. Til slutt endte veien ved en grind. Noen hoiende unger i hvite bomullsklær åpnet grinda for oss. Jeg hintet litt om at vi hadde beitemarker hjemme i Norge også, men disse var bedre egnet for apostlenes hester og traktor enn for bil. Raol hørte ikke etter, og Federico snorket i baksetet. Raol kjørte over de grønne engene, forbi noen trær og fjellknauser inntil han stanset ved en fjellskrent. Federico snorket like høyt. Da jeg prøvde å vekke ham begynte han å smatte med munnen og legge seg bedre til rette. Vi lot ham ligge. Raol hektet fotobagen over skulderen og klatret som en geit oppover. Jeg fulgte etter.

Det finnes mange slags ruiner og fornminner. Jeg har en gang sett en ekte trilobitt i naturen. Men den hadde tross alt riller og mønstre slik at man kunne forstå steinens betydning. Det jeg observerte i den fjellskrenten i Mexico, så for meg ut til å være gammel gråstein, hverken mer eller mindre. Men spanjolen tygget i seg piller, krabbet på alle fire og mente han fanget inn i kameralinsen både gudebilder risset inn i fjellet og et offeralter. Etter en stund gikk jeg lei og satte meg til å se utover landskapet. Det var en diger beitemark, nærmest havnehage, preget av enslige trær og dype kløfter. Et stykke unna lå landsbyen, og bortenfor den glimret havet. Nede på beitemarka stod bilen, og mellom bilen og meg gikk ei ku og beitet. Jeg tenkte ikke over da, det litt underlige ved at ei ku skulle gå rundt og beite i ensomhet. Men jeg satt ganske høyt. Derfor skjelnet jeg ikke kuas kroppsform; de tunge og brede skuldrene som smalnet mot de muskuløse skinkene, jeg så heller ikke hvor brede og spisse hornene var. Jeg så bare ei svart ku og lurte på hvor Federico kunne være.

Av og til kunne jeg høre lukkeren i kameraet til Raol, av og til fikk jeg et glimt av fyren som mumlet for seg selv. Tiden gikk, Federico var ikke å se. Til slutt begynte det å bli skumt. Det var da jeg så billyktene blinke. Aha, tenkte jeg oppvakt. Federico sitter stadig i bilen. Jeg klatret ned fra fjellet og ruslet over enga mot bilen. Kua hadde trukket seg litt unna. Jeg vurderte å stikke bortom den, da billyktene blinket nok en gang. Kua løftet hodet og stirret på bilen og meg mens den drøvtygde. I det samme rullet Federico vinduet ned.

Han satt i førersetet, svettende med en sigarett i munnviken. "Madonna," hvisket han engstelig. "Hvorfor er vi her, i livsfare?"
     Jeg forstod ikke.
     "Toro," sa Federico og pekte. "Corrida!" Da gikk det opp for meg hvorfor kua gikk alene. Det var en okse, en som spiste gress i påvente av å drepe eller bli drept på en tyrefekterstadion. Italieneren hadde skjønt dette hele tiden og hadde ikke våget å gå ut av bilen. Han var mildt sagt livredd og like pissetrengt. Og timers redsel gikk nå over i sinne. Det haglet med skjellsord. "Kom ut av bilen og slå lens," foreslo jeg, "du så jo at jeg fikk gå i fred for oksen." I det samme var det som om den hadde hørt hva jeg sa. Den kom labbende mot oss, tung og vaggende. Jeg hoppet inn i passasjersetet. Oksen stanset to meter foran panseret og stirret på bilen med dødt blikk. Jeg har aldri, hverken før eller siden sett et så voldsomt beist i krøtterform. Musklene tegnet seg som spenstige puter over hele den svarte kroppen, den glinset som en ferdig deffet og ferdig oljet kroppsposør. Den var en gigant, og sittende inne i en skrøpelig rustholk følte jeg meg enda mindre enn i virkeligheten.

Federico tålte ikke å ha beistet så nære. Svetten perlet på pannen hans og han tutet for å skremme oksen bort. Den rørte seg ikke. Han tutet igjen og blinket med lysene. Oksen stirret like dødt på oss. Kjevene rullet og rullet og den siklet grønt slim. En sverm av fluer surret rundt den piskende halen, over den brede ryggen og inn i de svarte øyehulene. Federicos hånd dirret mot lyshornet. Han blinket og blinket, tutet og tutet mens han ropte: "Hvor fanden blir det av spanjolen? Jeg må så inn i helvete pisse!"

Plutselig kastet oksen på seg, den hoppet rundt hundreogåtti grader og travet hurtig unna. Federico jublet. Men jubelen døde da uhyret brått stanset opp og langsomt snudde seg mot oss. Den senket de svære hornene og begynte å stampe i bakken med det ene forbeinet. Den krøket seg sammen, klar til kamp. Federico reagerte spontant. Han vred på tenningen. Da skjedde det som egentlig bare skjer i skrekkfilmer. Bilen startet ikke. Han vred en gang, en gang til og enda en gang. Men det eneste som skjedde var at et fryktinngytende raut drev som et krigsrop fra oksen som var så spent at hele muskelhaugen av en kropp dirret. Da motoren endelig tente, skjedde det med et hvin. Federico slo bilen i gir og kjørte – selvfølgelig i feil retning. "Feil vei," skrek jeg. "Feil vei!" Federico dro i brekket og sladdet bilen i retning landsbyen. Da oppdaget vi to ting på en gang. Mellom oss og grinda langt borte stod Raol og viftet med armene, og samtidig satte oksen seg i bevegelse. Dette var Jurassic Park tolv år før filmen. Jeg satt med blikket rettet bakover, ventet på synet av uhyret som skulle tårne seg opp, mens Federico kjørte over enga så støtdempere og fjæringer knatret som maskingevær. Avstanden til Raol ble kortere og kortere. Men det var blitt ganske mørkt, farten var stor og underlaget ikke helt plant. Plutselig nådde vi en hump som slo hodet mitt i taket. Humpen ble etterfulgt av et drønnende smell og en metallisk skjærende lyd. I neste sekund slo bakken opp under bilen som begynte å skli ukontrollert bortover. Vi fikk bråstopp inne i noe kratt. Motoren døde. Federico hadde slått hodet mot frontruten. Han stirret tomt på meg og blødde fra et sår i pannen.

Jeg kikket ut. Noen hundre meter bak bilen stod oksen i fredsom positur og nappet etter noen blader på en busk. Den virket helt uinteressert i oss og bilen. Utenfor stod Raol helt stum, som om han hadde vært vitne til sin egen rus. Alle landsbyens barn hang over gjerdene og lo seg skakke. Bilen var vrak. Federico og jeg måtte klatre ut av vinduene, bare for å se at bakakselen var røket. Den kvelden endte i krangel og uvennskap. Og vi kom ikke lenger. Jeg kunne like gjerne blitt der – på ungdomsherberget.
© Kjell Ola Dahl
Thursday, June 26, 2003

lørdag 28. november 2009

MONTGOMERY-TESTEN

I romanen Across the river and into the trees beskriver Hemingway at obersten lanserer en ny drink på Harry's Bar i Venezia, han bestiller en Montgomery, som er en Dry Martini oppkalt etter denne generalen som knuste fienden i et slag der styrkeforholdet var én til femten, altså én del vermuth til femten deler gin, en svært tørr Martini med andre ord. Boka er ikke blant Hemingways beste, men interessant, den er forløperen til The old man and the sea og forteller mye om forfatterens relasjon til Italia og spesielt Venezia. Hemingway kjente godt Cipriani-familien som startet opp og fortsatt eier Harry's Bar, og anekdoten bak navnetpå denne berømte baren tåler godt å bli gjenfortalt:

På hotellet til Cipriani bodde på begynnelsen av 1900-tallet en forfyllet amerikaner som var skviset av sin egen familie. Han het Harry Pickering. Han fant ut at han måtte reise tilbake til familien og forsøke skvære opp, i alle fall starte på nytt. Gamle Cipriani lånte ham penger til reisen. Noen år senere fikk hotelleieren en svær pengegave i posten, nettopp fra Harry Pickering – takk for lånet og godt med renter attpå. Cipriani brukte pengene til å starte baren som åpnet i 1929 – Harry's Bar. Vel, disse to mytene – den om drinken og den om baren, gjorde at jeg en gang på nittitallet tok sjansen, rauset inn på Harry's Bar og bestilte en Montgomery. Barkeeperen, en eldre fyr med tannbørstebart og hvit kelnerjakke, nølte ikke. Han bare hentet opp en flaske Tanqueray, jobbet taust med senkede øyelokk og satte drinken på disken. Siden har jeg gjort det til en vane når jeg er på bar å gjennomføre Montgomery-testen. Venter til etter et par glass, går til disken og bestiller en Montgomery. Reaksjonene er gjerne: «Hva sa du?» eller «Hæ?» eller «At det var?» «Can you repeat that?» osv osv

En kan selvfølge forsvare all verdens bartendere med at de ikke er beleste. Jeg vil tippe at det til og med blant svært litteraturinteresserte mennesker er som har lest Across the river and into the trees. Muligens er jeg én av et lite antall nordmenn som har gjor det. I Store Norske Leksikon på nett blir boka betegnet som en fiasko, og de har sikkert rett, for de er etterrettelige. En kan ikke forvente at en barkeeper i 2009 skal kjenne til en drink som blir nevnt i en bisetning i en ganske lang dialog mellom en oberst og en italiensk grevinne, i en lite lest bok fra 1950. Allikevel greier jeg ikke la være å bli irritert over å møte slik ignoranse bak en bardisk. Det blir da klart for testens fase 2: Jeg bestiller en Dry Martini. I Norge blir de fleste bartendere usikre også når den bestillingen kommer. Blikkene flakker og de gjør seg dumme og spør om jeg mener Gin Tonic. Det kan være flere årsaker til dette. Dry Martini er ingen storselger i norske barer. Dry Martini er jålete. Det er en drink som drikkes i filmer fra seksti-åra da mannlige skuespillere hadde fettsleik og damene gikk med lange kjoler. Det er en drink som er blitt en one-liner i markedsføringen av James Bond. Dry Martini skal dessuten serveres i egnede Martiniglass (stetteglass som ser mer trekantet enn runde ut). Noen ganger har jeg derimot flaks nok. Baren viser seg å være utstyrt med Martiniglass. Men da påløper neste hindring: Den norske barkulturen/regelverk vanskeliggjør serveringen. I norske barer er det nemlig slik at brennevinsdelen av drinken skal måles opp i et eggeglasslignende beger. Når dette begeret er fullt, helles væsken over i Martiniglasset, men denne mengden dekker knapt bunnen i glasset. Hvis du nå skal ha en femtendedel vermut oppi, så ender du med en drink som får plass i en spiseskje. I høst prøvde jeg ut Montgomery-testen – bade fase 1 og fase 2 –i fire av Tromsøs barer. Resultat: fiasko, fiasko, fiasko, fiasko. Nordens Paris, my ass!

De Forente Amerikanske Statene derimot, er Martini-heaven. Jeg tipper det skyldes avgiftsnivået på sprit. De fleste barkeepere her er riktignok like uforstående som de norske til testenst fase 1 og Montgomery – men i fase 2 skrur de korken av flaska og heller nedi, snur seg vekk og prater litt med andre gjester, bruker den ledige hånda og blander is mens det renner og renner gin nedi glasset. På Fat Cat i New York trer de generøst fem oliven på en tannpirker som legges på tvers over glasset og væske fylles på til stenfrukten svømmer i drink. På en studentbar i Seattle i høst, ble jenta bak disken først stående og helle på gin til glasset var fullt, deretter pillet hun fram tre oliven og slapp oppi. «There you are, sir! Dry Martini!» Hvor på jeg kremtet forsiktig og dristet meg til å spørre: «Pleier det ikke følge med litt Vermut?»
«Yeah, sure!»
Vermuten hun hentet ned fra hylla, var en flaske Martini Bianco. Hun åpnet flasken og viften den åpne tuten foran glasset slik at ørlite aroma strømmet ut. Deretter skrudde hun bestemt på korken og satte flasken tilbake på hylla. Hun snudde seg med et glis og sa: «You all right now?»
Dæven, tenkte jeg, dette skulle Ernst ha opplevd, Montgomery felt – av en kvinne!

tirsdag 9. juni 2009

The last fix


Skal ut på reise igjen – Edinburgh. Har endelig fått hodet over vannet – etter i overkant av femti lammefødsler og en ganske hektisk våronn med såing og gjerding og andre gårdstrivialiteter. Men nå inviterer Universitetet i Edinburgh til oversetterseminar. Muligens samsvarer invitasjonen med en utgivelse. Den fjerde juni kom En liten gyllen ring ut på samveldeøya – tittel: The last fix. 

Det er litt spesielt dette med oversettelser. Jeg skal straks komme min svært dyktige britiske oversetter Don Bartlett til unnsetning. Han er ikke ansvarlig for tittelen.  Hans oversettelse er som alltid solid og musikalsk. Tittlelen er forleggerens ansvar. 

Det er jo en diskusjon i seg selv dette, om en oversettelse skal følge originalteksten bokstavelig eller «gjøre den til begripelig for nasjonale lesere». Jeg har ingen sterke følelser for dette, men finner to ting litt snodig. For det første er det litt snobbete overfor andre lesere og få den ideen at lesere ikke er smarte nok til å lese selv. Selv har jeg opplevd at forleggere har strøket en scene i en bok med den begrunnelse at scenens  kulturelle forankring, gjorde at leserne ikke ville forstå scenen. Da spør jeg: -Hvordan vet du at leserne ikke skjønner dette, kan det ikke hende at leserne er smartere enn deg? Og: -Hvorfor skal en forlegger tilrettelegge en tekst for leseren? Personlig liker jeg å møte det eksotiske i oversatte bøker. Det er ofte nettopp derfor jeg leser boka.  

En annen snodighet er at enkelte områder i romanfeltet virker som frisoner for oversettelse.Det gjelder titler og navn på karakterer. For titlene er gjerne begrunnelsen hensyn til «øket salgbarhet» og kommers. I Tyskland vrir de konsekvent på titlene til mine bøker – som om tittelen ikke var en del av boka. Da jeg valgte tittelen En liten gyllen ring var det logisk av flere årsaker. En del oversettere og forleggere mangler muligens  en del kunnskaper om dramaturgi. Men et viktig element som binder denne fortellingen sammen er en gullring. Denne ringen fungerer som det salig Hitchcock  i sin tid kalte for en MacGuffin - altså et objekt som historien egentlig ikke handler om, men som fortellingen allikevel er helt avhengig av. Samtidig henspeiler tittelen på en eldre norsk sang-sviske som handler om kjærlighet.  En liten gyllen ring er en fortelling om kjærlighet i mange fasetter. Men i Tyskland, Holland og Spania syntes de at En midtsommernattsdød er en mye bedre tittel. I samveldelandene går man altså for Det siste skuddet

På samme vis som titler, er også karakternees navn til tider fritt vilt. Det siste har jeg vært forskånet for. Men i Norge har f.eks karakterene i Ringenes Herre- og Harry Potter-bøkene norske navn. Tenk deg en oversetter som får den tanken at karakteren d'Artagnan i De tre musketerer blir for vanskelig for norske lesere. Han bestememr seg for å gjøre navnet mer forståelig og norskt og døper ham Arnfinn. 

Mitt første møte med Dashiell Hammett skjedde en påske på hytta da jeg var femten eller seksten. Faren min var en hund etter krim og kjøpte alt som fantes i kioskene der vi bodde. Samtlige av disse puplheftene endte på hytta og en av dem var altså en liten rødkantet pocket i serien Alle tiders forfattere, tittel: Malteserfalken. Den ble en av mine yndlingsbøker og jeg leste den mange ganger. skal ikke røpe hverken navnet på forleggeren eller oversetteren. Da jeg var noenogtjue kjøpte jeg den amerikanske utgaven som var omtrent hundre sider lenger.Det positive med den opplevelsen var at en god bok fikk høynet lesverdighet. Men  samme synd var begått med den andre av Hammetts bøker i den serien: Glassnøkkelen. Kanskje skal man være glad til. Selv om enkelte av mine bøker oversettes via andre språkoversettelser, har man i dag kontrakter som sikrer at forleggeren ikke sparer på papiret når han  gir boka ut.


torsdag 30. april 2009

Krim i trøbbel


Kriminalromaner er et mangeartet fenomen. I Norge blir det flere av dem for hvert år. I tillegg til at forlagene slipper til flere nykommere, er trenden også at forfattere som ikke tradisjonelt opererer i sjangeren, gir ut sine kriminalromaner. Det er et snedig grep. Anmelderen  blir forvirret når inderligheten viker for etterforskning og politisk korrekte tema. Anmelderen poenterer sin forvirring i anmeldelsen: Er dette krim eller er det ikke? 
Dette er nettverksdialog på høyt plan. Forfatteren kan nå rykke ut og dementere at han har skrevet en kriminalroman. Slik skaper man debatt, og debatt blir det, i det uendelige over helt ufarlige litterært tema. 

Da jeg begynte å skrive kriminalromaner (for snart tjue år siden), var det etter et litterært ideal. Jeg har alltid dyrket mysteriet som fascinasjon –  jeg digger kriminalromanen som litterær rebus. Når det gjelder mysterier, betrakter jeg dem nærmest i lys av Piagets psykologi. Jeg tror dypt og inderlig at alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møtet med mysterier. Det bor i oss alle, vi vil søke sannheten, enten det er hvem gjorde hva hvorfor eller om det gjelder å avklare omstendighetene i mysteriet mellom valget hovedkarakteren gjør og tilfeldigheten som utløste valgsituasjonen. En egenskap ved livet er å være nysgjerrig. Vi kan besitte egenskapen i større og mindre grad. Men den er der. Det er det menneskelige ved oss som søker avklaring i møtet med mysterier.

Det mest ekstreme eksempelet i mysteriesjangeren er bøkene om Ellery Queen. Bøkene om Ellery Queen var bøker skrevet om Queen, av Queen (Dette var et pseudonym for to forfattere – Fredric Dannay og Mannfred Bennington Lee) Forfatterne presenterte hver bok som et mysterium i to akter – og på en viss side i boken henvendte forfatterne seg direkte til publikum: Nå kjære leser, nå har du fått vite alle de fakta som Ellery Queen trenger for å løse mysteriet. Greier du å løse det?
Dette grepet virker affektert og det bryter selvsagt enhver litterær forførelse. Men det er allikevel fascinerende. Fortellingen er ikke slutt. Den rulles videre ut og avsluttes, om enn i en sfære som nå ligger mellom drømmefantasien og den skaden forfatteren har påført fortellingen ved å minne deg om at det du leser bare er en bok, en rebus. 
Den samme sjangeren dyrkes av Litteraturens stormester Jorge Luis Borges. Ikke bare viser han sin fascinasjon av den litterære rebusen i noveller fra samlinger som Ficciones og Aleph. Han har en egen novellesamling som desverre ikke er oversatt til norsk – men som ville, hvis den varblitt oversatt, fått en tittel som noe á là: Seks mysterier for Don Isidro Parodi.
Parodi sitter fengslet og får besøk i fengselet av bekjente som har sine uløste problemer. Parodi lytter til beretningen deres og drar etterpå en helt annen beretning: En fortelling med de samme elementene som den andre har fortalt, men en fortelling som røper mysteriets løsning.  

En gang var kriminallitteraturen portalen for språklig friskhet. Det ble sagt om Chandler at noe av gleden ved å lese ham var det språklige sverdhogget du fikk på hver side. James M Cain hadde et språk som var tettere barbert enn Hemingways. Det samme gjelder Elmore Leonard. Mye av gleden ved å lese Leonard beror på rytmen og tempoet i språket. Det svinger – som bra musikk. Typisk nok flopper de fleste filamtiseringer av bøkene hans – ingen filmskapere evner å overføre forfatterens språk til lerretet.

En gang var kriminalromanen litteraturen fra virkeligheten. Krim var uten inderlighet og affekteri. Historien om drap og forbrytelser hadde sitt utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet. Eksemplene er mange gjennom sjangerhsitorien Red Harwest av Hammett, They shoot horses don't they, av Horace McCoy. The killer inside me av Jim Thompson, Smuglere av Arthur Omre, Roseanna og resten av Sjöwall og Wallhös bøker.

Da jeg valgte å starte min litterære løpebane med krim var det fordi det var mulig å kombinere opprørsk undertekst med språklig bevissthet. men jeg betraktet ikke kriminallitteraturen som en egen klasse i litteraturen. Noe av litteraturens styrke og egenart er jo at den er mangefassert, at en tekst gir ulike opplevelse helt etter hvem som leser den. På forhånd å kategorisere romaner vil jo utelukkende redusere forventningene til boken og leseropplevelsen. 

Da jeg debuterte i 1993 med kriminalromanen Dødens investeringer, ble den presentert i forlaget Gyldendals katalog over ny norsk skjønnlitteratur. Jeg var bekvem med det. Krim og annen litteratur var likestilt og skulle vurderes etter like kriterier. Og slik fortsatte det, inntil slutten av nittitallet. Jeg tror det var romanen En liten gyllen ring som i Gyldendals katalog ble presentert i en helt ny seksjon – listen over Kriminallitteratur.

En slik endring kan synes bagatellmessig. Men det var ingen bagatell. Den lille endringen viste at det ikke lenger var litterære kriterier som lå til grunn for presentasjonen av romanen – det var markedsføringskriterier. Det er klart at denne endringen måtte komme før eller siden.  Bokkjøperne etterspør i større grad krim enn annen type litteratur, og da konkurransen ble skjerpet, ville før eller siden forleggerne spisse markedsføringen. Siden jeg opererer i flere sjangre, ble denne seksjoneringen forvirrende for mine lesere og upraktisk for meg. Men det er ikke hovedpoenget i denne meningsytringen. Saken er at når kriminalsjangeren blir definert av markedsføringskriterier og ikke litterære kriterer, synker automatisk kvaliteten på produktene forlagene spyr ut. Når markedsføringen bestemmer, blir lanseringen av boka viktigere enn bokas innhold. 

Enhver leser vil i større og mindre grad lese forfatteren inn i romanen. Det er en av de mest spesielle sidene ved forfatteryrket. En forfatter som ønsker en lang karriere, arbeider kontinuerlig for å dempe denne effekten. En for sterk identifisering mellom forfatter og karakterer i en bok, vil ødelegge for kommende arbeider.  En lansering på litterære vilkår vil søke å skille mellom forfatter og hovedperson. en markedsføringbasert lansering jobber motsatt. Det ligger i markedsføringens natur å knytte forbindelsen mellom forfatter og bok så sterk som mulig. Markedsføreren leter etter knagger å henge boken på for publikum. «Denne romanen er delvis selvopplevd». «Forfatteren har selv levd et liv blant kriminelle». «Forfatteren har levd som sexslave».  Et voldtekstoffer som skriver om en voldtekt har større salgspotensiale enn en bok skrevet av en forfatter som ikke selv er blitt voldtatt. En annen effekt markedsføreren forsøker å oppnå  er å utløse myter om forfatteren.Det beste er selvfølgelig hvis forfatteren er reality-kjendis, popstjerne el.l. fordi det florerer av myter omkring denne typen personligheter. En forfatter som er fotogen blondine, tidligere stripper el .l. har mye større salgspotensiale enn en forfatter som skriver bøker ut fra fattig litterært talent. Det beste utgangspunktet for mytedannelser er døden. Markedsføreren som fikk manusene til Stieg Larson, må ha gnidd seg i hendene. Her var tre habile manus skrevet av en tidligere politisk aktivist på venstresiden, han var død til og med – og han skrev om kvinner, (enhver markedsfører vet at den moderne bokleser er kvinne, den moderne mann bruker tiden på jakt, TV og fotball – ikke på romanlesing). Ikke bare skrev Larsson om kvinner, men han skrev om en journalist til forveksling lik forfatteren, en journalist som endatil begjærer alle typer kvinner han snubler over – enten de er gifte, ugifte, tjue eller seksti år gamle. Misforstå ikke: Denen kritikken gjelder ikke de tre romanene, men lanseringen av dem.

Med andre ord: I takt med markedsførernes stigende makt i bokbransjen har deti nnholdsmessige ved litteraturen blitt mindre viktig. Dette får man bekreftet for hver eneste boklansering – særlig innen krim. Den litterære kvaliteten faller. Den store mengden av kriminalromaner som spys ut hvert år søker i stor grad å innfri på forhånd definerte forventninger. Derfor må språklig bevissthet vike til fordel for action. Bøker som skrives av middelklassen for middelklassen mister oppprørselementet.  Konfliktene ufarliggjøres ved å bli redusert til individnivå (Stygg mann er slem mot liten pike). Karakterbeskrivelser forfaller fordi forfatterne søker å oppfylle gjennomsnittsleserens sofa-baserte forventninger. Eksempelet kan like enkelt hentes fra norske kriminalserier på TV. Der er snart alle skurker ubarberte eks-jugoslaver med hestehale i håret og en maskinpistol mellom hendene. Heltene i de nye krimromanen er politisk korrekte mennesker som leserinnen kan identifisere seg med. Hun er gjerne en vellykket kvinne i trettiårene som løser strabasiøse mordmysterier mens hun er på jobb eller på ferie. Med kvalitetsreduksjon i språk, karakter- og miljøskildringer følger den samme reduksjonen ved handlingen generelt. Litterært understatement må vike til fordel for overflateskildringer av blod, gørr, spy.

Okey, poenget mitt: Jeg synes mye av den nye krimmen er uspennende, flat litteratur, den er rett og slett kjedelig. Min mening er at det som var og kunne vært en moderne samfunnskritiske litteratur er blitt den nye legeromanen. Forutsigbar lesing, et stort gjesp. Vi får gjøre noe med det. Nå er det jo finanskrise også. Vi kan ikke tillate at et simpelt pengetriks skal få ødelegge over ett hundre og femti års solid litteraturhistorie.

fredag 10. april 2009

Torgunrud - vår


Enkelte vårtegn virker sterkere enn andre. Her tre av dem:

1. I natt gikk isen på Mjøsa. Det er et fascinerende fenomen. Det er slik at fjorden (vi kaller innsjøen det på disse kanter) er ganske dyp her, så langt sør – og smal. Isen legger seg alltid sent – hvis den legger seg i det hele tatt. Lenger nord, mot Biri og Lillehammer er det grunnere og isen legger seg gjerne hvert år. Men det er mange år siden sist isen la seg her. Det var tøff kulde i februar som til slutt gjorde vannet hardt. Og slik blir den liggende – gjerne til langt ut i april eller mai. For sekstini år siden var isen tjukk nok på denne dagen til å bære et tysk regiment, når de skulle ta  de siste motstandere på Morskogen – rett på andre siden. Når isen har lagt seg blir den liggende lenge. Den ligger og ligger og ligger inntil spenning, strøm og værforhold  i løpet av få minutter gjør den om til issørpe, som om Gud knipset. Jeg satt ved kjøkkenbordet i dag tidlig og så på denne sørpa og en time senere var det ikke is tilbake – da lå fjorden den med blankt vannspeil. Strøm? Magi? I alle fall en kraftdemonstrasjon fra naturens side som er helt enestående. Jeg vet nøyaktig når jeg sist så utover sørpa og var  like betatt – årstallet rommer en annen og dramatisk historie for meg, så det får bli hemmelig.

2. Lamming – eller lemminga som man sier på disse kanter. Det er gått nøyaktig fem måneder minus fem dager siden de tok seg, som det heter. Marit og jeg er jordmor og jordfar (hvis det heter det), noe som betyr nattevåking og arbeid men også spenning og påfølgende respekt og ærbødighet. De tre første kom natt til i går. I natt satt jeg og betraktet mora, hvordan hun vekket sine tre og fikk dem til å spise da tiden var inne for det (beklager det uskarpe bildet, tatt med telefon, min feil). Med fare for å virke pompøs: Men jeg opplever det som like magisk hver gang, å oppleve bindingen mellom mor og barn. I dag tidlig var det en årring som fødte sine to. For henne var det første gang på fødestua, hun ante ikke hva som skjedde med henne. Hun var bare veldig redd og usikker. Den første kom for sikkerhets skyld feil vei – og hun behøvde litt assistanse. Men da hun etterpå  slikket barna sine rene, skjedde det som skjer hver gang. All usikkerhet forsvant. Nå er hun en fullbefaren mor, passer på sine to, stamper med bena hvis jeg kommer for nære, og kan ikke sørge nok for dem.

3. Trekkferie. Mitt begrep. Det er en egen morgenstemning som kan dukke opp i mars/april. Du går ut, tidlig, tidlig, og det er vått overalt. Snøen klarer ikke renne unna, det er sørpe, brungrått mellom snøflekkene og luften er mett av nattedis og fuktighet. Men du går inn i et orkester. Det er fugleflokker på vei nordover som har slått seg ned i trærne omkring husene. De hviler og bruker anledningen til å snakke sammen. Øya Røst i Lofoten kunne ikke bydd på mer ståk. Men  lydbildet gjør at du stanser opp og bare lytter. For dette varer bare få minutter – en og annen dag i snøsmeltingen.