lørdag 28. november 2009

MONTGOMERY-TESTEN

I romanen Across the river and into the trees beskriver Hemingway at obersten lanserer en ny drink på Harry's Bar i Venezia, han bestiller en Montgomery, som er en Dry Martini oppkalt etter denne generalen som knuste fienden i et slag der styrkeforholdet var én til femten, altså én del vermuth til femten deler gin, en svært tørr Martini med andre ord. Boka er ikke blant Hemingways beste, men interessant, den er forløperen til The old man and the sea og forteller mye om forfatterens relasjon til Italia og spesielt Venezia. Hemingway kjente godt Cipriani-familien som startet opp og fortsatt eier Harry's Bar, og anekdoten bak navnetpå denne berømte baren tåler godt å bli gjenfortalt:

På hotellet til Cipriani bodde på begynnelsen av 1900-tallet en forfyllet amerikaner som var skviset av sin egen familie. Han het Harry Pickering. Han fant ut at han måtte reise tilbake til familien og forsøke skvære opp, i alle fall starte på nytt. Gamle Cipriani lånte ham penger til reisen. Noen år senere fikk hotelleieren en svær pengegave i posten, nettopp fra Harry Pickering – takk for lånet og godt med renter attpå. Cipriani brukte pengene til å starte baren som åpnet i 1929 – Harry's Bar. Vel, disse to mytene – den om drinken og den om baren, gjorde at jeg en gang på nittitallet tok sjansen, rauset inn på Harry's Bar og bestilte en Montgomery. Barkeeperen, en eldre fyr med tannbørstebart og hvit kelnerjakke, nølte ikke. Han bare hentet opp en flaske Tanqueray, jobbet taust med senkede øyelokk og satte drinken på disken. Siden har jeg gjort det til en vane når jeg er på bar å gjennomføre Montgomery-testen. Venter til etter et par glass, går til disken og bestiller en Montgomery. Reaksjonene er gjerne: «Hva sa du?» eller «Hæ?» eller «At det var?» «Can you repeat that?» osv osv

En kan selvfølge forsvare all verdens bartendere med at de ikke er beleste. Jeg vil tippe at det til og med blant svært litteraturinteresserte mennesker er som har lest Across the river and into the trees. Muligens er jeg én av et lite antall nordmenn som har gjor det. I Store Norske Leksikon på nett blir boka betegnet som en fiasko, og de har sikkert rett, for de er etterrettelige. En kan ikke forvente at en barkeeper i 2009 skal kjenne til en drink som blir nevnt i en bisetning i en ganske lang dialog mellom en oberst og en italiensk grevinne, i en lite lest bok fra 1950. Allikevel greier jeg ikke la være å bli irritert over å møte slik ignoranse bak en bardisk. Det blir da klart for testens fase 2: Jeg bestiller en Dry Martini. I Norge blir de fleste bartendere usikre også når den bestillingen kommer. Blikkene flakker og de gjør seg dumme og spør om jeg mener Gin Tonic. Det kan være flere årsaker til dette. Dry Martini er ingen storselger i norske barer. Dry Martini er jålete. Det er en drink som drikkes i filmer fra seksti-åra da mannlige skuespillere hadde fettsleik og damene gikk med lange kjoler. Det er en drink som er blitt en one-liner i markedsføringen av James Bond. Dry Martini skal dessuten serveres i egnede Martiniglass (stetteglass som ser mer trekantet enn runde ut). Noen ganger har jeg derimot flaks nok. Baren viser seg å være utstyrt med Martiniglass. Men da påløper neste hindring: Den norske barkulturen/regelverk vanskeliggjør serveringen. I norske barer er det nemlig slik at brennevinsdelen av drinken skal måles opp i et eggeglasslignende beger. Når dette begeret er fullt, helles væsken over i Martiniglasset, men denne mengden dekker knapt bunnen i glasset. Hvis du nå skal ha en femtendedel vermut oppi, så ender du med en drink som får plass i en spiseskje. I høst prøvde jeg ut Montgomery-testen – bade fase 1 og fase 2 –i fire av Tromsøs barer. Resultat: fiasko, fiasko, fiasko, fiasko. Nordens Paris, my ass!

De Forente Amerikanske Statene derimot, er Martini-heaven. Jeg tipper det skyldes avgiftsnivået på sprit. De fleste barkeepere her er riktignok like uforstående som de norske til testenst fase 1 og Montgomery – men i fase 2 skrur de korken av flaska og heller nedi, snur seg vekk og prater litt med andre gjester, bruker den ledige hånda og blander is mens det renner og renner gin nedi glasset. På Fat Cat i New York trer de generøst fem oliven på en tannpirker som legges på tvers over glasset og væske fylles på til stenfrukten svømmer i drink. På en studentbar i Seattle i høst, ble jenta bak disken først stående og helle på gin til glasset var fullt, deretter pillet hun fram tre oliven og slapp oppi. «There you are, sir! Dry Martini!» Hvor på jeg kremtet forsiktig og dristet meg til å spørre: «Pleier det ikke følge med litt Vermut?»
«Yeah, sure!»
Vermuten hun hentet ned fra hylla, var en flaske Martini Bianco. Hun åpnet flasken og viften den åpne tuten foran glasset slik at ørlite aroma strømmet ut. Deretter skrudde hun bestemt på korken og satte flasken tilbake på hylla. Hun snudde seg med et glis og sa: «You all right now?»
Dæven, tenkte jeg, dette skulle Ernst ha opplevd, Montgomery felt – av en kvinne!