tirsdag 22. desember 2009

Julebrev


Noen sender kort, andre skriver julebrev.Kortene er greie og distanserte. Det er en hilsen bare: Jeg tenker på deg og nå kan du forresten se på et bilde av barna mine. Brevene er mer krevende. Dette har hendt mens du og jeg ble ett år eldre. Noen synes det er helt jævlig å få slike intimiteter i posten, andre elsker det. Sjøl oppdager jeg problemstillingen for sent. Det skjer som regel på lille julaften og da er det for sent å sende julekort eller brev. Men – men når man først blogger, er det kanskje like greit å stå distansen ut.

Derfor: For første og antakelig eneste gang KOdahls julebrev:

Året startet bratt da faren min døde 13, januar. Det hadde vært en lang sorgtid på forskudd. Han fikk diagnosen lungekreft sommeren 2008. Prognosen var klar. Det gikk fort nedover. Cellegiften gjorde sitt. De siste månedene var han pleietrengende, men fikk bo hjemme til siste slutt – heldigvis. Ethvert dødsfall innebærer mange praktiske gjøremål – også etterpå. Min mor er over åtti og bor alene. Hun må ha litt hjelp til å handle og den slags. Blir ofte byturer på meg for tiden.

Bok: Jobbet med en ny krim på ettervinteren og våren og drev vekselbruk med filmmanus  og en ungdomsroman. Den siste heter Fortellingen om Bill Gates og kom i juni. Tror den ble borte i det store papp- og papirberget som bokbransjen egentlig er.

Film: Manuset Sorans reise fikk endelig letter of intent fra Filmfondet i september. Det var etterlengtet. Hisham og jeg begynte med dette manuset da Vinterland var ferdig klippet mot slutten av 2006. Nå, først etter fire års jobbing tør Norsk filminstitutt og satse på et enestående internasjonalt filmprosjekt. Går alt etter planen skal Hisham gå på settet og spille inn i september 2010. En god del Casting er allerede gjort.

Mer family: 2009 ble året da barna flyttet ut. Jørgen fikk seg leilighet på Jessheim. Før kjørte han en time hver vei til jobb. Nå går han dit på to minutter. Både Karoline og Ida Marie leier hver sin lille leilighet i hovedstaden. Men Karoline ble syk og måtte til Tyskland på spesialbehandling i august. Heftig. Men hun ble frisk;-) Jeeee!


Gårdsdrift: Søyene nedkom med 54 lam i april/mai. Det var en del drama i tillegg til nattevåkingen. Alle ungsøynene fikk to lam hver. Selv om spælen er godt eslet som morsau, er det ikke lett å gjøre det første gang. En del feilstillinger og panikk på fødestua.  Noen fødte så seint som ultimo mai og det ga en del små lam på forsommeren. En flokk på fjorten dyr måtte gå hjemme på innmarksbeite hele sommeren. Det ble mye handtering i og med at de to værene også gikk ute. Det gjaldt å lage soner. Så var det lille Willy - et værlam som tidlig ble syk. Måtte fôre gutten med sonde flere ganger om dagen da moren ikke lot ham få suge. Han forble liten og svak men trasket trøstig etter de andre og klarte seg.

Den største flokken holdt skogen til en gang mot slutten av juli. Da begynte de å presse gjerdene. Var vel gaupa som ble for nærgående. Ble mye gjerding i sommer – på grunn av det. Irritasjon og jaging. Da vi til slutt sanket, var det bare ett eneste lam som var gått tapt. Heldigvis.


Reising: Ble invitert til oversetterseminar i Edinburgh i mai. Vi var en hel delegasjon, Norla, Cappelen Agency, NRK og meg. Ble imponert over norskavdelingen til universitetet der. Det ble to dagers dypdykking i oversetterens problemstillinger. Bidro selv med et innlegg sammen med Don Bartlett (som oversetter bøkene mine til engelsk). Ble dessuten tid til både å bese byen og sjekke opp maltwiskyens hemmelige liv.

Siden ble det en tur til New York i juni, sammen med kompis Fred. Det regnet hele tiden. Men vi hadde et par fine  konsertopplevelser på Fat Cat og Blue Note. Møtte dessuten forleggeren min, Peter, og fikk anledning til å bese Flat Iron Building fra innsiden. Forlaget St. Martins har fanken meg erobrtet hele kåken. Prøvde å si det til Peter: ”Jeg har vært, hvor mange ganger i New york?  Hver gang står jeg og glåmer på Flat Iron Building – byens vakreste bygg. Og nå, for første gang kan jeg gå rett inn. Awesome!”

Men det kuleste var å møte opp i resepsjonen, å si til sikkerhetsvakten hvem jeg var og deretter se fyren rive av telefonrøret og bjeffe: ”He’s here!” før han løper bort til heisen og åpner dørene for meg.

Da jeg kom hjem, hadde hetebølgen satt inn og jeg fikk slått gras og bakketørket alt sammen til høy. En bekymring mindre. Men – fikk en bekymring ekstra da høyvenderen fikk slått av en tinde. Den må antakelig sveises fast - hvis det i det hele tatt blir mulig å reparere den.



Mer gårdsdrift: På ettersommeren skjedde et drama i hønsegården. Det var en dag jeg kjeftet opp de to værene Valdermar og Petter som ville stange ned gjerdet. Plutselig hørte jeg latteren fra kråka som satt på låvemønet. Underlig hvordan man fatter ting. Jeg ned i hønsehuset der massakren nesten var over. En rev eller en mink – svinet tok repern når han hørte meg i trappa – hadde drept for fote og til og med klart å dra to høner ut av hønsegården. Den sist gjenlevende satt paralysert på vaglen inne og hanen kikket forskremt ut fra en rugekasse. Harde tider. Dro på Hvam og kjøpte noen nye høns, tverrstripet plymouth. De begynte å verpe først i oktober. Hanen stakkar, han sovnet inn noen uker senere, i den samme rugekassen.

Mer Bok: Gjorde en switch på vårparten. Neste roman skal ut på Gyldendal. Det er godt å samarbeide med Oddsvar igjen. Var allerede godt i gang, men ga gass på sommeren, ettersommeren og høsten. Juni, juli, august, september og oktober var det bare krim døgnet rundt. Nå er den ferdig. Sjerpet og kuttet ned til 300 sider. Tittelen er Kvinnen i plast. Den lanseres i mars 2010.

Reising: Deltok på litteraturfestivalen i Tromsø på høsten. Leste fra Lindemans tivoli og deltok i debatt på krim. Som alltid var publikum kvinner og som vanlig ble diskusjonen skrudd mot Larssons Salander. Tromstinden var vinterhvit mot blå himmel og høstfarget by. Tromsø er fanken knuse meg noe av det vakreste Norge har å vise fram.

TV: Det ser ut til at 2010 blir et TV-år. Grunnlaget ble lagt sammen med Axel Hellstenius tidlig 2009. Nå ser det ut til at  den jobben har båret frukter og at jeg blir skrivende på TV-manus– i alle fall  på nyåret. Det er jo ingenting som er fast i den bransjen (heller).

Bok & reise: Mannen i vinduet (romanen) ble lansert i USA i februar. Ble invitert til New York og University of Washington – (Huskies i Seattle) i oktober. Holdt foredrag for omtrent 50 entusiastiske norsk-amerikanere som underviser i norsk på ulike universiteter i USA.  Kjempegjeng. Siden jeg først var i Seattle tok jeg tid til å bese Space needle (Grace anatomy) Etterpå var det fly til New York og reading i Scandinavia House. Omtrent hundre interesserte lesere. Kult.


To ganger New York på samme år er heftig synes jeg.  Min faste rutine er blitt Brooklynbrua. Tar den promenaden hver gang – og i oktober var været bra som bildet viser.

Mer bok: Et polsk forlag kjøpte tre titler i november. Gunnarstranda legger stadig større deler av verden under seg. Den fjerde raneren skal ut i Spania i februar 2010. Dette er den tredje som Planeta gir ut. Da skal jeg til Barcelona og lansere. Gleder meg. Barcelona er fantastisk. 

For de som lurer på det, julemiddagen er i år som hvert år – pinnekjøtt.

God Jul!

lørdag 12. desember 2009

Metode


Jeg har nettopp sett Eva Marie Saint få tårer i øynene idet Cary Grant ber henne dra til helvete. Det er en sterk scene, en scene som drar denne filmen ned fra komedien til nivået der den berører publikums egen sårbarhet, det er en detalj, en av veldig mange som igjen gjør at North by Northwest fortsatt må regnes som en av freemragende film– femti år etter at den ble lansert. Å se de blanke øynene hennes (for Gud vet hvilken gang – dette er en film som aldri blir slitt av tidens tann) fikk meg til å huske en episode på ungdomsskolen midt på syttitallet, utløst av NRKs framsyning av fjernsynsteateret – da NRK fortsatt var den enerådende kanalen og du kunne regne deg som inkludert og oppegående på skolen hvis og bare hvis du hadde sett forrige kvelds TV-program og hvis du hadde språk til å kunne snakke om det. Min norsklærerinne hadde sett Lise Fjeldstad som Nora i Et Dukkehjem forrige kveld og blomstret med stor innlevelse ved kateteret. Hun berømmet Fjelstad hennes skuespillerprestasjoner, og begrunnet sine meninger i det faktum at en tåre hadde begynt å trille fra Lise Fjelstads venstre øye før tåren trillet fra høyre øye, noe min norsklærerinne hevdet at demonstrerte Fjelstads ypperlige nivå, fordi andre skuespillere (særlig de fra Hollywood) ikke eide denne typen innlevelse men iførte ett eller annet – et mystisk, kjemisk stoff i øynene, et middel som provoserte fram tårer – og hos disse middelmådighetene begynte tårene å renne fra begge øyne samtidig. Gråting på film fra Hollywood var altså et filmtriks. Det slår meg nå at min norsklærerinne (i motsetning til Fjeldstad) knapt kunne ha hørt om method acting, i alle fall kunne hun ikke ha sett Eva Marie Saint i North by Northwest, eller Eva Marie Saint mot Brando i Storbyhavn, eller Brando i En sporvogn til begjær, eller Newman, Elisabeth Taylor og Burl Ives i Katt på hett blikktak. Eller Taylor og Burton i Hvem er redd for Wirginia Wolf – eller, eller, eller – like greit å stanse med en gang. Det gråtes i disse filmene, men jeg tror ingen vil dra i tvil Brandos eller Saints, Taylors, Newmans. Burtons eller Burl Ives’ prestasjoner som skuespillere.


Noe annet slår meg også: Et intervju med Hitchcock jeg en gang så på TV, der han ble spurt om hva slags skuespillere han ikke kunne jobbe med. Svaret fra Hitch var kort og lakonisk. Han sa han ikke kunne jobbe med skuespillere som bedrev Method acting. Han utdypet svaret med sine egne instruksjoner av James Stewart og Grace Kelly i Rear window og hevdet at en Method actor aldri ville kunne fylt rollene slik som Stewart og Kelly. Han framholdt at hele filmen berodde på regissørens oppfatning av story. Stewart ser noe. Dernest lar Hitch publikum få se hva Stewart nettopp har sett. Deretter reagerer Stewart på det han har sett. Altså: Hitch manipulerer med publikum, fordi vi tolker Stewarts reaksjoner utfra hva vi har sett. Metafiksjon på høyt plan med andre ord. Hitchcock kalte det montasjer. Konklusjonen blir: Instruksjon er viktigere enn innlevelse hos skuespillerne.

På tross av Hitchcocks kategoriske avvisning av Method acting, tror jeg ikke på ham. Det Eva Marie gjør i før nevnte nevnte film er hennes egen prestasjon og jeg tror på henne, slik som jeg tror på Ingrid Bergmans blankøyde kjærlighetslidelser i Notorious, og Gregory Pecks fortvilelse i Spellbound. Likeledes tor jeg på Anthony Perkins når han viser meg den sanne Norman Bates i Psycho. Det slår meg at Hitch antakelig ikke mente svaret hundre prosent sant, men gjorde det beste for intervjueren. Han svarte så godt det lot seg gjøre på et dumt spørsmål.




En kan allikevel ikke ta fra Hitch det at han kunne instruere skuespillere. Og det er klart at Stewart instrueres for hver reaksjon han har på det han ser i Rear window. Som lesere skjønner er jeg inne i en ny Hitch-bølge og føler for å formidle til verden noe av det jeg beundrer. La meg få berømme en av de mest spektakulære sluttscenene han har laget –den i Saboteur, hvor skurken henger og dingler i fakkelen på frihetsgudinnen mens Bob Cummings holder ham fast, hundre meter over bakken. Cummings har grepet skurken i jakkeermet, men så begynner sømmen å rykke sting for sting. Scenen har i seg alle elementer som fyller begrepet suspens. Allikevel har scenen en ørliten mangel. Cineaster føler med Hitchcock. For i en såpass spektakulær scene, burde det egentlig vært helten som dinglet i fakkelen med fare for å dø. Så lenge det er skurken som står i fare for å dø, har ikke publikum full empati. Det er blitt sagt at Hitch aldri tilgav seg selv den bommereten, ikke før han hadde gjort det godt igjen. Og det gjør han med bravur i akkurat North by Northwest. Hitch må ha spurt seg selv utallige ganger: Hvilken ting, hvilket objekt, hvilken installasjon i USA er det som kan toppe symbolet Frihetsgudinnen? Jo, noe som er enda høyere, enda mer symboltungt: Mount Rushmore – fjellet med de uthogde presidenthodene Og denne gang er det før nevnte Eva Marie Saint som henger etter fingrene til Cary Grant mens skurken gjør hva han kan for å få begge til å falle. Betryggende å se at en mann som Hitch gjør feil, betryggende å se at han retter dem også. Enjoy (og legg merke til fjellstøvlene)!



tirsdag 8. desember 2009

Før Hamsunåret svinner - svekkelser i sjelen – reprise



Da jeg på et loppemarked kom over Gabriel Langfeldts forelesningsserie Psykiatri og rettspsykiatri for jurister(Aschehoug forlag 1940) – slo det meg at den boken måtte være nyttig lesing for å få innsikt i det litteraturhistoriske innhold i begrepet sjelsevner. For dette læreverket ble skrevet kun fem år før Langfeldt fikk Knut Hamsun som pasient – og som kjent var Langfeldts konklusjon at dikteren hadde varige svekkelser i sjelen.

Et dilemma oppstår i møte med all «gammel» faglitteratur. Psykiatrien er kanskje særlig utsatt i så måte – i og med at den er en omstridt vitenskap hvor grensen mellom tankespinn og empiriske fakta alltid har befunnet seg i tåke. La meg gi en smakebit for å illustrere problemet (side 42):

… plattenslagere, underslagere og chechforfalskere (har) meget hyppig den pykniske kroppsbygning og det cyclotome temperament som nettopp gjør det så lett for dem å vekke tillit, overtale og forlede sine offere. Derimot har tyvene hyppig leptosom kroppsbygning og schizoid temperament.

Kroppsbygningens relevans for kriminalitet virker jo lite faglig holdbart i dag. Et annet sitat, denne gang om bruk av kokain (side 103):

Hos menn innfinner seg nokså snart avtagen av potensen og hyppig homoseksualitet og andre perversjoner … meget taler for at selve kokaingiften spiller en vesentlig rolle ved perversjonenes manifestasjon.

Sitater som disse er egentlig ikke oppsiktsvekkende. De forteller kun at Langfeldts mentale vidd var begrenset av hva som var opportunt i det vitenskapelige miljø, på samme måte som dagens professorer forfekter sannheten ettersom hvilke fagtidsskrifter de leser. Det som blir klart i møte med professor Langfeldts faglige utredninger, er at hans autoritet som rettspsykiater ikke ville stått like sterkt i dag som for femti år siden. Men hvis det synes klart at Langfeldt forfekter vitenskapelighet av tvilsom karakter, hva da med forholdet til Hamsun? Vil Langfeldts forståelse av begreper som sjel og ånd tåle tidens tann? Det vil uansett være interessant (tenker jeg mens jeg leser) å forsøke å bringe på det rene hva Langfeldt forstod med begrepet svekkede sjelsevner. På den ene siden vet man at uttrykket svekkede sjelsevner i 1940 var et juridisk begrep, som hadde å gjøre med fritak for straff. Man kunne den gang som idag fritas for straff etter en sinnssykeparagraf i straffeloven. Men Langfeldt var på den annen side rettspsykiatriens representant i prosessen mot Hamsun. Han vurderte det slik at dikteren ikke kunne straffes, fordi Hamsuns sjel var varig svekket. I følge Langfeldt må Hamsun altså ha representert et avvik fra normaliteten og det er dette avvikets faglige innhold man automatisk og ustoppelig vil søke etter i møtet med Langfeldts egne skriverier.

Langfeldt behandler i boken begrepet varig svekkede sjelsevner og mangelfullt utviklede sjelsevner ganske synonymt i de innledende drøftinger. Det er en myte, sier han, at det må være en intelligensreduksjon til stede for å ha svekkelse i sjelen. Og det virker jo litt beroligende, med tanke på Hamsun. Langfeldt sier at: «Like viktig er de øvrige sider av sjelslivet, særligfølelser.» (side 34) Selv om dette lyder positivt, framstår det som påtrengende tydelig at Langfeldt stadig kretser om begrepene ånd og sjel uten å presisere hva han egentlig mener. Begrepene forblir uklare inntil han utdyper det motsatte, nemlig fenomenet åndssvakhet: «Ved åndsvakhet forstår man en mer eller mindre betydelig forstyrrelse av den almindelige sjelelige utvikling.» (s. 150) Her kommer det fram at Langfeldt mener begrepene ånd og sjel må forklares som en type mestring målt statistisk. Dette viser seg når Langfeldt velger å rangere åndssvakheten etter IQ vurdert i tråd med Binets intelligensbegrep: Han opererer med følgende rekke:
Overbegavede har IQ over 110.
Normale har IQ på 90.
Mens sinker har IQ fra 76-90.
Resten – det vil si alle med IQ under 76 betegnes somåndssvake.

Langfeldt opererer med tre kategorier av åndsvake. Han snakker om de debile, de imbecile, og idioter. Det er disse tre kategoriene mennesker som på grunn av sin svake ånd gjør krav på diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. Langfeldt skiller mellom mangelfullt utvikledede sjelsevner og særlig mangelfullt utviklede sjelsevner. De siste må ha IQ under 50. Siden idiotene ifølge Langfeldt per definisjon har IQ under 36, er deres sjelsevner altså alltid særlig mangelfullt utviklede, mens de debile slipper unna med diagnosen mangelfullt utviklede sjelsevner. De imbecille kommer i en slags midtstilling fordi deres IQ beveger seg fra 55 til 36. Langfeldt er nøye med å presisere at man ikke skal stole på IQ alene, man må bruke et såkalt helhetsinntrykk. Psykiateren må vurdere pasienten med svekket sjel relatert til det han kaller de typiske kjennetrekk. Langfeldt forklarer at idioter vil utmerke seg som idioter allerede første leveår. De lærer ikke å gå til vanlig tid, de er urolige, skrikende og urenslige. Også de imbecille står tilbake i utvikling. De lærer sent å gå osv, mens mange av de imbeciles defekter først kan oppdages ved påbegynt skolegang – da de begynner å sakke etter. Men det viktigste trekket ved alle med svak ånd og sjel er ifølge Langfeldt at de kjennetegnes ved såkalte etiske defekter. De viser tendens til løgnaktighet og tyveri, de vil dessuten «røbe det manglende åndsliv gjennem et stupid, uttrykksløst ansiikt.» (s. 153) Særlig omtale krever seksuallivet. Dette avsnittet framstår som spesielt interessant – med tanke på ryktene om den interesse Langfeldt i sin tid viste Marie Hamsun og de intime sider ved ekteparets privatliv. Langfeldt slår da også fast at de åndssvakes seksualliv er forkrøblet – de viser abnorm behåring, abnorm fettfordeling, ofte finnes tendens til utukt med dyr, mens andre tyr til voldtektsforsøk. Og: incestforbrytelser er ikke sjeldne (s. 154).

Det er nå man tenker at hvis Langfeldt var generøs nok til å innrømme Hamsun en IQ på over 76 (dette aner jeg intet om), ble forfatteren antakelig ikke vurdert som åndssvak, men som sinnssyk på en annen måte. Langfeldt kunne jo ikke vite at den døve mannen han undersøkte under krigsoppgjøret samtidig skrev en roman – Paa gjengrodde stier – om ikke hans beste, så i alle fall en av de bedre romaner nobelprisvinneren skrev. Siden Hamsun var svært gammel under psykiaterens undersøkelser, kan det hende at psykiateren har betraktet forfatteren som senil dement. Og tampen begynner å brenne – tror jeg: for senil demente pasienter innrømmes i boken også svekket sjel. Langfeldt går langt i sin analyse av demens, og blant kjennetegn på senil demens lister han opp (s. 80): Innsnevring av den åndelige horisont, forarmning av tankelivet – jada, jada dette passer, tenker man straks: Her har vi en gammel døv mann – forarmnet tankeliv, det stemmer. Men dukker følgende feilpasning opp (om demente pasienter): Økning, eventuelt perversjon av primitive drifter – dette minner litt om de perverterte fettfordelingene tidligere. Men det som er underligere, er at Langfeldt ender opp med å utnevne denne typen karakteristika til hva som utgjør kjernen i alle sinnsykdommer av typen demens – og han drar inn alkoholisme, epilepsi og narkomani i samme sekken.

Straks får man lyst til å foreta en sammenlikning: La oss si at Langfeldt ønsket å finne ut av om Hamsun kunne tilfredsstille noen av de kravene han stiller til demens. Det å være nazist kan jo, hvis man lister opp ideologiens særtrekk, kalles innsnevring av den åndelige horisont. Man kan også – til nød – kalle det å forfekte ideologiske standpunkter for forarmning av tankelivet. Her forstår man også Langfeldts interesse for Hamsuns privaliv. Han måtte jo undersøke hvordan det stod til med de primitive driftene – selv om dette driftsbegrepet virker uklart, siden det i boken blir presisert at primitive drifter ikke har å gjøre med demente pasienters typisk økte interesse for sin egen avføring(s. 80).

Vel, det har ingen hensikt i å drive dette for langt. Man forstår behovet for et rettslig oppgjør etter krigen. Man forstår også behovet for å prøve rettslig Hamsuns rolle – fordi han erklærte seg tyskvennlig under krigen, han var invitert til Tyskland av høytstående nasjonalsoialister osv. Det problematiske med prosessen mot Hamsun i ettertid er ikke stemplingen av mannen ideologisk eller juridisk. Problemet er selve sanksjonen, diagnosen; at myndighetene brukte den offentlige helsetjenesten til å frata forfatteren ære. Jeg skal ikke spekulere i Langfeldts motiver eller faglige ekspertise. Uansett, så blir det for meg, som legmann, etter å ha fordypet meg i Langfeldts egne utlegninger, svært vanskelig å akseptere verken hans konklusjoner om forfatterens sjel eller om sjelsevner generelt. Når jeg lukker igjen boken om rettspsykiatri er det en eneste ting jeg er hellig overbevist om: Det beste sted man kan hente kunnskap om sjel og sjelsevner er i pasienten Knut Hamsuns forfatterskap. Kunnskap om og ydmykhet for det Hamsun kalte det ubevisste sjeleliv, går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, fr aSult til Paa gjengrodde stier.
© Kjell Ola Dahl
Sunday, September 23, 2001

fredag 4. desember 2009

Reprise: KUA, en reiseskildring



Den dagen John Lennon ble skutt og drept var jeg i Mexico City – jeg bodde i et ungdomsherberge som skrøt av å ha vært utøver-landsby under OL i 1968. Det var to andre gjester på stedet. Den ene het Raol og var spansk. Den andre het Federico og var italiensk. Vi hadde lite kontakt, bortsett fra at vi bodde i samme hus og av og til møtte hverandre i døren.

Mexico City var uutholdelig. Man kunne bruke opptil fire–fem timer i buss fra herberget til severdigheter – trafikken var minst like tett og ille som i Delhi og Bombay og minst like forurenset. Målet ble derfor å reise videre, til Guatemala så fort som mulig. Det var Federico som foreslo at vi skulle reise sammen. Han var en slapp smørsjarmør med langt, svart hår i krøller, tredagers skjegg og IQ rundt det absolutte nullpunktet. Raol var student og hyret inn av et arkeologisk tidsskrift i Barcelona. Han var en liten og mager fyr som gumlet amfetamin hele dagen, med den konsekvens at han aldri sov om natten og ellers var helt propell.

Federico hadde reist gjennom USA og skulle videre sørover til Chile. Han hadde masse penger og hadde allerede leid en bil, en rusten og svært skrøpelig utseende Volkswagen Rabbit. Det han egentlig spurte om, var sjåførhjelp, og han krevde ikke annet enn at vi delte på bensinpengene. Han fortalte at han allerede hadde luftet ideen med Raol, som skulle sørover i og med at han skrev artikler om svunne inka- og maya-tider for tidsskriftet i Barcelona.

Etter å ha sittet i kø en stund ble vi sultne. Raol hadde en fiks idé om bare å innta måltider ved fontener – å spise var for ham en form for poesi – og han nektet å innta føde uten å sitte ved springvann. Dermed kjørte vi gate opp og gate ned på jakt etter en fontene i Mexico City. Den vi til slutt fant, lå i sentrum av en rundkjøring. Midt i kaoset av aldri stansende trafikk, biltuting og aggressiv skriking fra sjåfører som veivet med armene og ville skifte fil, satt vi tre og spiste ferskt brød med ost og tomater. Da vi slo på radioen, hørte vi at Chapman hadde begått udåden i New York. Vi trodde ikke det var sant. Men Raol var den som kunne språket, og fikk til slutt overbevist oss andre. Det ble erklært sorg over radio og alle stasjonene gikk over til å spille beatlesmelodier.

Da vi skulle kjøre videre, var Raol forsvunnet. Han kom tilbake en god stund senere. Da hadde han fått tak i teatersminke og malt seg helt hvit i fjeset i sympati med den drepte Lennon. Raol insisterte på at vi skulle gjøre det samme, og var så speedet at han ikke klarte å stå stille. Federico ble forbannet, og de to gikk inn i en lang og høylytt krangel. Til slutt skjøv han Raol inn i bilen og satte seg selv bak rattet. Han kjørte på italiensk vis – aggressivt, men samtidig nonsjalant og med gassen i bånn der det var mulig – mens Imagine, Happy X-mas (War is Over)I Am the Walrus og alt som måtte ha Lennons stemme durte på radioen. Raol gråt så tårene lagde erosjonsstriper nedover de hvitmalte kinnene hans. Men tåreflommen stanset da han oppdaget at Federico kjørte mot kjøreretningen på motorveien. Jeg hadde sovnet i baksetet, men våknet da Raol begynte å remje og fekte vilt med armene. Jeg skvatt og registrerte at vi passerte noen folkevogner som tutet. Deretter lurte jeg litt på hvorfor alle bilene kom rett imot oss. Jeg fattet ikke hva som foregikk før Federico la opp en siksak-manøver mot en diger trailer. Det gikk bra, men italieneren ropte skjellsord etter traileren som vinglet fra side til side på to hjul bak oss. Federico gjorde heller ingen tegn til å sakke på farten. Men nå var vi to mot én. Vi tvang ham til å bremse ned og reversere opp en innkjøring.

Raol nektet å ha Federico bak rattet. Og jeg ville ikke ha speedfreaken der. Derfor ble det jeg som måtte til pers. Og det gikk egentlig ganske greit en stund. Det mørknet, radioen durte stemningsfullt Woman Is the Nigger of the WorldWorking Class Hero og andre perler. Da det var blitt ganske sent, begynte vi på en stigning som aldri så ut til å ta slutt. Termometernålen under speedometeret steg sakte men sikkert. Min spenning steg likedan, det røde feltet kom nærmere og nærmere. Jeg mente å se at stigningen flatet ut, og mot den lilla himmelen ante jeg konturene av et fjellmassiv og øynet håpet om å være nær toppunktet. Da det var to eller tre kilometer igjen, kokte motoren. Jeg stanset og kjørte til siden.

Ingen av oss kunne noe om motorer. Det gikk utover Federico som hadde leid en møkkabil. Det utviklet seg til en krangel som ikke løste noe. Vi var alene på en øde vei i natten. Først fire timer senere kom lyset fra en bil sigende oppover fjellsiden. Jeg hvilte hodet på rattet, Federico lå i baksetet og snorket, mens Raol satt i lotusstilling på taket. Bilen som kom var en politibil. De fire politimennene lo så de hikstet av klovnen med hvitmaling i fjeset, og med stort alvor lyste de ned i motorrommet og pirket borti vannledningen som hadde røket tvers av. De ristet tungt på hodene sine og kjørte snart videre mens vi stod like fast. Da orket jeg ikke sitte uvirksom og foreslo at vi skulle prøve litt til – inntil motoren ble varm. Da vi nådde passet, steg solen opp. Nedoverbakken var like lang som oppoverbakken og jeg satte bilen i fri. Den rullet i vill fart nedover. Vinden mot motoren holdt temperaturen nede. Vi trillet helt inn i en landsby, inn på en bensinstasjon med mekaniker.


Vi la oss på stranden for å sove mens bilen ble fikset. Utpå ettermiddagen var vi klar til å reise videre. Raol, som ikke hadde sovet, hadde vært og snakket med folk i landsbyen. De kunne fortelle at det noen kilometer lenger mot øst, i et fjell-lendt område, skulle være rester etter maya-bebyggelse. Raol var helt vill. Hvis dette stemte, var det sensasjonelt. Han påstod at funnet ikke var registrert tidligere. Dette var hans dag, skjebnen hadde ført ham hit. Og nå var han ikke til å rokke. Vi måtte avsløre fjellets hemmelighet. Raol satt allerede bak rattet. Vi kjørte gjennom landsbyen, ut på endeløse, eroderte kjerreveier, etter et kart som Raol hadde fått tegnet av en lokal kjentmann. Til slutt endte veien ved en grind. Noen hoiende unger i hvite bomullsklær åpnet grinda for oss. Jeg hintet litt om at vi hadde beitemarker hjemme i Norge også, men disse var bedre egnet for apostlenes hester og traktor enn for bil. Raol hørte ikke etter, og Federico snorket i baksetet. Raol kjørte over de grønne engene, forbi noen trær og fjellknauser inntil han stanset ved en fjellskrent. Federico snorket like høyt. Da jeg prøvde å vekke ham begynte han å smatte med munnen og legge seg bedre til rette. Vi lot ham ligge. Raol hektet fotobagen over skulderen og klatret som en geit oppover. Jeg fulgte etter.

Det finnes mange slags ruiner og fornminner. Jeg har en gang sett en ekte trilobitt i naturen. Men den hadde tross alt riller og mønstre slik at man kunne forstå steinens betydning. Det jeg observerte i den fjellskrenten i Mexico, så for meg ut til å være gammel gråstein, hverken mer eller mindre. Men spanjolen tygget i seg piller, krabbet på alle fire og mente han fanget inn i kameralinsen både gudebilder risset inn i fjellet og et offeralter. Etter en stund gikk jeg lei og satte meg til å se utover landskapet. Det var en diger beitemark, nærmest havnehage, preget av enslige trær og dype kløfter. Et stykke unna lå landsbyen, og bortenfor den glimret havet. Nede på beitemarka stod bilen, og mellom bilen og meg gikk ei ku og beitet. Jeg tenkte ikke over da, det litt underlige ved at ei ku skulle gå rundt og beite i ensomhet. Men jeg satt ganske høyt. Derfor skjelnet jeg ikke kuas kroppsform; de tunge og brede skuldrene som smalnet mot de muskuløse skinkene, jeg så heller ikke hvor brede og spisse hornene var. Jeg så bare ei svart ku og lurte på hvor Federico kunne være.

Av og til kunne jeg høre lukkeren i kameraet til Raol, av og til fikk jeg et glimt av fyren som mumlet for seg selv. Tiden gikk, Federico var ikke å se. Til slutt begynte det å bli skumt. Det var da jeg så billyktene blinke. Aha, tenkte jeg oppvakt. Federico sitter stadig i bilen. Jeg klatret ned fra fjellet og ruslet over enga mot bilen. Kua hadde trukket seg litt unna. Jeg vurderte å stikke bortom den, da billyktene blinket nok en gang. Kua løftet hodet og stirret på bilen og meg mens den drøvtygde. I det samme rullet Federico vinduet ned.

Han satt i førersetet, svettende med en sigarett i munnviken. "Madonna," hvisket han engstelig. "Hvorfor er vi her, i livsfare?"
     Jeg forstod ikke.
     "Toro," sa Federico og pekte. "Corrida!" Da gikk det opp for meg hvorfor kua gikk alene. Det var en okse, en som spiste gress i påvente av å drepe eller bli drept på en tyrefekterstadion. Italieneren hadde skjønt dette hele tiden og hadde ikke våget å gå ut av bilen. Han var mildt sagt livredd og like pissetrengt. Og timers redsel gikk nå over i sinne. Det haglet med skjellsord. "Kom ut av bilen og slå lens," foreslo jeg, "du så jo at jeg fikk gå i fred for oksen." I det samme var det som om den hadde hørt hva jeg sa. Den kom labbende mot oss, tung og vaggende. Jeg hoppet inn i passasjersetet. Oksen stanset to meter foran panseret og stirret på bilen med dødt blikk. Jeg har aldri, hverken før eller siden sett et så voldsomt beist i krøtterform. Musklene tegnet seg som spenstige puter over hele den svarte kroppen, den glinset som en ferdig deffet og ferdig oljet kroppsposør. Den var en gigant, og sittende inne i en skrøpelig rustholk følte jeg meg enda mindre enn i virkeligheten.

Federico tålte ikke å ha beistet så nære. Svetten perlet på pannen hans og han tutet for å skremme oksen bort. Den rørte seg ikke. Han tutet igjen og blinket med lysene. Oksen stirret like dødt på oss. Kjevene rullet og rullet og den siklet grønt slim. En sverm av fluer surret rundt den piskende halen, over den brede ryggen og inn i de svarte øyehulene. Federicos hånd dirret mot lyshornet. Han blinket og blinket, tutet og tutet mens han ropte: "Hvor fanden blir det av spanjolen? Jeg må så inn i helvete pisse!"

Plutselig kastet oksen på seg, den hoppet rundt hundreogåtti grader og travet hurtig unna. Federico jublet. Men jubelen døde da uhyret brått stanset opp og langsomt snudde seg mot oss. Den senket de svære hornene og begynte å stampe i bakken med det ene forbeinet. Den krøket seg sammen, klar til kamp. Federico reagerte spontant. Han vred på tenningen. Da skjedde det som egentlig bare skjer i skrekkfilmer. Bilen startet ikke. Han vred en gang, en gang til og enda en gang. Men det eneste som skjedde var at et fryktinngytende raut drev som et krigsrop fra oksen som var så spent at hele muskelhaugen av en kropp dirret. Da motoren endelig tente, skjedde det med et hvin. Federico slo bilen i gir og kjørte – selvfølgelig i feil retning. "Feil vei," skrek jeg. "Feil vei!" Federico dro i brekket og sladdet bilen i retning landsbyen. Da oppdaget vi to ting på en gang. Mellom oss og grinda langt borte stod Raol og viftet med armene, og samtidig satte oksen seg i bevegelse. Dette var Jurassic Park tolv år før filmen. Jeg satt med blikket rettet bakover, ventet på synet av uhyret som skulle tårne seg opp, mens Federico kjørte over enga så støtdempere og fjæringer knatret som maskingevær. Avstanden til Raol ble kortere og kortere. Men det var blitt ganske mørkt, farten var stor og underlaget ikke helt plant. Plutselig nådde vi en hump som slo hodet mitt i taket. Humpen ble etterfulgt av et drønnende smell og en metallisk skjærende lyd. I neste sekund slo bakken opp under bilen som begynte å skli ukontrollert bortover. Vi fikk bråstopp inne i noe kratt. Motoren døde. Federico hadde slått hodet mot frontruten. Han stirret tomt på meg og blødde fra et sår i pannen.

Jeg kikket ut. Noen hundre meter bak bilen stod oksen i fredsom positur og nappet etter noen blader på en busk. Den virket helt uinteressert i oss og bilen. Utenfor stod Raol helt stum, som om han hadde vært vitne til sin egen rus. Alle landsbyens barn hang over gjerdene og lo seg skakke. Bilen var vrak. Federico og jeg måtte klatre ut av vinduene, bare for å se at bakakselen var røket. Den kvelden endte i krangel og uvennskap. Og vi kom ikke lenger. Jeg kunne like gjerne blitt der – på ungdomsherberget.
© Kjell Ola Dahl
Thursday, June 26, 2003