lørdag 30. januar 2010

og SVART ENGEL er nå på finsk


Kult omslag!

torsdag 21. januar 2010

onsdag 6. januar 2010

En bok er aldri ferdig når siste punktum er satt.



Prossessen med å gjøre ferdig en bok er nesten like lang som å skrive den. Manus skal vaskes, det skal brekkes om, korrekturleses. Det skal lages omslag, baksidetekster skal skrives, den skal lanseres. Som forfatter skal man prøve å si noe fornuftig. Man spør seg: Hvis jeg hadde noe mer å si om den boka, tror du ikke jeg ville skrevet det inn?

Spørsmålet er meningsløst. Lanseringen handler ikke om boka, det handler om alt det andre, om synlighet, tilgjengelighet, forfengelighet, posering. Det hjelper ikke å forakte den delen av skriveprosessen.

Endelig skal romanen anmeldes – hvis den blir en slik ære til del. Det norske bokmarkedet flommer over av så mange romaner, novellesamlinger og diktsamlinger at avisene ikke har plass til å anmelde alt. Forfatterens nødvendige onde: Når boka er anmeldt føler man seg skitnet til. Blir den ikke anmeldt føler man seg oversett.


I dag fikk jeg den spanske utgaven av Den fjerde raneren i posten. Tittel: Un paso en falso. De ordene har nok ingenting med fire ranere å gjøre – men det spiller ingen rolle. Omslaget er det samme som på Gallimards franske utgave av min roman Mannen i vinduetL'homme dans la vitrine (!) Designeren i Gallimard ble helt sikkert gladMannen i vinduet kom ut i 2001 i Norge, Frankrike 2007, Spania 2008 og klarte altså å sette ett eget stempel på den spanske utgaven av Den fjerde raneren. Hvem snakket om at bøker var ferdig skrevet etter siste punktum?

Den 22 februar forteligger min Bok 15, roman 12, Krimroman 10, Seriebok 7 i bokhandlene. Romanen heter Kvinnen i plast

Et godt råd til de som skal bygge hus er å gjøre det minst to ganger. Den andre gangen gjør man det riktig, fordi man retter feilene man gjorde da man bygde det første huset. Et godt råd til alle som skriver bøker er å ikke slutte med å skrive bøker. Det er bare anmeldere som leser mesterverk og helt gode bøker. For en forfatter er det katastrofalt å begå helt gode bøker. Målet er at den neste boka, skal bli litt bedre enn den forrige. Jan Erik Vold skrev et dikt om det en gang: Diktet om den japanske maleren Hokusai, som malte en bølge slik ingen hadde evnet å gjøre det før, men som i all ydmykhet håpet han en gang virkelig skulle få til å male godt – hvis han bare holdt ut; levde lenge nok og fortsatte med å male. Bildet hans med Den store bølgen ved Kanagawa er ett i en serie på 36 studier av fjellet Fuji.

Mye pompøst er skrevet og snakket om skriving. En av grunnene til at jeg er glad i denne nye boka som ikke er helt ferdig, er at jeg i all beskjedenhet føler meg litt som Hokusai. Har kommet noen skritt videre og har lært litt mer.