onsdag 3. februar 2010

Frosne vinger

Da den britiske forfatteren R. D. Wingfield (Rodney David Wingfield) døde for et par år siden, gikk det ganske upåaktet hen i Norge. Bøkene hans var ikke oversatt, og derfor heller ikke lest. Selv la jeg heller ikke merke til dødsfallet, jeg har funnet fram til denne forfatteren ad omveier.

Wingfields karriere startet  som forfatter av radioteater, en sjanger som har et utsatt liv i dagens medieverden. Radioteatrets storhetstid var på tretti-, førti-, femti- og seksti-tallet, før TV tok makten over folks tid og bevissthet. Wingfield skrev et utall stykker. Allikevel – i nekrologene som ble skrevet over Wingfield i Storbrittannia i 2007 – var det en annen del av forfatterskapet som ble trukket fram. Wingfield var nemlig opphavsmann til Strobrittannias mest populære TV-figur: Jack Frost. Rollefiguren har i snart tjue år vært spilt av David Jason, en gudbenådet skuespiller som iført parkas, hatt og lakksko evner å gestalte denne folkets representant fra småbyen Denton, med en utstråling knapt noen annen skuespiller kan vise make til.
            
Selv er jeg ihuga fan av David Jasons Frost, men jeg er blitt enda større fan av Wingfields kriminalromaner om Frost. Selv skal forfatteren ha uttalt følgende: Jeg har ingenting imot David Jason som Frost, men han er bare ikke min Frost. Wingfield skal derfor ifølge myten bare ha sett første TV-fim i første sesong, før han hoppet av. I dag gjør produsentene ferdig sesong fjorten eller femten. De har sluttet med å følge Wingfields bøker for lenge siden. Serien har fått eget liv og nye episoder av serien om Frost klekkes ut av hyrede manusforfattere som lager stories based on the characters created by R. D. Wingfield:
           
Som vanlig TV-titter er jeg ikke overveldende interessert i rulletekst. TV-drama er gjerne masseprodusert med den sløve og lite krevende publikummer som målgruppe. TV-drama er snekret sammen for familen som spiser pizza sammen på stua fredag kveld,  eller for for den travle karrierekvinne som trenger noe annet å tenke på, eller for den slitne arbeider som skal roe seg ned eller bla bla. TV har ikke kinosalens mørke rom som holder sitt publikum fanget. Tv-drama er lagd mer for å unngå¨zapping fra sløve tittere enn å fri til deres intelligens. Tv-drama er gjerne kjeder av cliffhangere med middelmådig skuespill og middelmådig regi. Ser jeg en sjelden gang noe godt på tv, kvekker jeg til og slår opp på nettet etter opphavsmenn osv, men jeg gjorde aldri det med Frost på nittitallet. Jeg tror årsaken var David Jason. Han fyller denne karakteren med seg selv på en slik måte, at jeg lenge trodde intrigene i serien var sydd sammen for ham spesielt. Disse intrigene var ikke særlig avanserte. Det var gjerne enkle husbråksproblemer eller drap knyttet til basale menneskelige forhold som kjærlighet, sjalusi eller hevn. Dermed gikk jeg som de fleste i fella.  Først da jeg begynte å lese bøkene, oppdaget jeg hvilken skattkiste Winfield hadde skjenket manusforfatterne. 

Det sies at det var Wingfields bok nummer to om sin helt – A touch of Frost som ga startskuddet for Tv-serien. Handlingen i denne boka foregår i løpet av noen få dager i Denton. Den degraderte politinspektør Webster, må i stillingen som konstabel være protesje for inspektør Jack Frost. I løpet av disse trre-fire dagene løper en mangde parallelle mysterier som Frost løser ved hjelp av sin nysgjerrighet, folkelighet, sosiale empati, evne til å tenke annerledes, evne til å være annerledes og ikke minst sin uslåelige hunch. Manusforfatterne til Tv-serien kunne selvsagt revet boka i filler og valgt én eller to intriger å sy sammen til Tv. Det gjorde de ikke. Isteden isolerte de mysteriene hver for seg og lagde flere filmer. Boka ble en kiste de kunne øse av.

Ironisk nok ble det fallet i TV-seriens kvalitet som fikk meg til å våkne. Jeg husker ikke lenger om det var sesong åtte, ni eller ti. Men plutselig ble løsningene på plottene litt for smarte, David Jasons karakter var plutselig mer Jason enn Frost. Det var ikke lenger den kløktige kloa som holdt meg fast. Her var det noe muffens. Det måtte sjekkes og Wingfields bøker ble kjøpt på Amazon.

Før jeg går videre skal jeg si noe om å lese krim. Hadde jeg vært fundamentalist, kunne jeg som Harald Hårfagre valgt å la hår og skjegg gro, eller jeg kunne festet en svart strkk om overarmen som tegn på sorg. Men faktum er at sjangeren gleder meg mindre og mindre. Jeg skal ikke være den som stønner over at bransjen til enhver tid ønsker å tjene mest mulig penger. Men jo større kommersiell suksess krimsjangeren får, jo lenger blir det mellom hver gode leseropplevelse. Det er ikke så underlig når man ser hvordan bokbransjen fungerer. I dag blir nye bøker solgt til bokhandelkjedene før de er skrevet ferdig. Når agenter selger bøker og forlag kjøper bøker fra utlandet, er det ikke manus de leser, men bokressyméer. Det blir flere og flere titler på markedet, allikevel blir valgfriheten smalere. Bøkene ligner på hverandre. Innkjøperne i kjedene er mer interessert i markedsprofil enn i språk eller brillians. Slik blir lesere i større og større grad prisgitt forleggernes evne til innsalg og bokhandlernes relasjon til trender når de skal velge lesestoff. Det er naturens lov: Med slike rammebetingelser blir det overflatisk dill som sakte men sikkert tar kvelertak på bokfaunaen. De fleste kriminalromaner blir ordgyterier der middelklassens helteskikkelser  tar saltomortaler i alt hva tabloidpressen kan framvise av hysteri om vår tid: Menneskehandel, barnearbeid, idrettsdoping, terrorisme, you name it. Jo flere bøker som spys ut på markedet, jo vanskeligere blir det å finne en god leseropplevelse. Desto bedre når du endelig finner den

På samme vis som i TV-serien om Frost, er det mannen selv som bærer storyen i bøkene. Plottene er intrikate og mange, slik at hver bok krever deg slik en god bok skal kreve sin lesers oppmerksomhet. Jeg kunne sagt noe om at den litterære Frost er mørkere og mer kynisk enn tv-epigonen, at de stadige konfliktene med Mullett virker dypere og mer uløselige i boks form. Men det jeg beundrer Wingfield mest for er hans evne til å stå last og brast med protagonistens karakter. Fortellingen om Frost blir aldri intimt klam eller pinlig dillete. Det fris ikke til publikums fordommer. Han utstyres ikke med politisk korrekte standpunkter eller generell tannløshet for å møte en tendens i tiden. Uansett hvilken person Frost møter, hvilket miljø han trer inn i, hvilken situasjon han befinner seg i, så er han Jack Frost. Han blir aldri redusert til en banal stereotyp Forfatteren R. D. Wingfiled utviser en rørende og imponerende lojalitet til sin karakter, det er den samme storhet som kjenntegner sjangerens giganter som Conan Doyle, Chandler, Sjöwall & Wallhö. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar