tirsdag 30. mars 2010

Siste: La France!

Kontrakten er i havn. Den franske forleggeren Galimard har  sikret seg Kvinnen i plast til sin Serie noir. Vi gratulerer!

Fra før er Kvinnen i plast sikret distribusjon i Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Holland og Finland.  Dette går veien!


Kodahls tidligere utgivelser på Gallimard (digg omslagene):
Seksognitti


Den fjerde raneren
Mannen i vinduet:



mandag 29. mars 2010

Fire sikre

1. Har tatt av kjettingene på traktoren (i går). Høres prosaisk ut, men det er en jobb å sette dem på, de veier - believe me – og de tas av først når jeg er sikker på at vinteren ikke kan lage for mye kødd i krampetrekningene når den avgår ved døden.

2. Første trekkfugltreff er observert og overlyttet i trekronene i kalvkvea. Lokalt værtegn det også. Men det er altså noen kjempedigre ospetrær i det vi kaller kalvkvea på nordsiden av tunet her. Ingeting er mer  liflig en fuktig morgen når du står på trappa og hører bruset av en kjempemessig  fugleflokk  som har slått seg ned på vei nordover og prater og sladrer i nebbene på hverandre. Vil ikke være det foruten.

3. Sauen er klippet. Det skjedde på onsdag i forrige uke. De skal klippes tre uker før lammingen. Det å  presse ulla ned i sekker og knyte godt igjen er starten på nedtellingen til lamminga.

4. Svarttrost på fuglebrettet. Den er muligens litt drøy. Tror i alle fall det var svarttrost. Nebbet var gult og fjæra svarte. Den var for diger til å sitte på selve brettet og snopet frå på bakken under eika. Jeg går for at det var en svarttrost.

Fire tegn altså.

Konklusjon: Det er vår, endelig.

onsdag 24. mars 2010

Synopsis

Jobber med ny roman. Surprise. Vel, Det blir den åttende i serien om Gunnarstranda. Tittelen er klar, men ikke helt klar for offentliggjøring. Dog har jeg skrudd plottet sammen og – synopsis er til nå på førti sider. Det – tenker jeg – er i overkant mye. Når det sjelettet skal polstres med kjøtt og vev og sinnrike detaljer, står manus i fare for å bli vel langt. Det er min hangup. Har et underliggende men prinsippielt mål om ikke å skrive laaaaaaaaange  krimromaner. De laaaaange kriminalromanene er en uting.

Det er sagt  at inflasjonen i laaaange bøker, kom med damaskinen og tekstbehandlingen. Da det ble mulig å redigere en side uten å skrive hele siden om igjen, vant forfatternes selvforelskelse sin viktigste seier over regelen om å kille darlings. 

Jeg synes det er noe motbydelig innvaderende i tjukke bøker. For meg blir alltid det uoverstigelige antall sider liggende mellom meg og fortellingen når jeg leser slike bøker – enten forfatteren vil det eller ikke. Faktum er: En laaang bok er tjukk, altså overvektig og derfor skjemmet av dødkjøtt.

Jeg har Francois Truffaut som et av mange forbilder – og han skrev ikke en gang kriminalromaner. Men han kunne lage fortellinger. Truffauts filmer er alltid klippet hardt. Bare de viktigste scenene er med – og hver scene redigert så langt ned som mulig. Akkurtat den kvaliteten gjør at filmene hans tåles å bli sett mange ganger. Ikke noe dødkjøtt.

Min oppgave med romanen fra nå av blir todelt: Bygge ut synopsis samtidig med å skrelle ned, få vekk dødkjøttet.

Finnes det en litterær Truffaut? Flere. James M. Cain, Jim Thompson, Cornell Woolrich – og på norsk – Arthur Omre. Og ja, de er alle litterære forbilder.

Som dere skjønner. Jeg har en jobb å gjøre.

fredag 19. mars 2010

I dag:

Bokbad sammen med Knut Faldbakken og Thomas Enger i Gravdahls bokhandel på Hamar.
Sted: Kafé Gravdahl, Gravdahls bokhandel, Torggata 32
Tid:   kl 18.00.

Knut intervjuer undertegnende om Kvinnen i plast. Thomas er debutant. Han har skrevet kriminalromanen Skinndød.

lørdag 13. mars 2010

Fortelling i fortellingen. Her følger en deleted scene fra Kvinnen i plast

Det ble en novelle i steden:


Eugen Bendixen var femtiseks år gammel og bodde alene i en leilighet på Tromsøya. Når han gikk av aktiv tjeneste om et halvt år, var det stadig ti år igjen før han fikk pensjon av Folketrygden.
Eugen hadde i årevis lagt av penger til en sjark. Drømmen symboliserte Eugens forestilling om lykken, den livets likevekt han skulle oppnå idet han ble pensjonist. Sjarken var hans hytte på fjellet, hans hus i Spania. Fisket skulle han bedrive mest for hobbyens skyld. Med en sjark kunne han komme et stykke utpå, han ville ha styrehus mot styggevær, ekkolodd til å peile fangst, proffe liner.
Han ville selvsagt levere fisk på mottaket, men fisket skulle ikke drives av behovet for inntekt av en viss størrelse, det var kaffekoppen på dekk, skrikene fra måsen og møtet med sjøen som var viktig – det var kanskje viktigere enn selve fisket. Men skulle det skje at han fikk bra fangst, skulle han levere. Han kunne jo heller ikke tjene for mye, hvis ikke ville trygden bli knappet inn.
Eugen hadde drømt om å bli fisker fra han var liten gutt. Det var aldri blitt noe av. Hans far, fiskeren, med fingre så tjukke og stive at han ikke engang greide bøte garn, hadde insistert på at Eugen tok seg utdanning sørpå. Eugen hadde gjort som faren ville. Han tok utdanning og gjorde karriere i politiet. Han hadde jobbet sammen med Gunnarstranda i Oslo, han hadde vært stasjonert i sju ulike lensmannsdistrikter. Han hadde vært drapsettefforsker i Kripos, og var blitt separert fra Henriette et sted på veien.
Kanskje ikke hver dag, men i alle fall hver uke i yrkeslivet hadde Eugen savnet å røre bein og kropp etter hellingen på dekk, kjenne blåsten i fjeset, lengtet etter å legge kroppen mot skikkelig vær, se skarven tørre vingene på skjærene, kjenne lukten av fjæra rive i nesen, høre dunkingen fra dieselmotoren og kjenne adrenalinkicket når man dro line og det handlet om knapp tid.
Nå, etter tretti års drømmerier om sjark på havet kunne alt gå til helvete fordi Henriette hadde fått ny mann, en søring fra Rakkestad. En mann som drev med eiendomssalg, som gikk omkring med hender hvitere enn ei likskjorte, og som tjente penger nok til å kjøre japansk jeep, nok til å bygge et idiotisk lysthus på verandaen til huset i Tromsdalen.
Henriette og søringen hadde stukket i hop hodene sine. Nå krevde Henriette halvparten av alt i boet, også det som sto på hans private konto. Eugen hadde ikke vært imot å dele med Henriette. Men hvorfor skulle han dele med henne to ganger? De var skilt etter loven og skiftet var gjort opp. Men så hadde søringen fått nyss om sjarkpengene. Nå hadde han pisket opp Henriette.
En ting var å komme på etterskudd og vri kniven rundt i et sår som man trodde var grodd. Noe annet var grådigheten som lå bak. Kravet var utelukkende ondskapsfullt. Eugen hadde satt inn ørsmå beløp på sjark-kontoen i årevis. Henriette hadde visst om det, visst om drømmen hans, visst hva han sparte til,  i år etter år – at han satte av penger til en sjark han skulle kjøpe når han gikk av for aldersgrensen. Da de gjorde opp skiftet hadde hun ikke nevnt sjarkpengene med ett ord. Først nå, tre år etterpå, dumpet et brev fra advokat ned i postkassen. En lang utredning om felleseie og unndragelser fra booppgjør og annet skittsnakk.
Eugen Bendixen ble varm hver gang han tenkte på Henriette og søringen. I dag hadde han gnaget og tenkt på den krangelen han og Henriette hadde hatt i går kveld. Han bebreidet seg selv for å ha kastet bort livet i lag med det kvinnfolket. Han forsto ikke at det var mulig å ha sovet ved siden av henne i sengen, for ikke å snakke om andre ting. Han kokte innvendig og holdt på å kjøre ned en fotgjenger da han passerte inngangen til den botaniske hagen. Han kokte da han ringte på døren til den grønne eneboligen. Men om han hadde kokt innvendig hele dagen, så stilnet raseriet like kjapt som om han hadde sett Jesus gå på vannet i det øyeblikket kvinnen med det røde håret åpnet døren.
«Er det du som er Ragnar?» spurte hun.
            Bendixen ristet på hodet.
Hun  var noen år yngre enn ham, og ganske liten av vekst, hadde på små, lilla sko med hæler og en lilla kjole. Bysten svulmet. Øynene plirte muntert og når hun smilte, gjorde hun det på en måte med hele kroppen. Hun minner ham om en delikat og nett fugl. Hun var på vei ut. Holdt i en liten hvit koffert og luktet av parfyme.
De ble stående og se på hverandre i en lang taushet. Han på dørhella, hun på sprang over terskelen.
«Jeg håpet virkelig at du var Ragnar,» sa hun til slutt.
            Bendixen klarte ikke å få fram et ord. Han tenkte at han aldri hadde sett en så fin skapning noensinne.
            «Hvem er du da?»
            «Jeg er Bendixen.»
            Hun kastet hodet tilbake slapp ut en perlende latter som ga gjenlyd mellom veggene. «Vil du kanskje ha en blå ballong?»
            Han ristet på hodet.
            «Unnskyld,» sa hun plutselig, litt flau. «Det var dumt sagt.»
Han ville si at det ikke gjorde noe, men fikk ikke fram et ord.
Hun strakte hals og kikket over skulderen hans. «Din bil?»
            Han nikket igjen.
            «Ragnar, det er mannen til Ruth, min kollega på sykehuset, han skulle kjøre meg til Hurtigruta, men enten må Ruth eller han ha glemt det. Jeg skal til Mehamn og båten går om en halv time.»
Han sto på samme sted, uten å røre seg, uten evne til å røre seg.
«Gidder du å kjøre meg?»
            Eugen Bendixen nikket.

De første fem minuttene i bilen passerte i tung og elektrisk taushet. Han var flau. Hadde måttet rydde setet fri for CD-plater, pastill-esker og en halvtømt cola før hun kunne sette seg inn. Han kastet alt sammen over i baksetet som fløt av gamle aviser. Bilen var ikke vasket på uker og han skjemtes over at hun skulle sitte i den fine kjolen på det støvete setet. Han turde knapt se over på henne, men svimlet litt av duften idet han konsentrerte seg om å kjøre. 
«Er du gift?» spurte hun og tok seg idet. «Jeg mener selvfølgelig ikke å ... altså --»
            «Jeg er ikke gift, Jeg er politimann.»
            Hun lo høyt med perlelatteren igjen. «Er det en motsetning?»
            Han nikket. «Spør Henriette, ekskona mi.»
            Hun kastet et kjapt blikk på ham. «Så du er skilt.»
            Han nikket.
            «Jeg er også skilt.»
            Han kastet et kjapt blikk tilbake på henne. «Det skulle man ikke tro.»
            Hun blunket til ham og smilte.
            Han kjente det brenne i begge kinn. Begynte å svette og var ergelig på seg selv fordi han var treg og fåmælt. Han hadde alltid vært treg og fåmælt. Det kunne ha sine fordeler – men aldri i møte med damer man kunne ønske å bli kjent med.
            Han kjørte saktere enn til vanlig, ville ha stunden til å vare.
Til slutt mått han svinge inn foran langgangen, stanse bilen og slå motoren av.
            Ingen av dem rørte seg. Ingen av dem sa noe.
            Ikke siden han satt på bakerste benk på kinoen på syttitallet, hadde Eugen sittet ved siden av en kvinne og kjent at den siden av kroppen dovnet bort i varme.
            Hun kremtet.
            «Ja?»
            «Båten går om tolv minutter.»
            «Synd,» sa han.
            «Lenge siden du var i  Mehamn?» spurte hun.
            «Mange år.»
            «Skulle du ikke ta en tur? Det er så vakkert. Jeg skal besøke faren min på sykehjemmet og --» Hun åpnet vesken og kikket nedi. «Må bare se om jeg husket billetten.» Hun kikket opp smilende. «Jeg har sjekket minst fire ganger allerede.»
            Det svimlet for Eugen Bendixen. Så sterkt suste det i hodet at han måtte omsette følelsen i handling.  Han gikk ut av bilen. Da han løftet kofferten hennes, hadde hun også gått ut. Han rakte henne kofferten. Hun ble stående uten å ta den.
            Kofferten var innihelsike tung. Men det ville være for slemt å sette den ned eller slippe den, tenkte han.
            De tunge motorene på Kong Harald durte. Radarantennen roterte, han så det i hotellvinduenes speilbilder. De siste passasjerene, noen ungdommer i kortbukser og joggesko, halset forbi dem. Det rumlet fra skrittene deres i metall-lemmene i langgangen. Et vindpust tok tak i håret hennes, en av lokkene festet seg i munnviken.  Hun strøk den vekk.
I hotellspeilene kunne han se turister kledd for vinden på havet og med kikkert rundt halsen stå langs rekka. Noen vinket, noen fotograferte.
            «Takk for turen,» ropte hun gjennom støyen. «Det var snilt av deg å kjøre meg, hvis ikke så --»
            «Så ville du ikke rukket båten.»
            «Nettopp. Men hvorfor kom du egentlig?»
            «Jeg skulle ha snakket litt med deg,» ropte han tilbake. «Stilt deg noen spørsmål.»
            «Båten går hvert øyeblikk.»
            De vekslet blikk nok en gang. Eugen kastet seg utfor kanten. Han senket hånden med kofferten og sa:
            «Så fær æ me’» Han blunket til henne. «Et lite stykke.»
            Han hektet den ledige armen i hennes og bar kofferten mot langgangen.
            «Men bilen,» sa hun og kikket over skulderen, «kan bilen din bare stå der?»
            Bendixen fortalte henne da om sønnen Krisitian. Han maste alltid om å låne bilen og ville bli lykkelig for å hente den.

tirsdag 2. mars 2010

Siste: Tyskland er med!

Da er det klart. Min tyske forlegger ble i går enig med agenten og Kvinnen i plast skaper seg større rom. Du finner den i en bokhandel nær deg.

Og i går fikk jeg levert på døren paperbackutgaven av Den amerikanske Mannen i vinduet – The man in the window!


Den fjerde raneren kommer ut i Italia i disse dager – Il quarto uomo. skal promotere den på festivalen Meranoir i Merano i begynnelsen av Mai.

mandag 1. mars 2010

Arrangementer

Liste over kommende arrangementer så langt:

16.3. Gyldendal forlag/bokhandlere
19.3 Gravdahl bokhandel, Hamar
25.3 Studia bokhandel, Bergen
16.4. Norsk barnebokinstitutt
7.5 -9. 5 Meranoir, Merano