tirsdag 26. oktober 2010

Siste!

Nå litt GOOD NEWS fra Salomonsson Agency:
En liten gyllen ring solgt til Portugal!
Mannen i vinduet solgt til Romania!

mandag 25. oktober 2010

JOBBETIDEN I NORGE

Grådige idioter blir lett helter i Norge. Under etiketten Good greed presenterer Kodahl på bloggen en serie essays knyttet til deler av research knyttet til serien om familikrøniken Lindeman & Sachs. Første avsnitt er om den norske jobbetiden.

JOBBETIDEN i Norge
Norge deltok ikke som krigende part under første verdenskrig. Norge var krigsprofittør. Den norske handelsflåten gjorde penger på verdenskrigen.
Grådige idioter har alltid vært helter i Norge
Begrepet jobbetid  skriver seg fra uttrykket ”å jobbe med aksjer” og ble et folkelig begrep fordi vanlige folk for første gang tok aksjemarkedet i besittelse og dominerte virksomheten. Romanen Bør Børson av  Johan Falkberget handler om akkurat dette. Enfoldige bønder og frekke gategutter ble rike på spekulasjon.

Gull
Fram til første verdenskrig hadde Norge opplevd en periode med jevn økonomisk vekst. Pengevesenet var stabilt og basert på den såkalte Gullstandarden (I året 1818 skulle speciedaleren tilsvare en mark fint sølv etter kølnsk vekt (233,85 gram). Dette betydde at man skulle kunne veksle penger inn i rent sølv. I 1874 vedtok Stortinget å gå over til gullstandard og bruke benevning kroner og øre sammen med daler og skilling. Pengenes verdi tilsvarte da en viss mengde gull). Men da verdenskrigen brøt ut ble gullstandarden suspendert.  Den norske kronen skulle ha flytende kurs.

Den norske Handelsflåten fikk mye å gjøre da verdenskrigen brøt ut. De krigende partene måtte ha forsyninger og handelsflåten var seg oppgaven bevisst.  Men første verdenskrig brakte også med seg et nytt og farlig våpen: den tyske krigsmaskinens u-båt.

I starten av krigen falt de norske skipsaksjene i verdi. I oktober 1914 var det litt aktivitet knyttet til skipsfarten  å spore på børsen – men mest knyttet opp mot hvalfangerrederiene. I løpet av 1915 fortsatte krigen å virke positivt på shippingmarkedet. Fraktprisene steg. Etterspørselen etter varer – tonnasje steg. Rederiene begynte å tjene penger. Utover i 1915 steg også interessen for skipsaksjer. VG kunne tidlig i januar 1916 melde at Bergenske Damskipsselskap hadde steget til 155 prosent i verdi, Ocean til 200 prosent. Fred Olsens Bonheur var steget til 500 prosent. Men de fleste og mest ettertraktede skipsaksjene hadde større potensiale enn dette. Disse skipene var ikke notert på børslisten. De sto på meglernes ”uoffisielle” lister.

Prisene steg jamt og trutt. Allikevel klarte ikke erfarne investorer å finne noe system i verdistigningene – noe som tydet på at det var mindre erfarne spekulanter som drev omsetningen.

Folk ble pirret av slike nyheter. Flere og flere kastet seg på karusellen.  De samme sosiale og endringene skjedde nå som skjedde i USA ti år senere, slik det skjedde i den vestlige verden på 1980-tallet og ikke minst i tiåret etter årtusenskiftet: Folk som tidligere var mindre holdne begynte å slå om seg med penger. Det vokste fram mengder av nyrike spekulanter. Verdens Gang skrev i 8. januar 1916:
«Selv de fornuftigste spør seg selv og andre: skal vi ikke nå begynne, skal vi la gullet og bilene rulle oss forbi
Dandy
En bølge av simple folk inntok børsen. Det ble tegnet karikaturer i avisene av dandyer som spradet omkring i gule eller hvite gamasjer og som tente opp sigarer med pengesedler. Med spekulasjonene fulgte et utagerende uteliv.  Det ble arrangert mengder av fester i miljøer hvor det ikke hadde skjedd før. Veksten av luksusprodukter økte blant vanlige folk. Brått fløt det mengder av lystyachter i havnebassenget. Kunstinteressen vokste proporsjonalt med folks formue. Forbruket av finere varer steg – særlig sjampanje, biler og silke.  På Victoria teater gikk forestillingen Børsens offer fem ganger hver kveld for fulle hus.
Visergutt
Tidens Tegn meldte en junidag i 1916 om at jobbegale damer,  opkledte visergutter og nyslåtte pengematadorer skapte kaos på børsen.
Børsen kunngjorde samme år at de som ville ha adgang måtte ha legitimasjon. Flere tusen søkte om adgang.
 Kr. Fr. Brøgger skrev senere i sine memoarer at:
«Noteringssalen og de tilstøtende rom er fylt av fuktig varme og usunn ånde. Opphissede mennesker følger skipspapirenes varierende kurser på meglernes kurslister med smil og nervøse bevegelser

Inne på børsen ble det trangere om plassen for hver dag. Etter stengetid fortsatte handelen,  nå på Grand café på Karl Johan. Det var så fullt at portieren tidvis måtte stenge kafeen for nye gjester. Folk ble observert på toalettet i stummende mørke etter stengetid – de kjøpte og solgte askjer. Nattevandrere fikk tilbud om å kjøpe papirer slik dagens nattevandrere får tilbud om å kjøpe sex eller narkotika.
Kafeens direksjon hadde krisemøte. De ansatte satte opp plakater med teksten Aktiejobbing i kafeen strengt forbudt.

Kaoset og den energiske virksomheten medførte voldsom kreativitet blant jobberne. Man så tendenser til nye derivater, f.eks det vi i dag kjenner som short-salg: salg av aksjer man ikke eier, men som dekkes inn senere på lavere kurser når markedet har falt. Meglere kunne kjøpe og selge samme aksje flere ganger om dagen. Det ble lånt aksjer fra noen kunder til å dekke leveransene hos andre.
Senere bestemte børsen, for å minske forvirringen, at alle skips- og hvalaksjer skulle ha én kurs dagen ut. Kaoset fortsatte allikevel og ble så omfattende at regjeringen  i 1916 gjennom provisorisk anordning utferdiget en egen lov rettet mot jobbingen i skipsaksjer.
Mot slutten av 1916 begynte torpederingen av skip i handelsflåten. Med torpederingene steg risikoen til nye høyder og det samme gjorde kursene. Den som var millionær den ene dagen kunne være fallitt dagen etter, hvis skipet sto på torpederingslisten som avisene trykket.
spøkefull annonse i Aftenposten 1916
Forholdene ble reflektert i totalindeksen ved Krisitnaia børs. I året 1916 sto den i 106,1 poeng. Men den steg så lenge krigen varte. Toppunktet ble nådd med 305,3 poeng i 1918.@

Det var i alt 1304 meglerforretninger i aktivitet under verdenskrigen. Selv om aktiveteten var spredt rundt om på lokale børser i tillegg til den i Christiania, er antallet usedvanlig høyt. Og dette var altså de autoriserte meglerne. I tillegg kom mengden av plattenslagere som ikke var autoriserte, og som fulgte med fra sidelinjen og gjennom sine kjøp og salg påvirket kursene.

Antallet banker økte under jobbetiden fra 116 til 193. Seddelmengden ble mangedoblet. Men på grunn av fraktinntektene i handelsflåten steg kronekursen javnt og trutt. Den økende pengemengden ga bankene tilgang på kapital, mens det var liten tilgang på gode prosjekter. De aller fleste bankene lånte ut penger med pant i aksjer.

I 1917 hadde aktiemægler Karl Meyer et opprop i Tidens tegn med følgende konklusjon: Ta varsel før det er forsent! Vær ikke graadig – aktiekurserne er svimlende nu – men sælg!


Men advarslene hjalp lite. Først i 1918, på sommeren satte kursomslaget inn. Krigen var over. Verden ble normal en stakket stund.  Mens Norge gikk inn i en depresjon som varte lenge. Det var ikke liv laga for banker med pant i aksjepapirer som ikke lenger var noe verdt. Bankene gikk konkurs én etter en og Norge gikk inn i en tid med kriser og arbeidsløshet.

Det store kriseåret var 1923, da innskyterne for alvor fikk panikk og stormet bankene etter sparepengene sine.

Men det var ikke slutt i 1923 – Følg med på GOOD GREED!!!!

torsdag 21. oktober 2010

Tuttestorie del 2: Litteraturfestivalers merksnodige natur

Jeg har vært på litteraturfestival og snakket om Skandinavisk krim. Satt på scenen i Cagliari sammen med Håkan Nesser og intervjueren Loredana Lipperini.
Fra høyre ubeskjedent nok: Kodahl, Loredana Lipperini, Håkan Nesser og tolken Laura

Sitter tilbake med det inntrykk at Håkan Nesser er en jævli okey fyr, at Loredana Liperini er en smart og jævli okei dame og at italienere generelt sett er glad i skandinavisk krimlitteratur – spesielt Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander.

Ettertanken melder seg som alltid. De fleste vet jo godt skrive bøker ikke lenger BARE handler om å skrive bøker. Iscenesettelsen av bok og/eller forfatter er snart like viktig som boken.

Balzac (med hånden på hjertet)
Selv liker jeg å lese klassisk litteratur av forfattere som Balzac, Thackeray eller Borges. Men den sannheten passer liksom ikke inn i et intervju om skandinavisk krim. Uttalelsen om kjærlighet til klassikere faller alltid litt tungt til bakken, som sannheten om mitt private liv: Jeg bor på gård og driver den, slår gras, tar imot lam om våren og er stort sett opptatt av været.  Intervjuer og publikum blir litt flakkende i blikket når virkeligheten slår ned med slig traurig pondus.

Idealsvaret, det forventede svaret, er antakelig at jeg burde like å lese andre skandinaviske krimforfattere (helst Stieg Larsson) og at jeg burde bebo en dyster leilighet i en mørk bygård i Oslo der jeg har utsikt til en brun ølbule full av tragiske gatehorer som er ofre for hvit slavehandel.

Men slik er det altså ikke.

Borges under skyene
Det hender nok at jeg av og til tenker at det hadde vært kult å snakke med for eksempel Borges om ideen bak en fortelling som  Biblioteket i Babel, men jeg tenker også at det kanskje er like greit å ikke ha gjort det. Risikoen vil jo være til stede for at denne fortellingen ville miste noe av sin magiske kraft for meg – hvis det skulle vise seg at forfatteren ga et personlig inntrykk som dro min fascinasjon på ville veier.

I andre bransjer enn bokbransjen, kalles iscenesettelsene rundt en kunstner noen ganger for Masterclass. Jeg har sett noen slike filmet, for eksempel så jeg Robert Altman en gang snakke om filmen Gosford Park. Hans perspektiv var veldig regi-teknisk, noe som ikke er overraskende. Men etter min mening falmet  mye av magien ved filmen når jeg så den neste gang. Jeg var mest opptatt av å se disse kamerabevegelsene som Altman var så opptatt av å fortelle om(for de spesielt interesserte: Han bruker i Gosford Park gjennomført bevegelig kamera, noe han også brukte i The long Goddbye (krim!!! Jeeee!!!) – en film han for øvrig (dette fikk jeg snusen i gjennom en annen masterclass) – valgte å gjøre på én betingelse – at han fikk kontraktfestet samme sluttscene som i manus). Ble mange parenteser dette.
Nytt sidespor: Sterling Hayden spiller den forfylla forfatteren i Altmans adadpsjon av Chandlers The long goodbye

Jan Garbarek fortalte meg en gang at han mislike sterkt å gjøre Masterclass. Det tar veldig mye energi uten at man som regel får noe tilbake, og, fortsatte han, de fleste som sitter der for å få input fra ham, er for det meste bare interessert i hvordan han i sin tid opplevde å jobbe sammen med Keith Jarrett. Jeg nikket bifallende. Når man som skandinavisk krimforfatter skal iscenesettes i utlandet, er påfallende mange publikummere fokusert på Stieg Larsson og spesielt mitt eventuelle forhold til Stieg Larssons bøker.

Jules Dassin fortalte en gang i et intervju knyttet til hans store suksessfilm Du rififi chez les hommes, at han etter første visning hadde avtalt et møte med forfatteren bak boka som filmen bygde på – Auguste le Breton – på en kafé. Da Le Breton satte seg ned, var det første han gjorde å hente opp en ladd revolver som han la på bordet mellom dem. Deretter spurte han det retoriske spørsmålet: Vel, hvor er boka mi blitt av?

Jules Dassin med sigarett

Eksempelet med Dassin illustrerer utfordringen med all iscenesettelse. Mye løser seg hvis du evner å servere en god anekdote. Suksess på litteraturfestival handler ofte om i hvilken grad man evner å få publikum til å kose seg, altså le. Så kan man spørre, hva har det med bøker å gjøre? Å lese er jo en ensom opplevelse. Gleden ved litteratur – tror jeg – blir født i alenestunder, når det er stille i rommet og eneste lyd er den fra ark som blas i en bok mens leseren ikke merker noe fordi han eller hun har reist til et sted dypt inne i seg selv der han hater bokas skurker og elsker kvinnene og ønsker seg i heltenes sted.

Magnhild Bruhein (intervjuer) Gert Nygaardshaug og KOdahl (foto:Liv Maren Mæhre Vold, Lillehammer Byavis)
Jeg satt på scenen sammen med Gert Nygårdshaug i Lillehammer tidligere i år. Vi forsøkte å oppfylle publikums forventninger etter beste evne, lirte av oss serier med pønsj-lines og etterpå var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Mest fornøyd var arrangørene. Det møtte folk og de hygget seg. God reklame.  Og det er kanskje iscenesettelsen i et nøtteskall.

Tilbake til Sardinia. Festivalen Tuttestorie er en festival for barnebøker. Og det evenementet imponerte denne deltakeren. De hadde invitert illustratører til å holde workshops med ungene. Jeg snakket med illustratøren Benoit Jacques som lot hver unge lage sitt eget litografi. De hadde eventer med barbokforfattere fra hele verden, hadde invitert skolene i Cagliari til å delta. En egen karusellmaker hadde bygget festivalens karusell. Det ble arrangert nattelesinger for unger som altså kunne ligge natten gjennom i sovepose og bli lest høyt for.

Scene fra Cagliari, Sardinia, burde passe forventningen til krim.
Hva da med skandinavisk krim? Nesser og undertegnede var festivalens svarte alibi. Alle voksenarrangementer på festivalen gikk under betegnelsen Babbo ParkingPappaparkering. Her skulle foreldrene få sitt mens barna koste seg annet steds. Det møtte over to hundre publikummere på vår Babboparking. Min forlegger  smilte fra øre til øre. Nesser og jeg ble spurt om Stieg Larsson. Vi svarte så hånlig og avvisende vi fikk til begge to. Vi lirte av oss pønsj-lines. Folk lo. Mest av Håkan. Og etterpå var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Sjøl signerte jeg omtrent femten bøker og bør vel være fornøyd.

tirsdag 19. oktober 2010

Tuttestorie del 1: Cagliari

Festivalen Tuttestorie er egentlig en festival for barnebøker. Så hva gjør  undertegnede da på en scene under denen festivalen?


KOdahl på stranden i Poetto

Men først Cagliari, som i midten av oktober er like varm og fristende som en norsk sommerdag. Byen ligger på Sardinia og den nærmeste strtanden ligger like utenfor byen – og kalles Poetto.
strandselger
Lite folk nå, men desto flere pågående strandselgere, flyktninger, gjerne fra Senegal. En av dem er en one-trick-pony. Han ser et par og spør mannen om å få kjøpe kjerringa hans for x antall kameler. Det ser ut til å virke hver gang. Han får solgt et håndkle eller en kjede eller en piratklokke for hver mann han spør om å få kjøpe kona til.

inngangen til strand m/søppel

tomme strandstoler

hullet i fjellet, kjennemerke i Cagliari
Selv om det er lite folk ute, er det enkelte osm bader. Men de fleste tar bare turen på stranden for å nyte været og en kopp kaffe.

Cagliari er en vakker by og ikke rent liten heller. De lokale arrangørene krangler om den har hundre tusen eller hundre og femti tusen innbyggere. 

En strandpromenade selvfølgelig, og et imponerende kjøpesenter. Litt oppe i høyden ligger stripa med småbutikkene.

Nattestemininger i Cagliari
De gamle fønikerne hadde flere bastioner på øyene i Middelhavet og nåværende Italia. Kulturen hengner fortsatt igjen på Sardinia. Ute i landsbyene snakker de fortsatt det lokale språket med fønikiske røtter.

Men det er nye tider. Mye fascist-arkitektur preger utseendet til Cagliari. Altså, digre, monumentale bygninger ført opp under Mussolini. Mitt italienske følge liker stilen.


Cagliari er en by med de mange bakker og ikke minst trapper. En plakett på en diger høy skjæring hyller poeten D.H. Lawrence som i denne bakken ble inspirert til å skrive "Udødelige linjer."
Cagliari er en by med høydeforskjeller

Og ikke minst trapper!
Neste episode: Skandinavisk krim på Sardinia.



mandag 18. oktober 2010

Den opprørske koffert, en beretning om en ekte anarkist

Alle har vi hørt historier om bortkommet bagasje, men få har hørt om en koffert på flukt, en reisende reiseveske som drar Europa rundt etter eget forgodtbefinnende.

Jeg ankom Cagliari på Sardinia – fredag kveld – uten koffert. Den ville ankomme, fikk jeg beskjed om, den vile ankomme garantert, om noen dager, dessverre – etter at jeg hadde forlatt øya. 

-Er det noe dere kan gjøre?
-Nei.

Vel jeg dro fra øya to dager senere og landet i Paris. På vei ut av flyet, hva ser jeg utenfor?

Min røde koffert. Den ligger på en tralle. Jeg kjenner igjen det lille båndet rundt hanken og min egen private adresselapp. Hurra, tenker jeg, den er der, nå kan jeg plukke den opp og ta den med hjem til Oslo. Jeg går entusiastisk til rullebåndet og venter og venter og . . .

Kofferten hadde unnsluppet. Men hvor kunne den være?

Sakser derfor fra dialogen i kofferluken på Charles De Gaulle: 

-Den kofferten er nå i lufta, på vei til Sardinia. 
-Til Sardinia? Men jeg så den jo utenfor flyet! 
-Selvsagt. Den skulle lastes inn på fyet så snart dere var ute. 

Kofferten jeg så var sikker at var på vei ut av flyet hadde altså vært  på vei inn. Og den hadde til og med vært innom Milano og Napoli på de to dagene jeg hadde vært borte.

Når jeg lander i Oslo noen timer senere, får jeg en entusiastisk SMS fra mitt vertskap i Cagliari: -Kofferten din er kommet! Fortvil ikke vi skal sende den til Oslo med en gang!

Neste dag: Jeg etterlyser kofferten på SAS.
 -Hva er referansenummeret ditt? Du har vel et referansenummer, på rapporten? Har du ikke rapport? Har du ikke etterlyst kofferten din?
-Jo da, to ganger, en gang på Sardinia og en gang i Paris, jeg visste ikke at . . .
 -Greit. Den kofferten, den er i Roma.
 -I Roma?
 -Ja i Roma og vi har ikke flyvninger derfra i dag, men kanskje Norvegian.

Min røde koffert, er ingen koffert, den er et opprørsk dyr, en vill og uregjerlig turist som vil se verden. Sympatisk. Men upraktisk. 

Dette var i går og jeg lever i spenning fortsatt.
To be continued . . . 


torsdag 7. oktober 2010

Rapport: Storymoja Hay, Nairobi

Det kan virke absurd å reise nedover halve jordkloden for å snakke om boka si i to og en halv time til et engasjert, men tross alt begrenset publikum.

Absurd eller ikke. Arsaken til at jeg reiste til Nairobi for å delta på litteraturfestival var nok mer for å lære enn for å lære bort.

Jeg har vært i Kenya flere ganger, men det er noen år siden. Sist jeg besøkte landet var i 2002 under valgkampen, da diktatoren Moi hadde annonsert at han skulle trekke seg tilbake. folket satte sin lit til nytt regime. Kibaki så ut til å vinne posisjonen som ny statsleder.

Kunstutstilling på festivalen.
Det var store forventninger til forandring i 2002. Håpet var at den drepende korrupsjonen skulle forsvinne. Verdiskapningen skulle deles av folket, interne konflikter skulle forsvinne som dugg for solen. Mange utlendinger var skeptiske. Bare det at en diktator skulle trekke seg tilbake, som en slags pensjonert oberst, hørtes komplett usannsynlig ut for mange. Kenya var et fattig land. Jeg drev den gang research på folk som i slummen i Kisumu livnærte seg på å koke fiskeskjeletter fra foredlingsfabrikkene. Victoriasjøen var en innsjø i økologisk ubalanse. Det ble drevet rovfiske på nilabbor og deler av sjøen holdt på å gro igjen av vannhyasint, en plante innført fra Sør-Amerika.

Men diktatoren trakk seg tilbake. Landet kom med i en positiv steam. Den kenyanske shillingen styrket seg og middelklassen begynte å vokse. Men i 2007, utløste juks ved  valget en serie brutale opptøyer som satte en støkk i en hel verden. Men nok en gang klarte Kenya brasene selv. Kort etter ble Raila Odinga statminister mens Kibaki forsatte som president. Balansen var gjenopprettet.

Plakat på telt på Storymoja Hay
Når jeg nå, i 2010, blir invitert til litteraturfestival, er dette en demonstrasjon som representerer landets positive utvikling. Å arrangere en internasjonal litteraturfestival er et kulturelt og økonomisk løft det står respekt av.

Festivalen ble arrangert i Uhuru-parken midt i sentrum av Nairobi. Mellom trærne lyste hvite telt preget av døsig atmosfære. Jeg tok runden. Flere arrangementer var viet anti-korrupsjon. Organisasjonen Transparency international hadde egen stand og temaet varsling eller whistle-blowing ble viet stor oppmerksomhet. Michela Wrong som har skrevet bok om en varsler i Kenyansk politikk trakk for eksempel fullt telt.

konkurransedeltaker i aksjon
En litterær konkurranse for ungdom var populær. Den amerikanske ambassaden lokket med en tur til USA som førstepremie for vinneren. Arrangementet var en slags krysning av stand up, performance, eventyrimprovisering og slam. Ungdommer lagde sine egne fortellinger og framførte dem med stor innlevelse. Vinneren fortalte en story om en kvinne som planla å forgifte den gale mannen på torvet men som uheldigvis endte opp med å forgifte sine egne barn i operasjonen. En historie med moral, men framført med vidd og store doser humor.

Fra venstre: John Kiriamiti, Lars Rambe og KOdahl
Selv satt jeg på scenen sammen med John Kiriamiti og Lars Rambe. Sistnevnte er svensk krimforfatter og har begått to bøker så langt. En entusiastisk forfatter i startgropen. Rambe bor i Kenya og skal snart ut med sin tredje roman. Kiriamiti er en kenyansk legende. Han startet sin karriere som kriminell og ble sparket i fengsel med en dom på tjue år. Etter å ha sonet femten av disse årene, publiserte han en krimroman, My Life As A Criminal, som ble en bestseller. Siden har han fortsatt isn litterære suksess med fire andre utgivelser.

Kobi Kihara
Vi ble intervjuet av Kobi Kihara, en Tv-stjerne fra Nairobi. Selv fikk jeg et interessant perpektiv på utvikling og litteratur i samtalen. Vi ble alle spurt om motivene for valg av hovedperson og Kiriamiti svarte at hans hovedperson alltid var privatdetektiv fordi politiet i Kenya var korrupt og ingen arena for litterære helteskikkelser. Rambe og jeg måtte svare annerledes. Vi representerte begge politisk stabile land hvor velferdsstaten gjør at politiet lett kan ta rollen som helter. Men, som jeg påpekte: Da krimsjangeren var ung og i utvikling, i 1920-tallets USA, da Dashiell Hammett, som Chandler så korrekt har påpekt, dro drapet ut fra det britiske bibliotek og kastet det ut på gata der det hørte hjemme, var USA i en situasjon som politisk sett hadde flere fellestrekk med dagens Kenya. Forbudstiden hadde medført organisert kriminalitet, korrupt politi og korrupte politikere. Krakket på Wall streeet, satte landet tilbake i dyp økonomisk krise.