mandag 29. november 2010

Om postkort colabegjær, mettet marked, pyramider, salig Ponzi (og Bernie)

I 1968 var jeg ti år gammel. Norge levde i etterkrigstidens uskyld, landet rapet mett og forsynt etter Marshallhjelpen, og sosialdemokratiet holdt sin klamme hånd over spekulasjon og styggedom. Virksomheten på Oslo Børs var på den tiden nærmest ikke eksisterende. Oslo børs omsatte for tilsammen 200 millioner kroner i løpet av hele året 1968. Det er omtrent fire prosent av omsetningen på en eneste dag førti år senere, i året 2008.

En høstdag i 1968 ble jeg med en venn hjem. Han åpnet postkassen og hentet ut omtrent tjuefem postkort adressert til seg, postkort fra hele verden. Jeg hadde aldri sett en så populær person og var mektig imponert. Oppe på rommet sitt hadde han noe sånt som hundreogfemti postkort fra før, adressert til ham – fra hele verden. Han fortalte at det kom fler og fler for hver dag.
Min venn var med i et kjedebrev, det mest primitive verdipapir som finnes. Kjedebrev er helt uskyldig. Senere har jeg selv fått mange kjedebrev og vært lumpen og brutt kjeden. Når noen bryter kjeden, faller alt sammen.

Kjedebrevet fungerer slik: Du skriver et brev til f.eks tre venner og setter ditt navn under brevet. Hvis du det er du som starter kjeden skriver du ditt navn for eksempel ni ganger. I brevet ber du alle som får brevet, skrive et brev til de fem øverste navnene i rekken med navn som står nederst på arket, stryke, det øverste navnet og sett sitt navn nederst. Hvis alt går etter planen og kjeden ikke blir brutt, vokser nå mengden av brev eksponensielt. Du vil motta mengder av brev i løpet av kort tid.

Cola
Min venn kjedebrevmottakeren var en luring. Han skjønte systemet med kjedebrev. Nå tenkte han ut en måte å smi en liten gevinst. På eget initiativ lagde han en cola-kjede på skolen. Kjedebrevet var ganske likt utformet som postkortbrevet. Men hver mottaker skulle ikke lenger skrive brev til de som hadde navnet sitt på listen, hver mottaker av brevet skulle kjøpe tre flasker med cola. Gevinsten for hver mottaker var å motta mengder med cola i løpet av kort tid.

 Min venn mesket seg i cola. Et par andre kompiser likeså. De skjøv kasse på kasse med cola under sengen og lagde i bare velstand colabomber som de kastet på jentene, de helte cola ut på plenen bare for å gjøre andre grønne av misunnelse. Det virket. Jeg ville også ha cola. Min venn var nå godt inne i rollen som kapitalist. Han ville ikke blande rollene. En ting var å være kompis. Noe annet var å passe butikken. Han klappet meg på skulderen og ba meg være tålmodig og vente på brev. Før eller siden får du brev du også, forsikret han.

Jeg var nok ikke så populær som jeg trodde. Tiden gikk. Cola-velstanden hos de andre var provoserende og irriterende. Men endelig fikk jeg også brev. Lydig og spent brukte jeg ukepengene mine og kjøpte cola til gutta som hadde navnene sine øverst på brevet, for jeg førte mitt navn opp nederst.
Jeg ryddet under sengen og gjorde klar plass i skapet. Jeg fantaserte om hvordan jeg skulle bade i cola. Men isteden fikk jeg problemer med å bli kvitt kjedebrevene. Alle jeg spurte hadde fått brev fra før, de enten blåste av meg, eller truet meg med juling.  Ingen colabud ringte på døren sent om kvelden. Jeg mottok ikke en eneste flaske.
pyramide
            Markedet var mettet. Istedenfor å vinne, tapte jeg innsatsen. Og jeg var ikke alene. Vi var mange som sto nederst i pyramiden og i harme måtte se svindlerne meske seg i cola. Vi ble forbannet, selvfølgelig.

            Både den enkle postkortkjeden og colabrevet er varianter pyramidespill. Pyramidenavnet kommer av at spillet bygges som en pyramide. En mengde steiner må til for å holde oppe de få steinene på toppen.

Historien om cola-pyramiden kan også illustere forholdet mellom to viktige begreper i økonomifaget – forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. På det personlige plan bestod min realøkonomi av ukepengene. Finansøkonomien var hva jeg gjorde med pengene. Jeg kunne satt pengene i banken. Isteden brukte jeg dem på cola.  Det er mitt valg og grei skuring. Forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi balanserer så lenge jeg kjøper så mye cola som jeg har penger til. Min realøkonomi var ti kroner. En kola kostet den gang to kroner og femti øre. Etterå  ha kjøpt tre cola, kunne jeg kjøpe spesial for to femti og var blakk inntil neste ukelønn.

Mitt marked var kretsen av gutter på skolen. Markedets realøkonomi var pengene vi til sammen disponerte. Finansøkonomien ble brukt til spekulasjon i cola etter et system som gjorde noen få gutter ble svært rike – slik at det store flertallet gutter ble stående tomhendte tilbake. Vi, som tapte innsatsen kunne like gjerne ha gitt bort pengene til de få.  Vi ville aldri gjort det frivillig. Årsaken til at vi allikevel endte opp med å gjøre det, var at vi ble bedratt. Vi ble lokket til å investere i cola fordi vi ble lovet en svær gevinst, samtidig som vi med egne øyne kunne se hvordan enkelte tjente enorme pengder på investeringen. Vi visste ikke nok om økonomi til å se gjennom bløffen. Vi visste ikke at finanøkonomien umulig ville greie å gjøre alle rike.  Det var ikke realøkonomisk grunnlag til at alle kunne bli rike. 

Pyramidespiller er et system som alltid handler om at de mange som strømmer til sist, beriker de få på toppen. I et stort og globalt marked kan pyramidespillet vare lenge – slik som de uskyldige postkortkjedene. Folk er med for gøy. Det står ingenting på spill. Og det er så mange potensielle brevskrivere i verden at det sjelden vil skje at noen føler seg bedratt.

Svakheten med pyramidespillet er at det velter overende hvis kjeden brytes. Jo større innsatsen blir, jo lettere er det at kjeden brytes. Det er altså bare én sikker måte å profittere på i et pyramidespill. Du må være tidlig ute. Helst må du være initiativtaker selv.

PONZI-METODEN
En variant av pyramidespillet er Ponzi-trikset. Ponzi var en italiensk emigrant i USA som ble en av de største svindlerne i amerikansk historie. Charles Ponzi kom fra Italia og gikk i land i USA 15. november 1903. Da hadde han to og en halv dollar i lomma, etter å ha spilt bort alle sparepengene sine på overfarten. Senere levde han av strøjobber, inntil han fikk jobb i en bank. Her fikk han sparken for sjekkforfalskning. Han fikk også en fengselsdom. Etter å ha slupppet ut fra fengsel gjorde han lynkarriere som pyramidespiller. I tiden etter første verdenskrig, sto han bak en av finanshistoriens mest spektakulære pyramider basert på kjøp  og salg av post-papirer. 

Ponzi
Ponzi oppdaget ved en tilfedlighet det som kalles IRC – international reply coupon. Dette var et post-verdipapir som på den tiden ble brukt til å sende penger over landegrensene. Man kjøpte brevet i ett land, sendte brevet til noen i et annet land og mottakeren kunne så veksle brevet inn i porto som igjen kunne veksles inn i penger. Men inflasjonen etter krigen hadde gjort frimerker mye billigere i Italia enn i USA. Hvis Ponzi kjøpte IRC i Italia, kunne han veksle dem inn i frimerker i USA og selge disse frimerkene med stor fortjeneste. Mannen fikk en idé!!!!

Ponzi fikk slektninger i Italia til å investere i svarkuponger og sende dem til seg. Han begynte nå å megle papirer. Han lokket venner i Boston til å investere i systemet og betalte dem tilbake flere hundre prosent fortjeneste. Den himmelske fortjenesten gjorde at disse selvfølgelig reinvesterte pengene sine. Ryktene gikk om de fantastiske fortjenestene som Ponzi utbetalte. Det ble en farsott. Folk pansatte hus og eiendommer for å investere i Ponzis Old Colony Foreign Exchange Company. Ponzi bosatte seg i en luksusbolig i Massachusets med svømmebasseng og tjenerskap. Men virksomheten hans høstet også skepsis. En finansanalytisker skrev en artikkel hvor han påsto at ingen investeringer kunne gi den formiddable fortjenesten som Ponzi påsto han var i stand til å gi. Ponzi saksøkte avisen. Loven i USA var den gang slik (du skal ikke se bort fra at loven kanskje er slik ennå – Gud vet) at den anklagende avis hadde bevisbyrden. Avisen klarte ikke overbevise retten om at Ponzi var en svindler. Det ble Ponzi som fikk rettens medhold og en halv million dollar i erstatning. Dette stoppet kjeften på andre kritikere.

Sannheten var at Ponzis investeringsmodell var en pyramide. Han kunne bare betale investorene fortjeneste så lenge det strømmet til nye investorer med friske penger.

Mens Ponzi fortsatt kunne tenne sigar med dollarsedeler
Avisen Boston Post kontaktet finansanalytikeren Clarence Barron og ba ham gå Ponzi etter sømmene. Barron fant ut at Ponzi – på tross av at han ga sine investorer formiddable fortjenester – ikke investerte sine egne penger i prosjektet sitt. Tydeligere kunne ikke Ponzi avsløre seg selv. Barron fikk nå blod på tann, gikk til postverket og fant ut at det sirkulerte omtrent 27 000 IRC-papirer. Men for å dekke Ponzis påståtte investeringer, måtte det være 160 millioner slike papirer i omløp. Her var det altså  garantert ugler i mosen.

Boston Post skrev artikler om Barrons funn. Avisartiklene skapte panikk. Ponzi måtte betale ut to millioner dollar kontant til en rasende mobb som stimlet sammen utenfor kontoret hans. Ponzi var like kald. Han gikk omnkring i mengden, delte ut penger, kaffe og kaker og ba folk ta det rolig. Mange lot seg påvirke av fløterøsten, ombestemte seg og reinvesterte pengene sine på stedet.

Men nå hadde myndighetene fattet interesse for Ponzi. Påtalemakten fant ut at Ponzi drev skittent spill. I realiteten ”ranet han Per for å betale Pål”. Boston Post fulgte opp med sensasjonsoppslag om den tildligere fengselsdommen. Nå var skandalen fullkommen og Ponzis dager som finansmann var talte.

Ponzi-trikset er en pyramidesvindel som skjer mellom investorer og en megler. Megleren lokker spekulanten til å plassere penger i et prosjekt med tanke på verdistigning. Så snart det er penger nok til å holde hjulene i gang, stikker megleren pengene i sin egen lomme. For å holde systemet i gang og for ikke å skape mistenksomhet, betaler han mannen tilbake gevinsten med innskudd fra nye investorer som strømmer til. Slik holder han på. Det blir fler og fler han bedrar, og det blir vanskeligere og vanskeligere å betale investorene gevinst. Han maler seg inn i et hjørne. Før eller siden kommer sannhetens øyeblikk og svindelen faller sammen – enten fordi kravet fra investorene blir for stort (det finnes ikke realøkonomisk dekning for kravene) , eller fordi noen med autoritet oppdager hva som skjer og kan avsløre bedragereiet.

En av historiens mest berømte Ponzi-svindlere fra de senere år, er Bernhard Madoff. Han svindlet investorer for svimlende 65 milliarder dollar og ble 29.juni 2009 dømt til 150 års fengsel.

Bernie
Madoff var en høyt respektert megler på Wall street før han ble bedrager. Han startet sitt investeringsselskap – Bernard L. Madoff Investment securities LLC i 1960. Han ble tidlig kjent som en forvalter som ga gode fortjenester tilbake til investorene sine. Var med å grunnla Nasdaq-børsen i 1971 og var styreleder der i mange år. Han har selv uttalt at han begynte på sin Ponzi-karusell i 1991. Hans hedge-fond  ga svært høy avkastning. Men for å opprettholde stilen i dårlige tider måtte han stjele av kakefatet. Fra 1991 betalte Madoff investorer høyere oppe i pyramiden med friske penger fra nyss ankomne kunder. I Desember 2008 hadde han ikke mere penger å betale ut, og tilsto overfor sine to sønner, som deretter meldte ham.

For at svindleren skal lykkes med Ponzi-metoden, må svindleren først og fremst opparbeide tillit. Tilliten skapes ved at de første investorene får tilbakebetalt gode gevinster og derfor re-investerer pengene sine. Dette lokker nye kunder til pyramiden.  En ponzi-trikser som Bernhard Madoff plasserte ofrenes penger i såkalte avanserte finansielle instrumenter. Men begrepet avanserte finansielle instrumenter menes at ofrene rett og slett ikke skjønner hva pengene blir plassert i. De stoler på at megleren styrer skuta riktig. Et mindre odiøst fremmedord for begrepet avanserte finansielle instrumenter er derivater.
Kron eller mynt? Opp eller ned?

Kjøp og salg av aksjer er en ganske kjedelig virkosmhet. Aksjekursen er en binær størrelse. Den kan bare gå opp eller ned. Men spillet med verdipapirer kan bli mer spennende hvis man endrer spillet noe. Hva om du kjøper aksjer uten å vite kursen på forhånd? Eller hva hvis du kjøper aksjer uten å vite om kursendringen før etter en viss tid? Nå er vi inne i gambling – virkelig spill. Det er fullt mulig å komme dit for en spekulant. Denne virksomheten kalles på fagspråket for derivater. Derivater, kan variere fra ganske enkle veddemål til opplegg som er svært komplissert å forklare.
Når noen etter en finansiell heisatur ender med skjegget i postkassen er det enklere for bedragerne å bruke begrep som avanserte finansielle instrumenter i maktspråket – fordi det kommuniserer to forhold som pissprateren vil oppnå:
1.     Noen dumme mennesker har gjort noe de ikke burde gjøre.
2.     De kan takke seg selv.
Egenskapen dumhet er i finansverdenen likestilt med grådighet. På samme vis som alle mennesker i følge Adam Smith er grådige er også alle dumme. Det finnes grader av grådighet på samme vis som det finnes grader av dumhet. 

Og nå en liten demonstrasjon av ironi i praksis:

            



fredag 26. november 2010

Jeff Beck i Feiring

Et innlegg om musikk denne gangen. For noen uker siden ble jeg invitert til en kompis for å beundre hans nye hjemmekinoanlegg i låven på farmen som han sliter med å lage funksjonelle planer for. Dette slitet har da blant annet resultert i en imponerende hjemmekino med en endevegg på femten kvadrat som lerret. Åpningen  ble markert med en musikk-DVD og for meg et gledelig gjensyn med Jeff Beck.

Jeg opplevde Beck in concert første gang i 1978 på Hortenfestivalen – og Jeff Beck var det definitive høydepunktet sett fra gressmatta den gangen. Det til tross for at jeg egentlig bare var fortrolig med én av låtene: Becks Bolero. Men jeg ble, som de aller fleste, trollbundet av fyrens umiskjennelige tekniske ferdigheter, som han den gang som nå evnet å variere med melankolske og – blå melodiske  tema.

Beck tok over etter Clapton i salige Yarbirds på sekstitallet. Mer ante jeg egentlig ikke, bortsett fra at han siden dannet Jeff Beck Group og med blues som utgangspunkt hadde utviklet seg på egne premisser i retning av fusion og jazz.

Men altså, nytt gjensyn tretti år senere i låven. Konserten ble spilt inn live på Ronnie Scott's jazzclub i London i 2007. Lite lokale med andre ord. Som Beck sier selv: «No comfort sone between the audience and yourself. They can even see your shoelaces». Denne nærheten øker presset mot å prestere. Det lille, tette lokalet gir en intimitet som ingen stadion eller megabowl er i stand til å skape. Bandet har tatt seg god tid med å tilpasse forsterkere og miks slik at lydbildet på denne DVD-en er usedvanlig klart.

Jeg har en gammel LP med Yarbirds i hylla hjemme, men innser kjapt at Beck har beveget seg langt som instrumentalist. Ett av de råeste numrene i starten er McLaughlins Eternity's Breath som går over i Billy Cobhams komposisjon Stratus. (jeg husker Eternity's breath fra McLaughlins LP Devotion som jeg digget sene kvelder i 73 tror jeg det var, jeg hadde lånt den av en kompis – Dag – som hadde tjuvlånt den fra sin eldre bror og jeg hadde spilt verket inn på c90 kasett chromdioxid(for lydens skyld) . Når det gjelder Stratus, finnes originalen – tror jeg – på en av skivene til Mahavishnu Orchestra. Ny digresjon:  Dette bandet gikk inn i en musikkideologisk kamp i min krets på 70-tallet. De kuleste instrumentalistene i strøket digget fusion mens noen av oss andre hadde en hang til Pink Floyd/Emerson Lake & Palmer. Uansett, Billy Cobham var en trommis med høy stjerne hos alle  og Stratus var en låt man bare kjente. Rått gjenhør med andre ord, for meg, der i hjemmekinolåven. Her tar Jeff den helt ut. Bare sjekk selv:

(Legg merke til bassisten, Tal Wilkenfeld, 21 år gammel (2007)):




Et sånt klipp gjør at man MÅ nevne resten av orkesteret: På keyboards – Jason Rebello (som har spilt i mange år sammen med Sting) og slagverket blir traktert av Vinnie Colalula - mannen som headhuntet basssisten til bandet.

Eksempelet over viser at Jeff Beck spiller fusion så nakkehårene reiser seg. Men han er også den melankolske  gitarens mester. Komposisjonen Nadia er signert Nithin Sawney:



Showet på Ronnie Scott's starter med Becks Bolero og kulminerer med den usedvanlig vakre gitarversjonen av A day in the life. Tal Wilkenfeld har en rå bassolo på Stevie Wonders Cause we ended as lovers. Jeff Beck er en generøs artist og gir rom for strålende gjesteopptreder med Joss Stone og Imogen Heap som tilfører konserten sangnumre – og i to av esktranumrene blir Slowhand himself, Eric Clapton, invitert opp på scenen. Han og Beck spiller blant annet Muddy Waters-klassikeren Little Brown Bird.

Ekstramaeriale på DVD-en er f.eks intervjuer. Da konserten var over oppdaget Beck at gamle kompiser som Jimmy Page og Jon Bon Jovi satt i salen. Hvorfor han ikke hadde oppdaget dem?

«Du skjønner jeg er så konsentrert når jeg spiller, kan ikke kikke opp, mister du en eneste tone i dette materialet, er løpet kjørt.»

Hvis du bare skal unne deg en eneste unik konsertopplevelse i førjulsstria, så gjør som jeg gjorde etter endt forestilling. Jeg kjøpte denne DVD-en i gave til meg selv.

onsdag 17. november 2010

Ny liste - ti andre

Husker ikke hvorfor denne listen ble sydd sammen eller hvem som ba om den. Men som sagt, siden det bare er krimbøker på listen,  er sikkert dette også ment å ende som sidefyll i et påskenummer av en eller annen avis. Det interessante er at ingen av de forrige titlene er med. Det betyr ikke at noen bøker er dårligere enn andre, det betyr bare at dette listemenasjeriet som folk pynter seg med er tøvete.

Vel, alle ti kan anbefales på det varmeste:

Omre på cella
Arthur omre Flukten. En bok om å gjøre desperate valg og måtte ta konsekvensene av dem. Intens spennende om en mann på flukt, samtidig en vakker historie om kjærlighet i ulike valører samt et dokument fra fiskerihistorien på Vestlandet. Arthur omre visste hva han skrev om og var selv tidvis på flukt fra poliiet.

Dashiell Hammett. Red harvest. Den fremmede som kommer til byen og som befinner seg midt i en evig konflikt mellom to rivaliserende gjenger. En bok om å manøvrere, splitte og herske, igjen –  om å gjøre valg med mørke konsekvenser. De som aldri gidder å lese bøker har sett historien på film.


Dashiell Hammett. Malteserfalken. Den evige roman om å skape et levebrød i et samfunn i endring. En tilsynelatende tilfeldighet får voldsomme etterspill. Kjærligheten har små kår i et samfunn preget av depresjon og en moral spisset i konflikten mellom kostnad og nytte.

James Ellroy. LA Confindetial. Intriger og begjær i femtitallets USA. Konflikter i gråsonene mellom moral og lovverk, fotsoldater og intelligentsia – igjen valgets kvaler og følgene det får når man kaster seg utfor stupet. Hvorfor blir man purk og hva gjør dette yrket med dem som velger det? Svarene bor i fortellinger som er mange og selvsagt preget av tiden de oppstår i. Og i det tidsbildet som her skildres har Amerika nettopp vunnet krigen, de har en filmindustri som flagger verdens vakreste kvinner, de har en bilpark der design og størrelse bare står tilbake for motorytelse. Ingen vet hva sunt kosthold eller moderasjon er for noe. En manns profil har alt å bety, men den er ingenting uten hatt og sigarett.

Jim Thompson: The killer inside me. En intens og spennende beretning lagt i munnen på en psykopat og drapsmann.  Han er politi i en støvet og stille by. Han har makt i kraft at sin stilling og sitt kjønn. Men han har heller dårlig styring med sin egen psyke. Selvsagt er denne romanen forsøkt filmet – Heldigvis uten hell. Ingen leser denne boka uten at den fester seg. Jim Thompson  snakker her med en litterær stemme som savner sidestykke. Hverken mer eller mindre.

P.D. James: Intriger og Begjær: Et britisk mysterium med usedvanlig odiøse karakterer, flørting med stigmata og kriminallitteraturens mest tilbakelente etterforsker – hobbypoeten Dalgliesh. P.D. James viser her hvordan et menneskes handlinger er formet av det mennesket man har utviklet seg til. Nåtiden er en funksjon av historien. Ingen kan løpe fra sin egen fortid. 

Manuel Vasques Montalban: Buenos Aires-kvintetten. Montalban avslutter med denne sin beretning om Pepe Cavalho. Pepe tar flyet til Buenos Aires og møter en mystisk person. Pepe innser at det eneste han vet om Argentina er bøkene til Borges, Maradonas begavelse – og at folket her dyrker tango. Herfra er boka en tour de force om nettopp disse tingene: Tango, Maradona og Borges – og om politiske og korporlige lik i lasten ved overgang til ny tid. Boka er en litterær nytelse og siste reise sammen med Pepe. Men – sorry – du må til Danmark eller England for å lese denne - hvis du da ikke behersker spansk.


James Crumley: The last good kiss. Uforglemmelig åpning der hovedpersonen drikker seg full på bar sammen med en enda tørstere bikkje. Derfra er dette en klassiker på høyde med Chandler (Hva? Er ikke Chandlers bøker på listen? Det ligger nok flere lister og støver ned i skuffen skal du se) Det siste gode kyss (utgitt på Oktober)  er en roman om en privatdetektiv i syttitallets ånd, en bok om fyllas poesi og mangel på sådant, hippiedrømmens fallitt i et svært  dekadent USA.


Sjöwall og Wallhö: Døden tar buss. Originalen heter Den skrattande polisen. Og det var for denne boka de fikk den gjeve Edgar Award, prisen som er oppkalt etter Edgar Allan Poe. En politifortelling fra Stockholm – en syntese av puslespillmysterium og syttitallets sosialrealistiske drøm samt en elegant demonstrasjon av fortidens ubønnhørlige tilstedeværelse i nåtiden. Det handler om en massakre på en buss i sosialdemokratiets Stockholm – og blant de døde befinner seg Martin Becks unge kollega. Som dere ser: denne boka har jeg lest mange ganger.


Stein Riverton: Storhertuginnen av speilsalen. Alle Rivertons sjarmtentakler på plass: Vakre kvinner i åpne automobiler, jazzekstase på Grand hotell og en advokat med det prosaiske etternavnet: Utvej. Unskyld Sven Elvestad på bildet – det er skulpturen av ham, som står i Halden.






mandag 15. november 2010

Fem anbefalinger - bøker

Forfattere blir alltid spurt om bøker de anbefaler. Denne lista sendte jeg for noen år siden til Dagbladet. Det må ha vært en påske– siden det bare er krimbøker på listen. Slike lister endrer seg med humør og andre ting, men denne holder seg bemerkelsverdig bra. Altså er det ingen  grunn til å holde listen hemmelig. Her er fem favoritter for Kjell Ola Dahl

Sydhavet av Manuel Velasques Montalban. Handler om privatdetektiven Pepe Carvalho som er gourmetkokk, som bedrar sin prostituerte kjæreste og som har bokbrenning som hobby: En fyr blir drept på en byggeplass. Han har vært borte fra jobb og heim i månedsvis. Og så går det slag i slag, opp og ned Barcelonas gater, inn og ut av restauranter gjennom vanvittige måltider, kynisk avleverte replikker og passelige doser illusjonsløshet. Boka er som en sju retters middag med vin til. Du sovner garantert med smil om leppene etterpå.

Unntakstilstand av Jean Francois Vilar, en bok av en franskmann med handlingen fra karnevalet i Venezia. Hovedpersonen er filmregissør og dritlei sine egne filmer, sitt publikum og spesielt anmeldere. Han er forelsket i en kvinnelig dommer som selvsagt er gift med en annen. En veneziansk Contessa forsøker å hjelpe ham gjennom krisen, og de har seg på eksostiske turiststeder mens de diskuterer Ezra Pounds fascistiske tilbøyeligheter. Bokas kriminelle alibi er seriedrap som viser seg å være lenket til en eller annen visjon for Italias Røde Brigader. Men det er mindre viktig  enn den burleske reisen mot oppklaring.

Denne – nummer tre – er skikkelig sær for særlinger. Finnes dessverre ikke på norsk. Den er skrevet av argentinske Jorge Luis Borges og tittelen kan oversettes til noe slikt som Seks mysterier for Don Isidro Parodi. En ekte parodi som tar sjangeren på alvor. Parodi sitter i fengsel for mord og løser mordgåter angjeldende medfanger og borgere av Buenos Aires. Hvem som helst kan   dukke opp i fengselet, søke Don Isidro og fortelle sin historier med fortvilelse. Parodi tenker gjennom saken og gjenforteller historien men nå med elementene ørlite stokket om, eller bare med justert innfallsvinkel – og dermed løses knutene. Imponerende fortellerkunst.  En novelleklassiker.


Scerbanenco
Giorgio Scerbanenco: Venus på Piazza Milano. Scerbanenco  var egentlig fra Kiev, men bodde mesteparten av livet i Italia. Helten heter Duca Lamberti og skal egentlig bare få en ung mann fra Milano ut av fylla. Så viser det seg at gutten er konstant dritings fordi han tror han har drept ei dame åssåvidere åssåvidere. Lamberti er helt konge og forfatteren er sylskarpt ironisk over sjangerens ritualer.

Djevelen kjeder seg av Stein Riverton. En norsk industrimagnat forelsker seg ei hore i København. Så blir han forsøkt shanghaiet på bordellet av skurken Mr. Johnson, men klarer seg. Etterpå reiser han sammen med hora, en detektiv, en svensk adelsmann og diverse andre på ferie til Middelhavskysten. Her fordriver skurker og gentlemen tiden med rulett og poker, maskerer seg og slår hverandre ned etter tur. Når du er ferdig  er du ikke helt sikker på hva poenget var, bortsett fra at boka var morsom – og at Elvestad sikkert fikk penger til en ny runde poker da han leverte manus.