torsdag 9. desember 2010

Julegavetips - Gaver du må lete etter

Denne listen er et tips til alle som er dritlei av å bevege seg mellom pallene i norske bokhandler i julestria. Dere vet at nok et eks i gave fra den høye stabelen på pallen bare vil vekke irritasjon fordi mottakeren må bruke romjula til å bytte.  Dere har garantert venner som vil sete pris på klassikere. Dette er bøker dere må lete opp i antikvariater. Dette er spennende hus som gjør julehandelen til en ny og annerledes opplevelse. Bøkene lukter av støv, historie og hemmeligheter slik bøker skal gjøre. De har gjerne skinnbind. De blir kjøpt med kjærlighet og de blir gitt med kjærlighet. Ingen bokgave er bedre. Her er fem forslag:


William Makepeace Thackeray: Forfengelighetens marked.
Undertittel: En roman uten helt.
Mange tror denne tittelen hører til et blad på andre siden av Atlanteren. De tar feil Vanity fair er en roman å strekke seg etter. På disse sidene herjer en av de flotteste kvinnelige romanfigurer jeg har lest om: Becky Sharp, som er sulten på livet, penger og kjærlighet og som evner å tvinne alle hun møter rundt fingeren. Romanen begynner som et viktoriansk drama om en kvinne som vil gifte seg til penger. Snart er det blitt en menneskehetens komedie med uforglemmelige karakter. Romanens høydepunkt er den unike øyenvitneskildringen av livet bak frontlinjen i Waterloo dagene før Napoleon endelig måtte bite i gressmatten. Tre binds utgave fra 1930-tallet står i min hylle.

Honore de Balzac: Scener fra kurtisanenes liv
Noe så sjeldent som en spenningsroman og kriminalmysterium fra forbildets hånd. Vi møter igjen hovedpersonen fra romanen Tapte illusjoner, den vakre Lucien de Rubempré, som nå er på lag med Dødens overmann, forbryteren Vautrin. Lucien er hans marionette. Målet er penger. Middelet er den vakre Ester. Offeret er en fyrrig banksjef med tyske aner. Scenen er Paris. Ting skjærer seg når ynglingen forelsker seg selv om han kjemper imot. Lucien kan ikke flykte fra fortiden og Vautrins plan skjærer seg idet en av litteraturhistoriens store helter dør for egen hånd. Og som  en ekstra bonus assossierer vi mot slutten av romanen til en annen helt: Den store Vidocq.

Jorge Luis Borges: Labyrinter
En forfatter som løfter begrepet novelle til et høyere nivå. Hva med historien om kritikken av Pierre Menard.Her skriver han en kritikk av en bok skrevet av en forfatter som aldri har eksistert. Denne romanen er altså igjen en kritikk av Cervantes' Don Quijote gjennom en nyskriving av boka. Et must for alle som finner absurde sider ved bokbransjen. Gitt ut på Cappelene en gang på 1990-tallet.


Charles Dickens: Bleak House
Nok en kvinnelig hovedperson – Ester Summerson. Hun er en av arvingene etter Jarndyce & Jarndyce, et skifte som langsomt etes opp av grådige advokater. Spillfekteri som var vanlig i Strobritannia og som Dickens ville til livs med denne storyen. Bleak House er en av hans minst sentimentale bøker, men allikevel befolket med alle erketypene vi kjenner fra bøker som Oliver Twist og David Copperfield. Men Dickens fornekter seg heller ikke. Esther er foreldreløs og gåten om hennes opphav er den dramaturgiske motoren, her som i mange av bøkene hans. Denne er imidlertid tjukk og god og full av deilige tvister. Et middagsmåltid av en roman du kan dra over mange lange kvelder.

Guy de Maupassant
Noveller igjen.Skrevet av maestroen himself – Guy de Maupassant  Men forfatteren er gått over med harelbabb i Norge. Selv fant jeg en tolvbinds samlede verker gitt ut på Nasjonalforlaget  i 1929 og før det hadde jeg en noveller i utvalg som er blitt borte. Uansett. Han er bare utrolig flink til å tegne karakterer og til å blottstille signalene som fyker mellom dem. Menneskene stiger opp fra boksidene, enten det er en dandy som sprader nedover avenyen eller en kvinne av folket som sitter tjukk og rund i en vogn og eter nisten sin mens representantene fra Adelen som sitter i samme hestedrosjen – og som er så sultne at magene skriker – ALDRI vil nedverdige seg til å spørre denne foraktelige gatepiken om en matbit. Denne siste novellen er stor. Originaltittelen Boile de suif. Det er under den fransk-prøysisike krig og passasjerene er på flukt ut fra Paris. De ankommer et herberge okkupert av tyskerne. Kommanderende offiser faller pladask for tjukka med maten. Han nekter selskapet å reise videre. Han krever et løsen, nemlig at den ferme skal bli med ham på rommet. Hun gjør seg ærbar og nekter. De andre passasjerene holder ikke ut. Hvorfor gjør hun seg kostbar, kan hun ikke bare ta en natt på køya med offiseren slik at de kommer seg videre? Tiden går og de presser, de bygger allianser. Alt i egen vinnings hensikt. Det er en fortelling som elegant kler  menensket nakent og selvsagt har en nattsvart og kynisk vri i sluttsekvensen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar