søndag 30. januar 2011

Større jaktmarkeder/boknytt

Har signert kontrakt med et forlag fra Romania. De kjøper Mannen i vinduet og Den fjerde raneren. Skal bli spennende å se hvordan Gunnarstranda klarer å skape seg rom i dette landet.

Det skjer en del rundt denne fyren i år. Dødens investeringer – førsteboka i serien - kommer ut i Storbrittania til høsten, utgivelse nummer fire på dette markedet, Kvinnen i plast skal ut i Frankrike og Tyskland, Finland, Østerrike, Danmark og Sveits – i hvert fall.  Svart Engel skal ut i Italia. En liten gyllen ring skal ut i Portugal og Polen. Håper jeg ikke har glemt noen.

Her i Norge kommer bok nummer åtte i serien ut til høsten.

mandag 24. januar 2011

Kjøttsuppe med Klot

KJØTTSUPPE MED KLOT - utdrag fra romanen Siste skygge av tvil av Kjell Ola Dahl 

En dag i år 2000 fikk jeg en henvendelse fra Det Franske Kultursenteret i Oslo. Fyren som tok kontakt hadde registrert en viss begeistring for fransk krimlitteratur på min nettside. Vi hadde deretter et fuktig møte på Lorry hvor vi drøftet  fransk/norsk kulturutveksling angående krimlitteratur.  Emmanuel Rimbert viste seg å være en drivende fyr som fikk arrangert en litteraturfestival i Oslo året etter. Festivalen gikk av stabelen med pomp og prakt og ble støttet av flere forlag. Norsk krim møtte fransk krim. En kveld under denne festivalen ble jeg stående og pimpe vin sammen med en av deltakerne fra Frankrike. Han påsto at han var forlegger. Han fablet om å lage en felleskulturell kokebok. I denne boken skulle de franske og norske kriminalromanenes tekster om mat sirlig skrives inn. Det ble selvsagt aldri noe av. Personlig tente jeg på ideen. Er det noe som det virkelig er verdt å skrive om – spesielt i krim - er det mat. Jeg sverger i så måte til suppe. Det er mulig denne fyren snakket meg etter munnen. Blir det sent og mye vin blir jeg ofte revet med. Denne forlegger er i så måte ikke den første som har merket det. Men her - min hyllest til kjøttsuppe med klot innsendt et fransk forlag jeg ikke husker navnet på til en forlegger jeg ikke husker navnet på i det herrens år 2002. 


Epistelen er sakset fra min roman Siste skygge av tvil første gang utgitt 1998.

Du finner romanen som hørespill, på e-bok – men for alle som foretrekker å lese papir: 
ISBN82-05-25408-7, ib, 82-05-26261-6, ib,82-05-26523-2, h, 82-05-31593-0, h, 978-82-05-36381-6, ib,978-82-05-36670-1, h.

Kjøttsuppe med klot
En usedvanlig aromatisk duft av mat slo ut i gaten.  En middelaldrende mann med melankolske øyne fylte døråpningen. På overleppen hadde han et nærmest usynlig arr etter et hareskår.
            --Ja se på det du, sa mannen og strøk seg over leppen. --Det er fedrenes synder, slik er det med arbeidsløshet og trange dalfører. Vi får det igjen, vi som kommer etterpå.
            Stemmen hadde den astmatiske undertonen til en innbarket røker. Oppover armene hadde han store bleke felter, det lignet delvis leget eksem.  Han var skallet. Den blanke issen fløt som en elv mellom to bredder av glissent, tilbakestrøket hår, rød steinbunn i elven.
            --Lukter godt, sa Hammersten.
            --Kjøttsuppe.
            --Mm, sa Hammersten.
            --På den ordentlige måten, kjøttsuppe med rotgrønnsaker, kokt på knoke og margben med klot i.
            --Klot?
            --Melboller. Det er tre hemmeligheter med god kjøttsuppe vettu. Det er grønnsakene. De må være norske. Det er lyset skjønner du, midnattssol. Ingen grønnsaker får slik smak som de grønnsakene som vokser ute om sommeren her i landet. Lyset, det er lyset som gir smak. Nummer to er klot, og til slutt løksausen. Til kjøttet altså. For man tar opp kjøttet  og serverer det med kokt kålrot og sur løksaus. Det må være eplesidereddik i den sausen. Og helst Beate poteter, eller Laila, de går også an. Hovedsaken er at de ikke meler.
            --For et par  år siden bodde det en mann i den øverste leiligheten her. Han het Abel Raag. Husker du ham?
            Mannen nikket. --Stille, rolig kar. Bodde her et års tid. Ble borte.
            --Borte?
            --Han bare forsvant. Stakk fra husleien. Men det gjorde ikke så mye. Han hadde jo betalt depositum. Det er lenge siden nå. To  år kanskje. Jeg husker det godt, på grunn av svogeren min.  Du tar vel litt kjøttsuppe?
            Han forsvant innover. Hammersten fulgte etter ham.
            Kjøkkenet var blåmalt og ryddig. Komfyren var grønn. Kjelen som kokte var diger. Lokket klirret svakt. Spisebordet var av den gamle typen med dreide ben, bordplaten brun av elde. Fyren fant en blomstret tallerken i et skap, skjenket i suppe og skjøv asjetten mot Hammersten.
            Mannen tente en sigarett mens Hammersten spiste. 
            --Du er ikke den første som spør etter fyren. Det var en fra kommunen her også. Han fikk første ladning.
            Mannen reiste seg og gikk ut gjennom en dør. Hammersten spiste. Mannen romsterte med noe i naborommet. Han bannet. Det ble stille.
            --Vet du hvorfor jeg er forbannet på  den fyren -- Abel Raag? ropte han der inne fra. --Det var ikke på grunn av husleia, for det hadde han jo dekket med depositum,  men det jeg aldri tilgir er at han bare stakk av. For da fikk jeg ikke avertert. Og siden jeg ikke fikk avertert, så kom jeg aldri unna svogeren min. Han er en drittsekk. Han betaler ikke husleie.
            Mannen kom til syne i døråpningen med en blåstripete  plastbærepose under armen. Han tok et siste trekk og kastet sigaretten i utslagsvasken der den slokket med et lite fres.
            --Bare spis, spis nå!
            Hammersten blåste på skjeen og spiste.
            Mannen satte seg møysommelig. --Og vet du hvordan man ser at svogeren min er en dritt? På fortenna. De er helt hvite og sikkert av høy kvalitet, men  det kan ikke skjules at de er kunstige.  Han bygde en gang hytte sammen med kona mi, og dermed ble jeg også involvert. De to opererer med særeie, alt er skrevet over på henne, på kona, så kommer skattefuten og tar pant i hytta! Er det rart man blir forbanna? 'Jeg er nødt,' sa han 'har ikke råd til annet,' sa han, 'tenna mine kosta jo tredve tusen'.
            --Tredve tusen? sa Hammersten mellom to skjeer suppe. --For et par tenner?
            --Jada, og  han gjorde det på faenskap akkurat som den gangen han la seg sjuk foran Stortinget for å slippe et annet krav, det var ikke rare tenna han hadde først, vettu, de var grå og  litt skeive var de også. Men han sto på stige og malte, så stupte han rett i bakken og så gikk alle tenna. Det var forresten på den hytta han malte ... jaja, men det er en annen historie. Da er det noe annet å simulere foran  Stortinget. Han hadde kjøpt en eiendom, en bygård  på tvangsauksjon, øverst på Grünerløkka, det var før alle overklassebarna fra vestkanten flytta inn på Grünerløkka, det var en sånn gammel og fæl gård de viste på TV bestandig,  der det lekker i taket og det er rotter og det ligger døde ungdommer under trappene, du vet han hadde planer om  oppussing, skulle bli hushai vettu. Men så gikk ikke det da, for det bodde en utrolig drittsekk i den gården, og denne drittsekken fant seg ikke i å bli kastet ut, en kverulant, der møtte han sin overmann, nesten. La det være sagt med det samme. Kverulanten kjente mange advokater. Svoger fikk  haugevis av krav om mangler og reparasjoner, den forrige eieren hadde jo luktet lunta og aldri vist seg fram, for da slapp han jo og tette alle lekkasjer på bad og kjøkken og slikt.  Hvordan var suppa?
            Hammersten med munnen full av mat, vinket opprømt med skjeen.
            Mannen la plastposen på bordet og begynte å ta ut konvolutter og reklamebrosjyrer. --For å slippe alle regningene og maset,  stupte svoger foran Stortinget, påsto sjøl han hadde fått hjerteinfarkt, men legene fant ingenting. Men da var det huskestue, han ble kjørt i ambulanse, det var på  TV  til og med, for det var en politiker som holdt i lanken hans inne i sykebilen, hun var jo lege vettu, og hun snublet jo nesten i fyren, da hun kom ut fra Stortinget, og alle disse TV--kameraene som pekte, så måtte hun bortpå hun også, da ble han sykemeldt,  og slapp unna hele dritten, alle kravene, ja det skal jeg si, den mannen der er litt av en karamell. Så da kan du tro hvor mye husleie jeg får. Han tente på huset sitt også, jaja, det satt han forresten inne for, det er gjort opp som vi sier, så det skal han ikke plages med lenger,  nei, forresten så tror jeg  det var underslaget han satt inne for, huset tror jeg han fikk brent ned uten problemer, etterpå mener jeg,  jeg husker ikke lenger, hvis han brente ned huset før underslaget, så fikk han vel forsikringspremien utbetalt, det er så mye med svogeren min, det er ikke godt å holde rede på alt sammen.
            Hammersten  tørket seg rundt munnen med håndbaken. --Noe er det  med oss alle ...
            --Du kan så si. Han forrige som var her og spurte  etter Abel Raag, han kom fra kommunen, men det er ikke du, det ser man jo på lang avstand. Du er vel en gammel kamerat tenker jeg, bare ti still, du behøver ikke si noe. Men jeg har altså tatt inn posten hans. Fyren har ikke fått mye post på denne tiden. Bortsett fra all reklamen da, så har det stort sett vært selvangivelsen. Og det var den som fyren fra kommunen var så interessert i. Da reagerer de vettu, når de ikke får skattepenga sine. Det er mulig han var fra politiet også, jeg vet ikke. Han fikk i alle fall det som var av post.
            --Når var dette?
            --Et  år siden kanskje. Jeg hadde jo tatt inn mye post. Men det var lite private ting. Det er jo litt av et kunststykke og bare bli borte, men det er vel som svogeren min. Foreldrene må ta skylden. De var noen fæle nazister, jeg husker faren deres, hvordan han drev med disse polakkene, under krigen var det å plage dem og drepe dem og etter krigen stuet han dem inn på små hybler og fikk dem til å jobbe for seg døgnet rundt.
            Hammersten smattet og skjøv tallerkenen fra seg. --Takk for maten.
            --Ja det var fæle greier, de torde ikke reise hjem etter krigen de polakkene, de var redde for å bli tatt for spioner vettu,   faren til kona mi var stor nazist, han satt jo i fengsel også, da er det  ikke rart at det gikk slik med svogerne mine ...
            --Ja nazistunger, de fikk vel  gjennomgå etter krigen.
            --Men  han  er god til å marsjere, svogeren min, du vet det er ikke rart at han bærer fanen i 17.mai--toget, så stram kar og blir ikke sliten heller...
            --Nydelig suppe, sa Hammersten. --Det grønne, var det kål?
            --Javisst, kål setter smak. Men den andre svogeren min er ikke håret bedre. En gang knuste han tretti biler eller noe slikt, slo dem i stykker med en slegge, det var  tretti biler som sto  parkert på en badeplass.
            --Han må ha blitt sliten, sa Hammersten.
            --Ja og tenk du, med slegge og tretti biler, for en jobb, han må jo ha blitt helt pumpa av alt arbeidet. Han hadde helt ny bil sjøl, husker jeg, den kasta de jo i vannet, de som eide bilene han ødela. Og hans bil, den de skjøv ut i vannet, det var en helt ny Saab, synd og skam var det, for det var ikke lett å kjøpe seg ny bil i den gangen, i femtiåra. Men jeg snakker meg bort. Huset til svogeren min brant opp da, og han var helt på styr etter leiligheten der oppe. Til slutt fikk han flytte inn, men jeg måtte bryte opp døra. Da hadde det stått tomt der i to--tre måneder. Og vet du hva? Det var helt tomt.
            --Jeg tror det når du sier det,  sa Hammersten.
            --Jeg tenkte jo jeg måtte ringe politiet og få orden på saker og ting, løsøre. Men det var ikke noe der. Ikke så mye som en skitten underbukse, ikke en sigarettsneip.
            --Han hadde flyttet med andre ord? Tatt med seg møbler og alt?
            Mannen tente en ny sigarett. --Nettopp. Og derfor kunne den dritten jeg har til svoger bare flytte rett inn. Men du? Dette depositumet, det regner jeg som foreldet, hvis han skulle komme og mase mener jeg ...
            --Skulle bare mangle. Du er sikker på at leiligheten var helt tom?
            --Tom som nøtta til fanden i eventyret.
            --Han etterlot ingen ny adresse?
            --Niks.
            --Og du har overhodet ikke sett noe til Abel Raag,  du har overhodet ikke sett fyren senere?
            --Ikke et livstegn. Ingenting. Jeg ga jo faen i hele fyren. Han bare flyttet, stakk av fra alt sammen. Stakk av fra ingenting, fra denne posen med post.
            --Og bortsett fra typen som kom fra folkeregisteret eller skattevesenet, har det vært andre og spurt etter ham?
            --Ingen.
            --Ikke politi engang?
            --Som sagt det er mulig han typen som fikk posten  var fra politiet. Han sto her og mumla om adresser og plikt til å melde adresseforandringer. Jeg hadde laget bacalao husker jeg,  han ville ikke smake. Bacalaoen, den hadde kokt ferdig akkurat og jeg forsøkte med tabasko istedenfor piri piri, det var ikke særlig vellykket. Peppersmaken ble mere sterk enn smaksrik for å si det slik. Du kan sammenligne det med å bruke sekstiprosent når du egentlig skal ha whisky,  jeg ble litt skuffet over etterbrenningen. Mere suppe?
            Hammersten gned seg over magen. --Nei takk. Jeg tror jeg har spist for flere dager.
            --Det er melbollene, helt sikkert melbollene.
            --Ja, de var gode.
            --Det er konsistensen som er hemmeligheten, en slags tjukk pannekakedeig, bare ikke glem sukker. Det må være sukker i kloten.
            --Det skal jeg huske på, sa Hammersten. --Vær sikker.





onsdag 19. januar 2011

Framveksten av en markedsplass

Mere good Greed! 
Denne rekka ser ut til å være populær, blant studenter vil jeg anta. Husk på det når du leser, stoffet står her, men kildene får du aldri! Good luck charm. Her en liten pamflett om børser:


Eksistensen av børser er betinget av samfunnsmessig organisering og klassestruktur. I mer primitive samfunn, foregår handel i flere og mer lukkede kretser og i enklere former.

I epoken etter middelalderen skjedde en omfattende urbanisering i Europa. Til nå hadde føydalstaten vært det rådende samfunnssystemet. Rikdom, posisjoner og eiendomsrett gikk i arv. Eneherskerne og adelen deres, bodde på digre gods og livnærte seg av husmennenes og leilendingenes arbeidsinnnsats.

Bydannelsene gjorde at gods- og leilendingssystemet gradvis opphørte. I byene vokste det fram et borgerskap bestående av håndtverkere og handelsmenn. Behovet for bokbindere, byggmestere, smeder, glassblåsere, møbelsnekkere, seilmakere og andre spesialister eksploderte med bydannelsen – på samme vis som handelsvirksomheten vokste og fikk bedre infrastruktur.  Jo større byene vokste, jo bedre ble de organisert politisk. Byer som f.eks Genova, Firenze og Venezia ble til bystater som annekterte store omkringliggende områder. Disse mektige bystatene kjempet også innbyrdes om makt og handelshegemonier. Venezia var på en tid den mektigste staten i verden, og hersket over middelhavsområdet så langt som til Konstantinopel. I disse bystatene fikk markedsøkonomien fotfeste gjennom handel og produksjon. Fra femtenhundretallet forflyttet handelsmakten seg vestover gjennom Europa, først til Austburg og Nürnberg, men fra sekstenhundretallet ble det hollendere og engelskmenn som tok over og dominerte verdenshandelen. Særlig viktig for deres makt var etableringen av det hollandske Ostindiske kompani og  det britiske Ostindiske kompani.

Disse selskapene begynte sin virksomhet med krydderhandel, men utviklet seg til handelsimperier som i praksis gjennomførte kolonialiseringen av verden – østover mot Mesopotasmia, India, indonesia og Java – sørover gjennom det afrikanske kontinentet. Med de nye imperiene fulgte de første aksjeselskapene, seddelbankene og børsene.

Ordet børs stammer fra det middelalderlatinske ordet for pengepung – bursa, på fransk bourse. Børsen var i praksis et sted der handelsmenn møttes – gjerne i et hus – for å handle med hverandre. Holland var først ute. Antwerpen fikk sin børs i 1531, Lyon og Toulouse i 1549, London 1566, Amsterdam 1608.

De som eide andeler i Det Hollandske Øst-India- kompaniet, kunne ikke løse inn andelene sine mot penger hvis de ønsket det. På den annen side kunne de selge andelene på det åpne markedet. Den første aksjehandelen på Antwerpenbørsen dreide seg derfor om kjøp og salg av andeler i dette handelskompaniet. Å investere i det hollandske Øst-India-kompaniet var svært lukrativt. De første fem årene ga hver investering en avkastning på 35 prosent. På denne måten oppsto grunnlaget for børsen som omsetningssted for aksjer og verdipapirer. Men utbredelsen av rene fondsbørser som spesialiserte seg på kjøp og salg av aksjer, skjedde først med industrialiseringen på attenhundretallet da det internasjonalt ble boom i jernbaneaksjer og andre industri-aksjer.

De første tegn til industrisamfunn i Europa, var knyttet til utvinning av metaller – sølvverkene og jernverkene. Verksbyer som f.eks Kongsberg ble til samfunn med stor og sammensatt infrastruktur. En stor mengde av arbeiderne jobbet i gruver. En oppfinnelse som kom i kjølvannet av gruvedrift var dampmaskinen. Den ble brukt til å pumpe vann ut av gruvene. Dette var lenge maskinens eneste oppgave. Men det var bare et tidsspørsmål før noen fikk øynene opp for hva dampmaskinen kunne utrette av andre gjøremål.

Med damplokomotivet, framveksten av jernbane og senere bomullsveverier, strikkemaskiner osv – endret verden karakter og utseende gjennom den industrielle revolusjon. Fabrikkpipene skjøt i været over hele Europa. Det skjedde en ny klassestruktur – mengder av mennesker flokket til byene for å få lønnsarbeid. Arbeiderklassen ble født. Slik ble samfunnet nok en gang polarisert i to klasser. Der det før var adelskap og leilendinger, var det nå arbeidere og bedriftseiere. Allikevel var det en betydelig forskjell: I det gamle stendersamfunnet ble forskjellene opprettholdt av kasten, altså slektskapet. I industrisamfunnet ble klassedelingen opprettholdt av tilgangen til kapital. Eierskap til fabrikkene besto av aksjepapirer som ble omsatt på børsene rundt omkring i byene.

Allerede før denne veksten i industriell utbygging, var London blitt verdens finansielle tyngdepunkt. Den organiserte fondsbørsen London Stock Exchange (LSE) ble etablert så tidlig som i 1773.  London skrøt av å være the sun in the financial solar system.

I New York startet 24 meglere kjøp og salg av aksjer ute i det fri. De møttes under et tre i området hvor nåværende Wall street ligger. Dette markedet ble formelt konstituert i 1817.

I tillegg til å være et sted hvor det foregikk kjøp og salg, ble børsene samtidig maktsentra. Det var her formuene skiftet eiere. Det var her man gjorde de gode handler og befestet sine framtidige inntekter. Det var her folk gikk konkurs. Det var her makt og innflytelse ble demonstrert til daglig.

Den kanskje mest kjente myten fra eldre tids børser er den om hvordan Nathan Rotschield tusket til seg sine enorme formuer etter Napoleonskrigene. Den britiske/prøysiske alliansen bestemte seg for å stanse Napoleon da han dro på krigertokt etter å ha forlatt Elba i 1815. Det avgjørende slaget sto på gressmatten utenfor den belgiske byen Waterloo.

Natan Rotschield var en rik og beryktet kjøpmann i London. Han visste bedre enn noen at dette slagets utfall ville få store konsekvenser for Europa. Napoleon var jo en reformator. Han herjet med eiendomsretten og endret lovverket over alt hvor han slo seg fram. Hva ville han vel ikke gjøre for skadeverk hvis han fikk makten? Rotschield visste som andre at kampene ved Waterloo var det avgjørende slaget om Europa. Skulle den franske hæren nå gå av med seieren, ville Napoleon snu opp ned på det Storbrittania alle kjente. Rotschield var et hestehode foran andre pengefolk. Han plasserte like godt sine egne spioner på valplassen. Da Napoleon til slutt led nederlaget, var disse spionene lynkjappe og sendte beskjed om utfallet med brevduer til Rotschield på den andre siden av den brtiske kanalen – med den konsekvens at Rotschield visste om Wellingtons seier før alle andre aktører på børsen. Rotschield var verdens første virkelig store innsidehandler. Han iscenesatte nå en bløff som siden er gått inn i verdenshistorien.

Han stilte seg opp på børsgolvet og ropte ut til salgs alle sine eiendommer og alle sine varer. Folk kjøpte. Snart skjønte de andre aktørene at noe var på gang. Hvorfor solgte Rotschield alt han eide? Jo, tenkte de – han visste  om utfallet av krigen. Napoleon måtte ha vunnet, og Rotshield var i ferd med å redde stumpene. De andre kastet seg på  - alle solgte. De gjorde nettopp det som den gamle reven hadde forutsett. Panikken bredte om seg og prisene falt som stener. Da kaoset var på sitt  høyeste og prisene var på det laveste, satte Rotchield i verk fase 2 i sin djelvelske plan. Rotschield begynte å kjøpe. Før de andre hadde rukket å fatte hva som skjedde, hadde han kjøpt seg opp halve Storbrittannia for en slikk og ingenting.

OSLO BØRS
En norsk handelsmann ved navn Morten Paulsen foreslo opprettet en børs i Christianina i 1708. Virksomheten kom snart i gang men opphørte like kjapt. København var i praksis sentrum for handelen i Danmark-Norge. Norge hadde ingen nasjonal bank, det var ikke laget for egen finansiell virksomhet i denne utposten. Først i 1818 vedtok det norske Stortinget å etablere en børs, som i starten holdt hus i Madame Jørgen Pløens hus i Tollbodgaten, også kjent som Treschow-gården. Dagens lokaler i Tollbugata 2 ble oppført i årene 1827-29 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Bygningen er bygget i klassisistisk stil. Grosch er tydelig inspirert av arkitektur fra antikken og renessansen. Fasadene består av trekantede gavler båret oppe av doriske søyler. Byggingen av børsen ble muliggjort gjennom finansiering fra en av tidens nyrike investorer – ølbrygger Thor Olsen. Det kan synes underlig, men faktum var at flere av de etablerte embedsmennene som til da hadde dominert handelslivet i hovestaden, hadde fått skudd for baugen på begynnelsen av attenhundretallet. Carsten Anker var konkurs etter at salget av sagtømmer sviktet mot engleskmennene under napoleonskrigene. Den britiske blokaden hadde selvsagt rammet mange fler enn ham. I Christiania fikk mange rikfolk påført store tap gjennom den voldsomme brannen i Bjørvika i 1820. Uforsikret trelast for titusenvis av pund gikk opp i røyk. Denne brannen rammet i tillegg til før nevnte Carsten Anker, også en mann som Otto Collett, som igjen ble en av dem som måtte melde oppbud og gikk bankerott.
Oslo Børs er ombygget flere ganger. Den opprinnelige bygningen i Tollbugata 2 var mye mindre enn dagens børs. Den største endringen skjedde rundt 1910 etter tegninger av arkitekt Carl Michaelsen.

I Christiania var det omsetning av valuta og veksler (ihendehaver-obligasjoner) som i begynnelsen dominerte aktiviteten på børsen. Varebørs ble Oslo børs først på nittenhundretallet.
I starten foregikk all handel direkte mellom kjøpere og selgere. Men etter 1914 har handelen foregått gjennom meglere som må ha lisens for sin virksomhet.
Det ble opprettet mange lokale børser i Norge på attenhundretallet. Trondheim fikk sin børs i 1819, Bergen 1837, Drammen 1839, Stavanger 1878, Kristiansund 1894, Skien 1895, Ålesund 1905, Sandefjord 1912, Haugesund, 1914, Fredrikstad 1921. Virksomheten på disse børsene kan spores tilbake til handelen knyttet mot lokalt næringsliv som trelast, hermetikkindustri, sildefiske, tørrfisk- og klippfiskproduksjon. Etter første verdenskrig og senere etter krakket i 1929, har disse lokale børsene ikke beskjeftiget seg med kjøp og salg av aksjer. Disse børsene er i dag omgjort til festlokaler, bibliotek o.l. mens det er Oslo børs som tar seg av finansmarkedet.

Aksjehandel har og har hatt mange navn. Aksjehandel, spekulasjon, jobbing. Det er klart at et begrep som investor lyder bedre og mindre odiøst i folks ører enn spekulant, børsbaron eller trader.
En investor er en person som kjøper og selger aksjer – altså eierskap i bedrifter. Askjekjøpet kan være begrunnet i ett av to: enten for å styrke bedriftens eierskap og høste utbytte av bedriftens virksomhet (sitte langsiktig) eller for å profittere på aksjens kursbevegelser (spekulere – sitte kortsiktig).
Investoren melder sine interesser for megleren som i praksis gjennomfører handelen. Ting kan skje underveis i prosessen, betingelser kan endres seg kjapt. Megleryrket er et hektisk og til tider svært stressende yrke. Megleren oppnår provisjon på handelen – såkalt kurtasje. Nå for tiden er det meglerhuset som tjener provisjoenene, mens megleren høster bonuser fra meglerhuset han arbeider i.

Helt fram til slutten av 1980-tallet, foregikk handelen på Oslo børs gjennom et såkalt oppropssystem. Noteringslederen ropte opp  etter tur aksjene på børslisten, og for de ulike meglerne gjaldt det å by gjennom å rope tilbake. I 1988 tok dataalderen over på Oslo Børs. Oppropsordningen ble erstattet av et elektronisk system, ved at det ble montert data-terminaler inne på selve børsen. Senere (fra 1999) har meglerne kunnet kjøpe og selge aksjer online. Meglerne driver nå sin virksomhet fra sine kontorplasser i meglerhusene. I dag er Oslo Børs i praksis redusert til et kontorbygg som huser Oslo Børs AS. Ingen aksjehandel skjer i dag inne på huset. Oslo børs administrerer virksomheten og presenterer sine noteringslister og indekser.

På en moderne børs skjer altså omsetning av valuta, akjser, obligasjoner, varer og derivater. Kjøp og slag av aksjer og obligasjoner skjer i avdelingen som kalles fondsbøren. I Christiania ble fondsbørsen åpnet for første gang i 1881. Det ble da kjøpt og solgt eierskap i 23 selskaper og 16 obligasjonsserier – lånepapirer. Da var statsobligasjonene fra Norges Bank inkludert. Sakte men sikkert vokste virksomheten. Felles kursliste ble første gang presentert i 1897. Lenge ble det omsatt valuta bare på fredager. Daglig valutahandel startet i 1907.

Alle børser beregner indekser for sin virksomhet. I Norge er det handelen med selskapene på noteringslisten som danner grunnlaget for  hovedindeksen.

Den første nasjonale indeksen ble på Oslo børs vedtatt satt til hundre i 1939. Etter annen verdenskrig gikk fondsbørsen nærmest i dvale. Den regulerte økonomien i gjennoppbyggingstiden fikk som følge at det nesten ikke foregikk kjøp og salg av aksjer. På 1980-tallet ble restriksjonene gradvis opphevet og boomen satte i gang. En ny indeks ble opprettet under navnet Totalindeksen i 1983. Men etter noen år ble det klart at Oslo Børs trengte en indeks som var sammenlignbar på et internasjonalt plan. I år 2001 ble Totalindeksen omgjort. Indeksen kalles nå hovedindeksen ­eller OSEBX – Oslo Stock Exchange Benchmark Index.

Askjer som ikke er børsnoterte blir også omsatt. I starten ble denne virksomheten betegnet som gråmarkedet, og handelen foregikk utenom børsen. I dag foregår også dette salget på en egen liste på børsen, og det er kriterier for å være på denne listen også.

I 1990 startet Oslo Børs handelen med derivater. Handel med derivater har imidlertid skjedd så lenge det har vært aksjeomsetning. Foran hvert eneste store krakk er derivatmarkedet i høykonjunktur.

Følg med på good greed!

søndag 16. januar 2011

Lord Jim


LORD JIM – Roman av Joseph Conrad.
Jeg vil slå et slag for en klassiker – en av de leseropplevelsene som handler om stille timer bare brutt av tikkingen fra klokken på veggen og lyden fra sidene du blar om. En bok du vil senke i ren begeistring gang etter gang, enten for å forlenge opplevelsen eller for å  tenke grundigere over hva som skjer og hvorfor. Jeg snakker om Lord Jim av Joseph Conrad.


Han var én tomme, kanskje to under seks fot, kraftig bygd og litt lut i skuldrene, og han hadde det med å strene rett mot deg med bøyd hode og et litt skulende blikk som fikk deg til å tenke på en rasende okse. Stemmen var dyp og kraftig, og framferden hans tilkjennega en slags hardnakket selvhevdelse som slett ikke var aggressiv. Det virket som om denne selvhevdelsen var en livsbetingelse for ham, og den syntes å rette seg like mye mot ham selv som mot andre mennesker.


Slik blir han introdusert, og vi aner at det er noe i denne mannens fortid som har gjort ham offensiv og skulende.

Forfatteren het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski og ble født i Ukraina, og vi skjønner at det var enklere å kalle seg Joseph Conrad når man skal gi ut bøkene sine i England.

Conrads foreldre var polske, men de ble deportert til Sibir. Jósef vokste opp hos en onkel i Krakow men dro til sjøs som 17-åring. Han  mønstret først på franske, siden britiske båter. I 1886 fikk han britisk statsborgerskap. Det var faktisk mannens mangslugne bakgrunn som gjorde at jeg satte meg ned for å lese boka da jeg fant den som tenåring. Det er mektig av en utlending å befeste sin posisjon som en de største forfatterne i britisk litteraturhistorie.

Conrad var sjømann. Han seilte på India, Australia og Malakka. Han var i Belgisk Kongo. Her ble han alvorlig syk og begynte å skrive bøker istedenfor å seile. Forfatteren Conrad skriver ut erfaringene til sjømannen Conrad.  Lord Jim ble gitt ut i 1900.

Fortelleren, Marlow, gir oss Lord Jims historie som starter da Jim er ung styrmann på skipet Patna, som skal føre 800 pilgrimer til Mekka. Når uværet bryter løs, må Jim gjøre sitt livs valg – som selvsagt får dype konskvenser. Han forlater skipet sammen med de andre offiserene, mens pilgrimene ikke blir varslet.

Dette skal ifølge forskningen bygge på en faktisk hendelse. Den 17. juli 1880 seilte SS Jeddah ut fra Singapore med kurs for Penang. Passasjerene var muslimer. 778 menn, 147 kvinner og 67 barn. De var på pilgrimsferd til Mekka. Båten seilte under britisk flagg og under britisk kommando. I en voldsom storm begynte skuta å ta inn vann. Kapteinen og underoffiserene gikk i livbåtene og lot passasjerene seile sin egen sjø. Livbåtene ble berget. Kapteinen og de andre fortalte en story om opptøyer og voldelige passasjerer. Men den 8 august ble Jeddah tauet inn til Aden av en annen båt. Alle pilgrimene levde i beste velgående. Nå fulgte en offentlig gransking som slo skipsoffiserenes fortelling i hjel.

Det samme skjer i romanen og  Lord Jim står tilbake æresløs i rettsaken som følger. Boken dveler altså ved livsvalg, konsekvensen av våre handlinger og ikke minst moral. I fortellingen blir Jim en mann som forsøker å flykte ftr sin egen fortid. Han slår seg ned på ukjent sted og starter med blanke ark. Men så en dag passerer skjebnen forbi, i form av en Marlow eller en avisleser med hukommelse. Hver gang skammen innhenter denne mannen bryter han opp og reiser til nytt sted, starter på bar bakke – inntil ryktet innhenter ham igjen.

Noe av det kanskje mest elegante med romanen er disposisjonen. Marlow forteller til en gruppe tilhørere, og innimellom blir det også plass til disse tilhørernes fortellinger. Jims historie framstår brokkevis, noe jeg tror er noe av nøkkelen til fascinasjonen. Med dette fortellergrepet dras leseren med aktivt og kobler sammen brokkene for å ta inn helheten.

Jim velger til slutt å reise dypt inn i jungelen til Patusan hvor han opparbeider seg en posisjon blant de innfødte og får oppnavnet Tuan –Lord. Her forelsker han seg i kvinnen som heter Jewel og opparbeider seg respekt blant de innfødte ved å bruke sin erfaring og sine kunnskaper til å beskytte dem mot korrupte ledere og andre kjeltringer. På den annen side: Når noen vil frata andre privilegier bygger det seg opp nye konflikter og det dukes selvsagt for et større oppgjør. Spørsmålet er da om han er fri fra sin skjebnesvangre handling fra mange år tilbake.

Boka ble oversatt av Sigurd Hoel og første gang utgitt her i landet i 1932. Ny utgave oversatt avBjørg Hawthorn med forord av Jacob Lothe ble gitt ut i 2004.

Lord Jim er en bok jeg har lest mange ganger. Jeg kommer til å lese den enda flere ganger. Hvorfor? Vel, dette er en viktig bok for meg. Det er en stor fortelling om et menneskes strevsomme vandring gjennom livet fortalt av en veldig klok forfatter.  Lord Jim er rett og slett en usedvanlig god roman. På samme vis som en annen bok jeg setter høyt – Den Store Gatsby av Scott Fitzgerald, dveler boka ved fundamentale spørsmål som jangår de fleste av oss. (interessert i Gatsby? Sjekk ut denne linken: Scott).

Den første sitatet over var i Bjørg Hawthorns oversettelse. Her følger den samme - av Sigurd Hoel:

Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skuldrer, med senket hode og hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap. Den lot til å være nødvendig for ham, og etter alt å dømme var den rettet like meget mot ham selv som mot noen annen.


Jeg ser ikke noe poeng i å telle punktum i de ulike oversettelsene – eller å se på ordvalgene. Men allikevel gir det et tankekors å sammenligne de to tekstene.

Jeg leste Lord Jim første gang da jeg var omtrent sytten år – i  Sigurd Hoels oversettelse. Jeg kjøpte boka på loppemarked på Bislett stadion mens jeg gikk på videregående. Romanen  er gitt ut på Gyldendal i 1951. Jeg har lest den utgaven i alle fall to ganger til. En gang på slutten av 1980-tallet (husker det fordi jeg husker sofaen jeg lå og leste på, den sofaen klarte barna å ødelegge og jeg kjørte selv sofaen på dynga i en orangsje folkevognbuss som  jeg solgte i 1988). Så leste jeg den en sommerferie i Portør på 1990-tallet (det regnet hver dag og en kompis kom på besøk. Han likte også den boka og han bodde da i Risør husker jeg, og vi drøftet Lord Jim og Marlow da vi fisket makrell i silregnet, og han fortalte om skilsmissen og sin nye leilighet). Bjørg Hawthornes oversettelse ble gitt ut på Kagge i 2004. Jeg fikk den av forleggeren og leste den like etterpå. Når jeg nå sitter og ser på de to tekstene, får jeg bare innmari lyst itl å lese romanen om igjen. Snart.  Originalen. På engelsk.

torsdag 13. januar 2011

Taylorpraise

Ny DVD i posten i dag: Ladies and Gentlemen-konserten med Stones fra 1972. Den går for tredje gang nå, mens jeg skriver. 

Betyr det at jeg er fan?

Tja. En av mine romanfigurer framfører med jevne mellomrom noe han kaller Gimme Shelter-monologene. Han til og med nummererer dem. Årsaken (tror jeg) beror på at denne fyren elsker Stones fra den tiden de var på høyden kunstnerisk – i perioden 69-74 – eller nærmere bestemt i den perioden Mick Taylor spilte med bandet.

Min romanfigur har sikkert allerede fornærmet mange Stones-fans. Men jeg er personlig ikke udelt uenig med min romanfigur. Det var noe med kombinasjonen Keith Richards og Mick Taylor som er uten sidestykke i rockhistorien (med unntak kanskje av kombinasjonen Roger Waters/David Gilmour i Pink Floyd). Richars/Taylor var Fender Stratocaster mot Gibson Les Paul. Det var rå riffkompetanse mot ubeskrivelig følsomhet og talent.

Mick Taylor kom fra John Mayalls Bluesbreakers, den samme skolen som Eric Clapton og Peter Green hadde gått. Da Taylor var tjue år gammel, ble han innlemmet i Rolling Stones (etter at Brian Jones fikk sparken), og bidro til å realisere noen av bandets flotteste plater. Jeg nevner i fleng: Let i t bleed, Get yer ya yas out , Sticky fingers, Exile on main street, Goats head soup  og It’s only rock’n roll.


For ordens skyld, la Gimmie shelter tale for seg selv. Denne innspillinger er fra den samme skiva som nå går på TV mens jeg skriver:



Jeg har en annen DVD med Stones der Ronnie Wood (for Stones-analfabeter: Taylor røk uklar med Mick Jagger en gang på 70-tallet. Taylor mente han burde ha krav på royalties i og med at han regnet seg som medkomponist på mange av låtene (fra de før nevnte gullkantede albumene). Jagger nektet og Mick Taylor leverte sin oppsigelse en dag i 74. Et økonomisk tap for Taylor men  et desto større kunstnerisk tap for Stones. Som sagt, Ron Wood overtok plassen og selv om han kler hockeysveis og matcher pirat-looken til Richards har han aldri løftet bandet nevneverdig (der var det jeg som snakket, ikke min romanfigur - rett skal være rett)) – altså en DVD der Ronnie Wood faktisk gjør en bra bluesy gitarjobb – Stones at the MAX. Men dette var, som allerede påpekt, et sidespor.

Ladies and Gentlemen er en liten historisk begivenhet. Konserten var en promoteringsturne for Exile on Main street i 72.  Den ble filmet, visstnok for kino, men har ligget og støvet ned og nå er den pusset opp fro DVD.

Konserten er mer enn bluesy. En høydare er Midnight Rambler. Mick Jagger serverer ekte vare med først munnspillsolo og siden vokal. Det eneste som er litt pussig er den hvite pyjamasen han svimer rundt i. Litt krysning av Elvis på Hawaii og Freddie Mercury på vorspiel. En annen høydare er Chuck Berry-klassikeren Bye Bye Johnny – (fete soloer av Richards – på Gibson). For øvrig er det mye materiale fra Exile on Main street.
Jeg skal komme med en ny tilståelse: På 1960-tallet da valget sto mellom Beatles og Stones, valgte jeg Stones. Jeg mistet sikkert mange potensielle venner ved å tilkjennegi mine sympatier, men siden jeg ikke vet hvilke jeg kunne mistet, spiller det mindre rolle -  og jeg fikk sikkert ødelagt hørselen da jeg digget Paint it black og Midnight Rambler under øreklokkene for ikke å forstyrre naboene i blokka vi bodde i. Mitt andre minne er de grønne gummistøvlene som måtte være brettet ned og der vi med rød og blå tusj flagget vår musikksmak på bretten: S-T-O-N-E-S. Gud nåde den som en sen kveld møtte en gjeng med B-E-A-T-L-E-S på nedbretten.

Jeg kan med andre ord anbefale denne DVD-en. Taylor spiller så tårene drypper fra sliden på Love in Vain. Selv på allsang-låta You can't always get what you want har han en gitarsolo som løfter låta litt lenger enn inn i  evigheten.

Kom plutselig til å tenke på at det siste musikkinnspillet jeg hadde her på bloggen var om Jeff Beck, kanskje litt sært å snakke gitarister nå igjen.  Det får ikke hjelpe.

La oss la bandet få avslutte samlet. Her er en rå versjon av bitch: Enjoy!

mandag 10. januar 2011

They don't make faces like that anymore – Sunset Boulevard

Dette innlegget om Billy Wilders store film ble publisert første gang på http://www.kjelloladahl.no/ i 1998 under vignetten Svarte kanoner. 
Innlegget ble publisert for andre gang i boken Kjell Ola Dahls beste i 2007 – ISBN 978-82-05-36381-6


Sunset Boulevard
1950
Regi: Billy Wilder
Med: Gloria Swanson, William Holden, Erich von Stroheim, Nancy Olson m.fl.

Når man skal skrive om en av århundrets mest omtalte filmer, må det bli et personlig essay. De fleste forbinder denne filmen med en ren hyllest til Hollywood, et melodrama om den brutale virkelighet som små og store filmpersonligheter før eller siden må gjennom eller bare forholde seg til, enten de takler det eller ikke. Denne siden ved filmen er mindre viktig for mitt forhold til den. Dette, både fordi jeg betrakter Sunset Boulevard som et ypperlig konstruert, regissert og klippet kriminaldrama, men også fordi jeg tror denne filmen har vært med på å prege, ikke bare mitt forhold til narrasjon og fiksjon, men mitt forhold til kunst i det hele tatt. Mitt første og andre møte med denne filmen hadde jeg nemlig som barn, på sekstitallet da NRK kjørte svart/hvittfilmer fra Hollywoods Golden Age hver mandag. Av disse mandagsfilmene, jeg kan knapt forestille meg at jeg gikk glipp av noen i perioden 1965-1973, var det uten tvil denne som gjorde sterkest inntrykk.

Uutslettelig i minnet er åpningsscenene med liket som flyter i bassenget, og ikke minst når William Holdens rollefigur oppdager Norma Desmond idet hun kikker gjennom blendingen med de korny brillene som ligner en kikkert eller hva det er. Men i ettertid vet jeg også at denne filmen den gang fascinerte ved skape en gåsehudliknende stemning. Denne stemningen var knyttet til Norma Desmonds utseende og den var knyttet til huset hennes, tilsynelatende forlatt, også det en falmet skjønnhet, tilårskomment, men vakkert, noe som virket frastøtende og tiltrekkende på samme tid. Filmen og særlig forholdet mellom Gilles og Desmond, hennes forhold til sin eksmann, sjåføren og butleren Max von Mayerling, den dissonante ensomhet som Norma Desmond er innpakket i, virker vakker og stygg på samme tid.

Det kostet å holde ut denne filmen som barn. Men den jobben det var å holde den ut, hadde ikke å gjøre med at filmen var kjedelig, den var alt annet enn kjedelig, den var heller ikke brutal eller intellektuelt særlig avansert. Det bodde i denne filmen en mystikk, noe ukjent som appellerte til meg, men som også gjorde meg engstelig, og denne engstelsen, dette stupet av uvisshet, erkjennelsen av å stå på kanten av noe jeg ikke helt forsto, men ønsket å vite mere om, det utfordret og pirret den elementære dragningen som alle har i seg når de blir fortalt en fortelling, eller ser en film, utfordret og pirret av suget etter å se hvordan det går til slutt, og gjorde filmopplevelsen til en indre kamp.

Når jeg senere så filmen igjen, som voksen, innså jeg jo tydelig at det som barnet i meg den gang kompenserte av manglende modenhet, ganske intuitivt ble sanset estetisk, og det som stadig betar meg i dag, når jeg ved sporadiske anledninger ser filmen igjennom, er hvordan jeg fortsatt fascineres på samme måte som barnet den gang, særlig av åpningen med William Holdens voiceover mens politiet kjører utover Sunset mot huset, der Gilles flyter i bassenget med to skudd i ryggen og ett skudd i magen. Som voksen seer kan man stadig få nye kick, når man oppdager at legendariske Cecil B. De Mille gestalter seg selv på settet, og at selveste Buster Keaton spiller bridge med Desmond, eller man nyter snerten i replikkene, som vekslingen i starten mellom Gilles og Desmond: William Holden sier:


"I know you. You are Norma Desmond, you were in silent pictures, you used to be big."


Og Gloria Swanson svarer med ansiktet skåret i dramatisk positur: "I am big! It is the pictures that got small!"

Gloria Swanson spiller altså Norma Desmond, en stumfilmstjerne som har rukket å bli femti og som lever bortgjemt i et digert hus i 10086 Sunset Boulevard. Hennes faste regissør Max von Mayerling (Erich von Stroheim), som for øvrig var hennes første ektemann, har nå tittel hovmester, og er den som overvåker henne, lar henne fortsette selvbedrageriet, en forestilling om at hun fremdeles er en etterspurt og beundret filmstjerne, mens hun i virkeligheten er bortglemt, gammel og bare veldig ensom og rik. Et skuespill, utspilt i et gestaltet virkelighetens teater - og – en film i filmen. 

William Holden spiller manusforfatteren Joe Gilles som ganske tilfeldig dumper borti dette huset på flukt fra sine kreditorer. Husets eier og manusforfatteren kommer i snakk.


Norma har nettopp knotet ned på papiret et filmmanus, Salome, som kjent er dette kvinnen fra Bibelen som var forelsket i Johannes døperen og til slutt fikk hodet hans servert på sølvfat, en form for feministisk, seksuell realisering som altså den ensomme millionøsen finner svært oppbyggelig som underholdning. Gilles leser manuset, finner det elendig kvalitativt sett, men finner heller ingen argumenter mot å få lønn for å bedre det ut. Siden de avtaler å samarbeide tett, flytter han inn i et rom over garasjen.

Men så viser det seg at denne kvinnen med den narsissistiske psyken har mer spesifikke planer for den unge forfatteren, og særlig for seg selv. Hun tar ham med på bilturer, kler ham opp i fine dresser og forærer ham sigarettetuier og armbåndsur i rent gull. Nyttårsaften må han komme i selskap kledd i kjole og hvitt. De venter på de andre gjestene. Mens de venter, danser han med henne. Men det kommer aldri noen andre gjester. Norma vil nemlig ha ham som eneste gjest. Hun erklærer sin kjærlighet til ham, noe som får ham til å våkne opp. Han forstår at han må komme seg vekk og forlater henne øyeblikkelig.

Senere telefonerer han Max for å få ordnet med transport av eiendelene som han kjørte fra. Da får han vite at Norma har forsøkt å begå selvmord. Slik henter hun tilbake den angrende mannen som blir hos henne, i dette fengselet som regjeres av hennes selvdyrkelse. Han holder det ut, også av økonomiske grunner, men mest av ren hensynsfullhet. Hverken han eller Max orker å røpe den egentlige sannheten for Norma. Akkurat denne dyrkelsen av henne, fornemmelsen for og omsorgen som alle Normas menn har for hennes uendelige sårbarhet, er kanskje det elementet ved denne historien som er med på å holde den frisk og fortsatt fascinerer nye seere.

Dette fengselslivet må Gilles kompensere på annen måte. Han søker personlig frihet ved å arbeide nattestid sammen med den kvinnelige manuskonsulenten Betty Schaefer (Nancy Olson), for å skrive eget manus til film. Norma blir sjalu. I starten er denne sjalusien lite annerledes enn den sjalusi som oppstår og dør mellom mennesker hvert øyeblikk på jorden. Men denne kvinnen lever i en boble av selvbedrag. Hvis sjalusien får vokse vil sjalusien nødvendigvis utfordre hennes eksistensielle plattform. Når Gilles faktisk forelsker seg i Betty, vokser Normas sjalusi og blir farlig. Det dukes altså for det store oppgjøret, og filmens spesifikke hyllest til film som kunstnerisk medium, idet Norma Desmond demonstrerer at det for henne kun er mulig å forholde seg til virkeligheten gjennom sitt selvbedrag, illustrert gjennom skuespill: Sluttscenen hvor Norma Desmond gjør sin siste exit, ned en glamorøs trapp og ut til politivognene, mens kamera går og gamle Max regisserer,




torsdag 6. januar 2011

Alexandre Dumas, Witt, tulipaner og bobler, som med sirkels lovmessighet biter seg selv i halen

Noen av oss har et litt betenkt forhold til nyheter fra Belgia. Gjerne etter historier om pedo-ringer og den slags - Hva er det med Belgia? Som en kompis sa da nyheten om Fritzl og fangehullet i hagen sprakk: Hva er det med Østerrike?
Nederland

Man kan også spørre: Hva er det med Holland?

De av oss som leser klassisk litteratur har kanskje en bok i hylla som heter Den sorte tulipan av Alexandre Dumas.

Boka  innledes med skildringen av hvordan den hollandske politikeren Johan De Witt og hans bror Cornelis i sin tid ble lynsjet. Spektakulær historie. Bror satt i fengsel og Johan kom på besøk. Etter at de to var blitt kverket av mobben, ble fingre tær og visse unevnelige kropps-ekstremiteter kappet av. Historiebøkene vil ha det til at enkelte av de samme ekstremitetene visstnok ble spist (!) av enkelte opphissede mob-members.
De Witt - uheldig politiker


Romanen fortsetter. Dumas har tatt oss med til i Holland på 1600-tallet. I byen Harleem utloves en belønning på 100 000 Guilders til den som kan dyrke fram en svart tulipan. Jada – hundre tusen G var MYE penger. Konsekvens: Det blir bikkjekamp mellom landets beste gartnere. Cornelius van Baerle klarer nesten å få det til, men blir kastet i fengsel. Her møter han selvsagt en kvinne – den vakre Rosa – datteren til fengselsbetjenten. En digresjon: Og denne detaljen har sikkert vært tema for doktoravhandlinger – er det tilfeldig at en gartner som havner i fengsel på grunn av en tulipan forelsker seg i en rose?

Det mange moderne lesere spør seg om er: Hvorfor  skulle noen uansett betale så mye som 100 000 G for en blomst? Vel – vi er moderne mennesker og vi kjenner begrepet finansbobler.

 TULIPANRUSH
Tulipanene ble innført til Europa fra det ottomanske rike (nåværende Tyrkia) i det sekstende århundre. Den virkelig store handelsmakten i Europa var på denne tiden Holland. Tulipaner ble kjempepopulære i Holland – som et luksusprodukt. Det er ikke underlig, blomstene er tiltalende,  delikate,  svulstige, enkle i sin design og fargerike ikke minst. Tulipanene var noe helt nytt i verden og disse vakre blomster var objekter som mange ville eie.
Fortsatt moderne i Holland - tulips

Siden tulipanblomsten vokser ut fra en løk og ikke frø eller rot, er kjøp og salg sesongpreget og dyrkingen går kjapt. Det tar noen uker å drive fram en vakker tulipan – hvis du først har løken.

Tulipanene ble i det gamle Holland gradert i pris. De mest populære – og dyreste – var såkalte virus-tulipaner med vakre og spillende fargemønstre. Ettersom disse blomstene ble mer og mer populære, betalte profesjonelle dyrkere høyere og høyere pris for løkene.

Tulipanmarkedets akilleshæl var løkdyrkingen. For at en løk skal produsere blomst år etter år, må blomsten hindres i å sette frø, dessuten må den få lov til å visne ned på løken. En løk som fikk snittet blomsten, ville ikke nødvendigvis produsere blomst neste sesong. Men i Holland på femtenhundretallet var tulipanene forbruksvarer. Selve løkdyrkingen ble derfor en egen bransje. Det tar laaaang tid å foredle fram en tulipanløk. Dessuten visste man ikke garantert hva slags blomst løken ville produsere, kanskje var frøet et resultat av en krysning med en blomst i annen farge enn blomsten på mor-løken. Særlig intens var spenningen rundt virus-løk som kunne komme opp med de heftigste fargeflash. Omsetningen nådde skyhøye tall og investorene konstruerte et derivat vi i dag forstår som futures. Man kjøpte og solgte kontrakter på løkpartier som ennå ikke var dyrket fram. Man gamblet altså, med varen man skulle få i framtiden. For ingen kunne med sikkerhet vet hva som ville skje under dyrkingen. Frost eller oversvømmelser kunne ødelegge partiet, plantesykdommer eller lus kunne ødelegge partiet. Den som kjøpte en framtidig avling satt i høy risiko, alt kunne gå til helsike.  Men på den annen side kunne virusløken gi nye og fantastiske fargekombinasjoner som verden ikke hadde sett make til. Her lå gevinstpotensialet. Det var ren gambling med tulipanløk slik som short-handel og derivathandel fungerer på dagens moderne børser. Hollenderne selv betegnet denne handelen som ”handel med luft” – fordi i realiteten ingenting ble solgt.

Løkpartier som ikke eksisterte ble verdsatt og omsatt til vanvittige priser.  Det sies at prisen på en enkelt  tulipan kunne nå nivåer på flere årslønner. En enkelt blomst ble slik et investeirngsobjekt som flere gikk sammen om å kjøpe med håp om å gevinst ved videresalg.
Risiko

Risikoen var med andre ord høy. Investor kunne gå bankerott bare ved en uvøren bevegelse eller trekk fra et åpent vindu. Kjøp og salg av tulipanløk var en meget skjør boble som før eller siden måtte sprekke. Denne møtte nåla visstnok i 1637.


SHIP OF FOOLS
Det er mange likheter mellom pyramidespill og bobler i markedet. For at det skal skapes gevinst, er både bobler og pyramidespeill avhengig av det finnes alltid en ny dust-loven (engelsk: Greater Fool-theory) Ponzi-pyramiden opprettholdes ved at det hele tiden kommer til nye duster som betaler svindleren friske penger som han kan gi tilbake til dustene som står høyere oppe på listen. Hvis tilgangen på duster stanser opp, ryker svindelen. 
Ukjent med Ponzi? sjekk denne linken

Den kjente ponzi-svindlderen Madoff holdt karusellen i gang ved å utbetale formidable gevinster til sine investorer. For å innfri løftene, var han avhengig av investeringene fra de sist ankomne.  Når tilgangen på duster stanset opp, falt byggverket sammen. På samme vis som da jeg skulle tjene colaflasker på pyramidespillet til min kompis i 1968: det fantes ingen flere duster som kunne kjøpe cola til meg (samme link som over).

Ok – dust er et kipt ord. Men det handler ikke her om IQ. Det handler om at penger ikke oppstår av seg selv – eller ingen trær vokser inn i himmelen – eller – hva som før eller siden skjer når det ikke er realøkonomisk dekning for finansøkomiens herjinger. Garantert høy gevinst på lav investering fører til en strøm av nye investorer. Men – den høye gevinsten rekker bare så lenge det er penger i bingen.



(En del) nordmenn ser på en boliginvestering som sikker sparing med utsikt til kjapp og formidabel gevinst  på grunn av hurtig økende boligpris. Hvis tilgangen huskjøpere stanser opp, for eksempel fordi renten stiger slik at folk får problemer med å ta opp lån, vil prisene falle og boblen i verste fall sprekke. Det skjedde tidlig på 1990-tallet i Norge.  Det samme skjedde i USA tjue år senere.

I 1995 fikk de amerikanske utlånsbankene Fanny Mae og Fredddie Mac skattefordeler ved å yte boliglån til folk med lav inntekt.  Det var en omforent politisk visjon i USA om at alle amerikanere skulle ha tak over hodet. Samtidig vokste boligprisene formiddabelt. Det ble snart ytt lån til alle, også de  som ikke kunne betale for seg. Men lånene ble gitt allikevel – i trygg forvissning om at både långiver og låntaker var beskyttet av prisstigningen på boliger og tilstrømmingen av dus . . . (unnskyld, jeg mente boligkjøpere).  Det finnes utallige myter om rushet av salg av lån til fattige amerikanere på nittitallet. Det ble etablert egne lånemeglerkontorer, provisjoene var skyhøye til meglerne som solgte mange lån. Det var knapt naturlige bremser til utviklingen: Utlånsbankene hadde skattefordeler, salget var safe- og  prisstigningen gjorde at alle var beskyttet (les: lav risiko – apropos den avklarende figuren over). De få som prøvde å stoppe reset, var de analytikerne som hevdet at boligmarkedet var en boble, og at bobler før eller siden sprekker. Men disse advarslene ble til lite populære kronikker i aviser som New York Times og the Economist. Og – politiske liberalister som mener at det å bli rik er en menneskerett, er ikke enige i slike profetier. De som virkelig sjelden leser slike kronikker, og som i alle fall ikke kan gjøre noe med saken, er den enkelte huskjøperen og den hardtkjørende megleren med gelé i håret . 

Boligprisene begynte å falle i 2007.  Det ble snart vanskelig å selge og de som endelig fikk solgt, fikk i alle fall ikke dekket lånet. Mange eiendommer gikk på tvangsauksjon. Andre snøballer begynte å rulle. Bydeler ble stående folketomme osv.  Det ble sterk uro i finansbransjen over hele verden. Amerikanske banker avskrev tap over en lav sko. De mest kreative bankene solgte derivater med store andeler av råtne boliglån som en del av pakkene. I mars ble likviditeten til finansieringsbanken Bear Stearns så kritisk at banken J. P. Morgan måtte kjøpe den opp for å hindre 15000 arbeidsløse meglere og full panikk. Senere gikk banken Lehmann Brothers konkurs. Det var den avgjørende alarmen til verden om at vi alle satt i samme båt og at den båten var i hardt vær. En boble er rund som en sirkel og historien biter seg selv i halen. Alt har en oppside – Bankdirektører og profilerte meglerhus kan takke skaperen for at rettsstaten har beveget seg noe lenger enn i Holland på 1600-tallet.


tirsdag 4. januar 2011

Hjemmesiden er oppe og går igjen!

Det har tatt sin tid, men nå er den altså på gang. Ikke så mye stoff til å begynne med, men det er en start. Har lagt inn en liten miniblogg på siden (Siste nytt i menylinjen). Her legger jeg inn en del stoff knyttet til forfatterskapet, f.eks DEN SENSASJONELLE NYHETEN om at Gunnarstranda vil ri igjen i år – 2011.

KOdahls hjemmeside

Den har sin historie denne hjemmesiden. Den ble lansert i august 1996. Den lå da som et underbruk på Gyldendal.no. Med bistand fra først Pål Nisja og siden Peder Skou lå min side på Gyldendal og breiet seg fram til 2005. Da tok Gyldendal og jeg en liten pause i forholdet, og hjemmesiden ble da flyttet til domenet kjelloladahl.no. Der lå den nærmest uten aktivitet, noe fordi jeg mistet litt troen og delvis fordi  jeg begynte å blogge isteden.

I høst ble hjemmesiden lagt helt ned. Så har jeg vært i tenkeboks. Hva er det hele godt for? Er en enkel blogg nok? For eksempel har et populært innslag på min gamle hjemmeside – Svarte kanoner, fått egen blogg og jeg tror faktisk denne kanoniseringen av filmatiske krimklassikere fungerer bedre på den måten.

Sjekk bloggen Svarte kanoner!

Mye har endret seg for forfattere og sosiale medier de siste årene. Mange av mine kolleger bruker Facebook og Twitter som lanseringsarena. De oppretter sider for bøkene sine og flagger nyheter (Jada, jeg har gjort det selv også, opptil flere ganger på Facebook altså, jeg twitrer ikke - ikke forleøpig i hvert fall).

Men jeg har landet på at en hjemmeside er en verdifull arena. Hva adressen er?

Sjekk den ut: http://www.kjelloladahl.no

søndag 2. januar 2011

Reisebrev – Tåke i Dallas


Tåke i Dallas


Det var sen høst og innspurten i valgkampen mellom Ronald Reagan og Jimmy Carter.  Jeg ble kjørt omkring i USA i Greyhoundbuss og fikk plutselig et innfall om å følge valgnatta fra dypeste Reaganland.

Beslutningen ble tatt idet bussen jeg satt i var i ferd med å passere en evigvarende hveteåker i Texas. Det ble mørkere og mørkere ute. Frontlyktene falt på den samme evigvarende åkeren i time etter time. Det sosiale livet i bussen var gått fra å være jovialt til å bli ganske vennskapelig. De passasjerene som hadde stått og sett på hverandre i innlagte pauser på ulike truckstops, begynte å kjenne ansiktene til hverandre. Vi begynte å danne en type gruppestruktur som oppstår mellom passasjerer på lange reiser: Oss og de andre.

Ett utslag av felleskapsfølelsen ble håndtert av en sliten hippie som satt bakerst i bussen.  Med jevne mellomrom fyrte han opp og sendte rundt en tjukk og ulmende joint. Det ble stille da den gikk fra sete til sete. Snart begynte bussjåføren å sniffe med nesen, løfte hodet og kikke i speilet. Hver gang lød stemmen hans i høyttaleren:
–La-dies and Ge-ntleme-e-n, if I reckon’ this smell of pot once more in my buz, I’ll drive to the nearest poh-lice-station and drop ya'll off.
Replikken høstet dempet latter hver gang. Følelsen av å være på skoletur ble forsterket.

Da den uendelige åkeren endelig endte, kjørte vi langt om lenge inn i Downtown Dallas og jeg gikk av. Det nærmet seg midnatt og jeg så ikke et eneste menneske. Ikke så rart, tenkte jeg. Det er jo valgnatt.  Utenfor busstasjonen ség seig og tjukk tåke gjennom gatene. Noen gule gatelykter ulmet som båtlanterner langt borte. Sikten var minimal. Bussen bakket ut og kjørte videre. Jeg sto igjen, alene, på en folketom bussterminal. Jeg heiste den grønne militærsekken på skulderen og labbet i vei. De eneste menneskene jeg kunne se, var noen uformelige bylter – hjemløse, som hadde rullet seg sammen for å sove i noen portrom.
Jeg gikk på måfå bortover en tom og øde gate. Men snart kunne jeg skimte omrisset til en firkantet bygning i tåken. På hjørnet lyste fem gule bokstaver under hverandre: H-O-T-E-L.

Jeg skjøv opp døren og kom inn i en smal resepsjon. Den besto av nakne, grå murvegger. En trapp ledet opp til etasjen over. Ved siden av trappen, til høyre. var en brun tredør. Den døren så usedvanlig stengt ut. Det er jo slik at enkelte stengsler virker mer lukket ut enn andre. Det er forskjell på et le bygget av hesjestaur og døren til et bankvelv. Denne porten var så tung og tjukk at den virket skuddsikker. Den hadde sår og fliser i lakken, noe som fikk meg til å tenke at denne døren hadde folk forgjeves forsøkt å åpne i generasjoner. Ved siden av den usedvanlig stengte døren var det en gitterglugge i veggen.  Gitteret var laget av tjukke armeringsjern. Luken minnet om vinduet til en fengselscelle på Akershus slott.  Bak gitteret kunne jeg skimte et rynkete fjes, Det tilhørte en eldre kar med hengebarter og med bowler på hodet. Under bowleren hvilte to øyebryn like buskete som barten, og under disse hårtafsene plirte to grå og lure øyne.

Plutselig lød et brak rett bak meg. Utgangsdøren slo opp. Inn kom en tilårskommen Elvis lookalike med motorsykkeljakke, koteletter på kinnene og spisse sko. Bak ham kom en overvektig ungjente i olabukser.  Den tykke piken vraltet uten videre forbi og opp trappen. Elviskopien, som hadde flere tjukke gullringer på hånden, skjøv meg til side. Han kalte fyren i luka for Bernie og ba om en nøkkel.
–Fifty dollars, kvekket Bernie med en raspende nærmest uhørlig stemme og viftet med en diger metallnøkkel bak gitteret. Elvis II skjøv inn sedler. Bernie talte dem opp før han skjøv nøkkelen ut mellom sprinklene.
Jeg ble stående og se etter Elvis som tok seg bryet med å stoppe opp og tenne en sigarett i trappa.
–You want a room?
Det var ansiktet bak gitteret som nå snakket til meg.
            Jeg nikket.
            Figuren reiste seg opp. Det skramlet i stoler og smelte i skuffer der inne. Deretter skranglet det i metall bak den brune døren som sakte gled opp, mens det klirret i kjettinger. Da åpningen var omtrent tretti centimeter bred, ålte en liten og smal skikkelse seg ut på krokete ben. Bernie med bowleren hadde på en fillete vest over en fillete trøye. Buksene ble holdt oppe med bukseseler. Den lute skikkelsen skyndte seg bort til utgangsdøren og vred om låsvrideren. Deretter sjekket han at utgangsdøren virkelig var låst ved å dra og røske i den, før han besluttsomt kastet med hodet til meg og  gikk foran opp trappen. Da vi nådde andre etasje stanset han og sa:
–This floor is for regulars.
Han løftet en pekefinger mot taket. –For tourists.
Deretter gikk han bort til en diger gitterport som stengte for trappen videre opp i etasjene. Tredje etasje var et fengsel, rett og slett. Han klirret med nøklene og stakk den største av dem inn i låsen på stålgrinda. Han vred om flere ganger, trakk ut nøkkelen og skjøv en annen nøkkel inn i et hull lenger oppe. Det skrek i de rustne hengslene da gitterporten endelig gled opp. Bernie skottet opp på meg.
–Security reasons.
Deretter fortsatte vi opp trappen til tredje. Han forklarte:  –Jeg låser etter meg når jeg går ned. Hvis du vil ut, så bare ring meg i resepsjonen. Vi betjener gitterporten alle døgnets tjuefire timer.
Vi stanset utenfor en dør med et slitent nitall hengende midt på.
–Hundre dollars, krevde Bernie.
            Jeg nølte, tenkte på Elvis II som hadde fått en nøkkel for femti dollars. Tok mot til meg og sa det også.
–The other guy, he pays fifty . . .
–You get a color-TV, sa Bernie tonløst. Telefon, toalett . . .
            –Kakerlakker? spurte jeg.
            –Vil du ha kakerlakker, det er greit. Du skal få kakerlakker.
            Vi to hadde ikke mer å snakke om.

Da han var gått, ble jeg sittende foran TV og forsøkte å slå den på. Den hadde et hjul med en tallskive for ulike kanaler. Men hvor mye jeg enn vred på hjulet. bildet var og ble bare snø. 
Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Mørk natt. Tåke. Jeg var sulten. Nei jeg var tørst. Jeg løftet av telefonrøret. Det ringte. Langt om lenge ble røret hektet av.
–Lobby.
–Jeg skal ut, sa jeg, er gitteret åpent?
            –Just a moment, sir.

Da jeg skulle til å forlate værelset, hørte jeg et rabalder ute på gangen. Lyd av løpende føtter. Jeg åpnet. Men korridoren var tom. Lengre borte gjorde korridoren en sving. Jeg fikk det for meg at noen sto og voktet på meg bak hjørnet. Jeg tok mot til meg og gikk mot hjørnet. Da hørte jeg det igjen. Løpende føtter. En dør som smalt igjen. Jeg kikket rundt hjørnet: En tom korridor med lukkede dører.
            Jeg tok trappen ned.
Bernie ventet ved gitteret. Han virket litt bekymret og spurte hvor jeg skulle. Jeg sa jeg var sulten. Var det noen coffee-shops i nærheten?
Joda, nede ved terminalen.
Jeg spurte om de hadde TV der.
–Åssen det?
            –Valget, sa jeg.
            –Hvilket valg?
            –Presidentvalget.
            –Du driter vel i presidentvalget, du som er utlending.

Vi var framme ved utgangsdøren og jeg gikk ut. Jeg hadde aldri hatt noen forestillinger om denne byen, men allikevel overrasket det meg hvor stille det var ute på gaten. Det var over midnatt, ja. det var tåke, ja. Men jeg hørte ikke en eneste bil, ikke en stemme, ikke en lyd bortsett fra gjenlyden av egne fottrinn og mjauingen fra en ensom katt i en bakgate. Gatelyktene svevde stadig som mystiske lanterner i den svømmende tåken og langsomt åpenbarte det seg gule og selvlysende bokstaver horisontalt plassert på et hushjørne. Denne gangen: B-A-R.

Jeg nølte noen sekunder utenfor døren. Bortsett fra Bernie, Elvis II og den tjukke piken, var dette huset eneste tegn på menneskelig aktivitet så langt i Dallas. Jeg sto derfor og lyttet for høre om det virkelig kunne være en bar der inne.  Jo da, jeg hørte lyden av glass som klirret mot glass, dempede stemmer, en biljardkule som traff et bordvant før den smalt tilbake og traff en annen kule som falt ned i hullet med en hul lyd. Beroliget skjøv jeg døren opp.
Fem hoder snudde seg mot meg. En skallet barkeeper med poser under øynene stanset med å tørke av glasset han holdt i hendene. En ubarbert mann med krøllete hår under cowboyhatten svingte rundt på barkrakken. En fyr med tykke lepper og halvåpen munn reiste seg opp ved biljardbordet og støtte køen i golvet. Det kjentes som om jeg spilte i en dårlig film på TV.
Den fjerde fyren hadde antakelig vært på vei mot toalettet. Han hadde jakke med frynser og stanset helt opp. Lengst bort i hjørnet satt en fyr med svarte solbriller og caps på hodet. Han trakk inn fra en sigarett, inhalerte og beholdt røyken i lungene. Ingen sa et ord. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra det seige knirket fra døren som  slo igjen bak meg.  Jeg svelget, forsøkte å nikke og begynte å gå mot baren.
Ingen sa noe. Ingen rørte seg. Alle fulgte meg med blikket.
            –Beer, please.
            –Bud?
            –Okay.
            –To go?
            Skulle jeg ta den med eller bli værende? Egentlig kom jeg for å kikke på TV.  Men lokalet var stille som graven. Jeg  så speilbildet mitt i solbrillene til mannen som røkte ved vinduet. Ingen hadde rørt seg. Ingen hadde sagt et ord. Jeg nikket. –To go, sa jeg og tok ølboksen imot. Den var pakket inn i en brun papirpose med strikk rundt.

Baren vendte tilbake til normal tilstand da jeg fikk overrakt ølboksen. Lyden av en kø som traff en kule brøt stillheten. Fyren med frynser på jakken gikk inn på do. Men det at ingen ennå hadde slått meg i hjel eller bedt meg bli med utafor, gjorde meg overmodig. Jeg ombestemte meg og åpnet ølboksen. Den hvislende lyden fra boksen skar støyende gjennom rommet. Jeg slikket skum og merket hvordan stillheten nok en gang slo ned.  Hoder snudde seg min vei. Det var tydelig hva de tenkte. Denne karen var spenna gærn. Han kjøpte en øl til å ta med seg ut, og så endte han med å åpne den inni butikken.
            Jeg senket posen med boksen og smilte nervøst. Fortsatt var nysgjerrigheten på hvem som skulle vinne valget, levende. Og stillheten kunne jeg utnytte til min fordel. Jeg kremtet.
–You got a TV set? spurte jeg mannen bak bardisken.
            Nok et idiotisk spørsmål. TV-en hang over hodet hans, på veggen.
            Han fulgte blikket mitt, vred på hodet og kikket opp. Så snudde han seg mot meg igjen. Svaret var kort og konsist. –Nope.
            Mannen med biljardkøen støtte den i bakken og skiftet fot for å minne meg på hvilken rolle jeg skulle spille i den dårlige Tv-filmen.
            Jeg rygget mot døren og tuslet ut.

Bernie med bowlerhatten satt og tvinnet tommeltotter da jeg var tilbake. Da han skulle låse meg inn gjennom fengselsporten til tredje etasje, bestemte jeg meg for å lage bråk:
 –The TV doesn’t work.
            De lure øyene hans plirte mot meg mens han tenkte. –Ok, jeg skal ringe reparatøren.
            –Og når kommer han?
            –I morgen.
            –Da er jeg reist.
            –Vel, det er jo jævlig synd.
            –­Men jeg vil ikke betale hundre dollar for et rom med en TV som ikke virker, sa jeg, selv om jeg allerede skimtet nederlaget i horisonten.
            Han ble stående og tenke.  Det var tydelig at han ikke hadde lyst til å betale meg tilbake.
            –Du kan se på TV’n til Laura.
            –Laura?
            –Naboen din. Han nikket opp trappen. –Hun bruker aldri Tv’n sin. Hun bare sitter og koper. Lager ikke noe fuzz. Bare bank på døra hennes og spør om å få se TV.
            –Nei takk, sa jeg. –Lås meg inn.
            Det klirret og skranglet  da han fomlet med nøklene. Han ble avbrudt.
Elvis og hun tjukke var ferdige. De kom ut fra et værelse og vinket til oss. Elvis slo av en vits om meg. Tjukka gliste og heiste på buksene.
Bernie løftet en dirrende pekefinger mot meg og sa: -Don’t move.
Dermed løp han på krokete ben forbi paret og ned trappen. Jeg hørte han låste dem ut, låste døren etter dem, røsket i døren for å sjekke at den var låst og kom subbende tilbake.
            Han var blitt andpusten av all jobbingen. Dessuten hadde han tenkt litt.  –Ikke ta det så tungt, sa Bernie. –Reagan vinner, det er ikke mer å snakke om, take it easy.
            –Åssen kan du vite det? Spurte jeg.
            –Vi vi’kke ha peanøttfarmere som presidenter her hos oss.
            –USA er litt større enn Texas, hadde jeg tenkt å si, men lot være.
            Jeg hadde halve ølboksen igjen. Jeg lå på senga og kikket på kakerlakkene som klatret oppover gardinet. Når en av dem ramlet ned på golvet, løp den som et lyn mot lyset fra nattbordlampen. Da løftet jeg skoen og slo den i hjel med hælen. Det knaste. Det ble et rituale. Strikken rundt papirposen var det perfekte våpen. Jeg brukte strikken til å skyte på gardinet. Hvis strikken traff hardt nok, ramlet det ned en kakerlakk som løp mot lyset og møtte døden i form av en hæl. Jeg merket ikke at tiden gikk. Merket ikke at jeg sovnet.
Jeg våknet med klærne på. 
Sola skjøt inn gjennom sprekken i gardinet og traff  en hvit ledningestump som hang bakpå TV’n. Det var antennen. Med den hvite tråden tilkoblet, var bildet på TV like klart som et barneblikk om morgenen.
Det var nyheter. Ronald Reagan var blitt ny president.


Jeg gikk til vinduet og kikket ut. Byen tok seg annerledes ut i dagslys. Skyskrapere, glass og betong. Biler. Lyd av trafikk og sirener. Et musikkorps marsjerte i en tverrgate litt lenger borte. Byen så ganske normal ut. 
Der ute ble Kennedy skutt en gang i tiden. Jeg  tenkte at det kanskje var et sted og se seg ut. Kryss i margen. Been there, done that. Men så kom tåka sigende. Det var som den gjorde det på gøy, dalte ned mellom skyskraperne og pekte nese. 
Da pakket jeg den grønne sekken og labbet ned til bussterminalen
© Kjell Ola Dahl