torsdag 13. januar 2011

Taylorpraise

Ny DVD i posten i dag: Ladies and Gentlemen-konserten med Stones fra 1972. Den går for tredje gang nå, mens jeg skriver. 

Betyr det at jeg er fan?

Tja. En av mine romanfigurer framfører med jevne mellomrom noe han kaller Gimme Shelter-monologene. Han til og med nummererer dem. Årsaken (tror jeg) beror på at denne fyren elsker Stones fra den tiden de var på høyden kunstnerisk – i perioden 69-74 – eller nærmere bestemt i den perioden Mick Taylor spilte med bandet.

Min romanfigur har sikkert allerede fornærmet mange Stones-fans. Men jeg er personlig ikke udelt uenig med min romanfigur. Det var noe med kombinasjonen Keith Richards og Mick Taylor som er uten sidestykke i rockhistorien (med unntak kanskje av kombinasjonen Roger Waters/David Gilmour i Pink Floyd). Richars/Taylor var Fender Stratocaster mot Gibson Les Paul. Det var rå riffkompetanse mot ubeskrivelig følsomhet og talent.

Mick Taylor kom fra John Mayalls Bluesbreakers, den samme skolen som Eric Clapton og Peter Green hadde gått. Da Taylor var tjue år gammel, ble han innlemmet i Rolling Stones (etter at Brian Jones fikk sparken), og bidro til å realisere noen av bandets flotteste plater. Jeg nevner i fleng: Let i t bleed, Get yer ya yas out , Sticky fingers, Exile on main street, Goats head soup  og It’s only rock’n roll.


For ordens skyld, la Gimmie shelter tale for seg selv. Denne innspillinger er fra den samme skiva som nå går på TV mens jeg skriver:



Jeg har en annen DVD med Stones der Ronnie Wood (for Stones-analfabeter: Taylor røk uklar med Mick Jagger en gang på 70-tallet. Taylor mente han burde ha krav på royalties i og med at han regnet seg som medkomponist på mange av låtene (fra de før nevnte gullkantede albumene). Jagger nektet og Mick Taylor leverte sin oppsigelse en dag i 74. Et økonomisk tap for Taylor men  et desto større kunstnerisk tap for Stones. Som sagt, Ron Wood overtok plassen og selv om han kler hockeysveis og matcher pirat-looken til Richards har han aldri løftet bandet nevneverdig (der var det jeg som snakket, ikke min romanfigur - rett skal være rett)) – altså en DVD der Ronnie Wood faktisk gjør en bra bluesy gitarjobb – Stones at the MAX. Men dette var, som allerede påpekt, et sidespor.

Ladies and Gentlemen er en liten historisk begivenhet. Konserten var en promoteringsturne for Exile on Main street i 72.  Den ble filmet, visstnok for kino, men har ligget og støvet ned og nå er den pusset opp fro DVD.

Konserten er mer enn bluesy. En høydare er Midnight Rambler. Mick Jagger serverer ekte vare med først munnspillsolo og siden vokal. Det eneste som er litt pussig er den hvite pyjamasen han svimer rundt i. Litt krysning av Elvis på Hawaii og Freddie Mercury på vorspiel. En annen høydare er Chuck Berry-klassikeren Bye Bye Johnny – (fete soloer av Richards – på Gibson). For øvrig er det mye materiale fra Exile on Main street.
Jeg skal komme med en ny tilståelse: På 1960-tallet da valget sto mellom Beatles og Stones, valgte jeg Stones. Jeg mistet sikkert mange potensielle venner ved å tilkjennegi mine sympatier, men siden jeg ikke vet hvilke jeg kunne mistet, spiller det mindre rolle -  og jeg fikk sikkert ødelagt hørselen da jeg digget Paint it black og Midnight Rambler under øreklokkene for ikke å forstyrre naboene i blokka vi bodde i. Mitt andre minne er de grønne gummistøvlene som måtte være brettet ned og der vi med rød og blå tusj flagget vår musikksmak på bretten: S-T-O-N-E-S. Gud nåde den som en sen kveld møtte en gjeng med B-E-A-T-L-E-S på nedbretten.

Jeg kan med andre ord anbefale denne DVD-en. Taylor spiller så tårene drypper fra sliden på Love in Vain. Selv på allsang-låta You can't always get what you want har han en gitarsolo som løfter låta litt lenger enn inn i  evigheten.

Kom plutselig til å tenke på at det siste musikkinnspillet jeg hadde her på bloggen var om Jeff Beck, kanskje litt sært å snakke gitarister nå igjen.  Det får ikke hjelpe.

La oss la bandet få avslutte samlet. Her er en rå versjon av bitch: Enjoy!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar