mandag 10. januar 2011

They don't make faces like that anymore – Sunset Boulevard

Dette innlegget om Billy Wilders store film ble publisert første gang på http://www.kjelloladahl.no/ i 1998 under vignetten Svarte kanoner. 
Innlegget ble publisert for andre gang i boken Kjell Ola Dahls beste i 2007 – ISBN 978-82-05-36381-6


Sunset Boulevard
1950
Regi: Billy Wilder
Med: Gloria Swanson, William Holden, Erich von Stroheim, Nancy Olson m.fl.

Når man skal skrive om en av århundrets mest omtalte filmer, må det bli et personlig essay. De fleste forbinder denne filmen med en ren hyllest til Hollywood, et melodrama om den brutale virkelighet som små og store filmpersonligheter før eller siden må gjennom eller bare forholde seg til, enten de takler det eller ikke. Denne siden ved filmen er mindre viktig for mitt forhold til den. Dette, både fordi jeg betrakter Sunset Boulevard som et ypperlig konstruert, regissert og klippet kriminaldrama, men også fordi jeg tror denne filmen har vært med på å prege, ikke bare mitt forhold til narrasjon og fiksjon, men mitt forhold til kunst i det hele tatt. Mitt første og andre møte med denne filmen hadde jeg nemlig som barn, på sekstitallet da NRK kjørte svart/hvittfilmer fra Hollywoods Golden Age hver mandag. Av disse mandagsfilmene, jeg kan knapt forestille meg at jeg gikk glipp av noen i perioden 1965-1973, var det uten tvil denne som gjorde sterkest inntrykk.

Uutslettelig i minnet er åpningsscenene med liket som flyter i bassenget, og ikke minst når William Holdens rollefigur oppdager Norma Desmond idet hun kikker gjennom blendingen med de korny brillene som ligner en kikkert eller hva det er. Men i ettertid vet jeg også at denne filmen den gang fascinerte ved skape en gåsehudliknende stemning. Denne stemningen var knyttet til Norma Desmonds utseende og den var knyttet til huset hennes, tilsynelatende forlatt, også det en falmet skjønnhet, tilårskomment, men vakkert, noe som virket frastøtende og tiltrekkende på samme tid. Filmen og særlig forholdet mellom Gilles og Desmond, hennes forhold til sin eksmann, sjåføren og butleren Max von Mayerling, den dissonante ensomhet som Norma Desmond er innpakket i, virker vakker og stygg på samme tid.

Det kostet å holde ut denne filmen som barn. Men den jobben det var å holde den ut, hadde ikke å gjøre med at filmen var kjedelig, den var alt annet enn kjedelig, den var heller ikke brutal eller intellektuelt særlig avansert. Det bodde i denne filmen en mystikk, noe ukjent som appellerte til meg, men som også gjorde meg engstelig, og denne engstelsen, dette stupet av uvisshet, erkjennelsen av å stå på kanten av noe jeg ikke helt forsto, men ønsket å vite mere om, det utfordret og pirret den elementære dragningen som alle har i seg når de blir fortalt en fortelling, eller ser en film, utfordret og pirret av suget etter å se hvordan det går til slutt, og gjorde filmopplevelsen til en indre kamp.

Når jeg senere så filmen igjen, som voksen, innså jeg jo tydelig at det som barnet i meg den gang kompenserte av manglende modenhet, ganske intuitivt ble sanset estetisk, og det som stadig betar meg i dag, når jeg ved sporadiske anledninger ser filmen igjennom, er hvordan jeg fortsatt fascineres på samme måte som barnet den gang, særlig av åpningen med William Holdens voiceover mens politiet kjører utover Sunset mot huset, der Gilles flyter i bassenget med to skudd i ryggen og ett skudd i magen. Som voksen seer kan man stadig få nye kick, når man oppdager at legendariske Cecil B. De Mille gestalter seg selv på settet, og at selveste Buster Keaton spiller bridge med Desmond, eller man nyter snerten i replikkene, som vekslingen i starten mellom Gilles og Desmond: William Holden sier:


"I know you. You are Norma Desmond, you were in silent pictures, you used to be big."


Og Gloria Swanson svarer med ansiktet skåret i dramatisk positur: "I am big! It is the pictures that got small!"

Gloria Swanson spiller altså Norma Desmond, en stumfilmstjerne som har rukket å bli femti og som lever bortgjemt i et digert hus i 10086 Sunset Boulevard. Hennes faste regissør Max von Mayerling (Erich von Stroheim), som for øvrig var hennes første ektemann, har nå tittel hovmester, og er den som overvåker henne, lar henne fortsette selvbedrageriet, en forestilling om at hun fremdeles er en etterspurt og beundret filmstjerne, mens hun i virkeligheten er bortglemt, gammel og bare veldig ensom og rik. Et skuespill, utspilt i et gestaltet virkelighetens teater - og – en film i filmen. 

William Holden spiller manusforfatteren Joe Gilles som ganske tilfeldig dumper borti dette huset på flukt fra sine kreditorer. Husets eier og manusforfatteren kommer i snakk.


Norma har nettopp knotet ned på papiret et filmmanus, Salome, som kjent er dette kvinnen fra Bibelen som var forelsket i Johannes døperen og til slutt fikk hodet hans servert på sølvfat, en form for feministisk, seksuell realisering som altså den ensomme millionøsen finner svært oppbyggelig som underholdning. Gilles leser manuset, finner det elendig kvalitativt sett, men finner heller ingen argumenter mot å få lønn for å bedre det ut. Siden de avtaler å samarbeide tett, flytter han inn i et rom over garasjen.

Men så viser det seg at denne kvinnen med den narsissistiske psyken har mer spesifikke planer for den unge forfatteren, og særlig for seg selv. Hun tar ham med på bilturer, kler ham opp i fine dresser og forærer ham sigarettetuier og armbåndsur i rent gull. Nyttårsaften må han komme i selskap kledd i kjole og hvitt. De venter på de andre gjestene. Mens de venter, danser han med henne. Men det kommer aldri noen andre gjester. Norma vil nemlig ha ham som eneste gjest. Hun erklærer sin kjærlighet til ham, noe som får ham til å våkne opp. Han forstår at han må komme seg vekk og forlater henne øyeblikkelig.

Senere telefonerer han Max for å få ordnet med transport av eiendelene som han kjørte fra. Da får han vite at Norma har forsøkt å begå selvmord. Slik henter hun tilbake den angrende mannen som blir hos henne, i dette fengselet som regjeres av hennes selvdyrkelse. Han holder det ut, også av økonomiske grunner, men mest av ren hensynsfullhet. Hverken han eller Max orker å røpe den egentlige sannheten for Norma. Akkurat denne dyrkelsen av henne, fornemmelsen for og omsorgen som alle Normas menn har for hennes uendelige sårbarhet, er kanskje det elementet ved denne historien som er med på å holde den frisk og fortsatt fascinerer nye seere.

Dette fengselslivet må Gilles kompensere på annen måte. Han søker personlig frihet ved å arbeide nattestid sammen med den kvinnelige manuskonsulenten Betty Schaefer (Nancy Olson), for å skrive eget manus til film. Norma blir sjalu. I starten er denne sjalusien lite annerledes enn den sjalusi som oppstår og dør mellom mennesker hvert øyeblikk på jorden. Men denne kvinnen lever i en boble av selvbedrag. Hvis sjalusien får vokse vil sjalusien nødvendigvis utfordre hennes eksistensielle plattform. Når Gilles faktisk forelsker seg i Betty, vokser Normas sjalusi og blir farlig. Det dukes altså for det store oppgjøret, og filmens spesifikke hyllest til film som kunstnerisk medium, idet Norma Desmond demonstrerer at det for henne kun er mulig å forholde seg til virkeligheten gjennom sitt selvbedrag, illustrert gjennom skuespill: Sluttscenen hvor Norma Desmond gjør sin siste exit, ned en glamorøs trapp og ut til politivognene, mens kamera går og gamle Max regisserer,




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar