fredag 29. juli 2011

Sommerbilder

Torgunrud Ranch

Slåttonn 2011

Sommeren 2011 ble det hesjet for første gang på mange år
Naturspeil
høytørke
Mjøsstranda i juni
Lam i solnedgang

Midtelva








lørdag 23. juli 2011

Heiagjeng i himmelen

Jeg satte meg ned i sofaen da det smalt. –Det tordner, sa jeg og la til: –men det var liksom et litt kort smell, torden pleier å buldre. Min mor kikket ut. –Nei, sa hun, det tordner ikke. Hun vurderte skyene. Deretter glemte vi smellet. Vi hadde nettopp kommet inn i hennes trygdeleilighet på Bygdøy. Vi hadde vært og handlet. Min mor er 82 og trenger hjelp til å handle. Nå logget jeg meg på nettet for å hjelpe henne med å betale noen regninger. Telefonen min ringte. Det var datteren. Hun fortalte at det hadde smelt av en bombe i Oslo sentrum. Hun var nervøs og oppskjørtet. Hennes kjæreste jobber på Grønland. Han hadde nettopp ringt og fortalt at vinduer var blåst inn på Gunerius og i andre bygninger. Jeg slo på TV –NRK. Der gikk en gammel episode av Derrick. Jeg skiftet til TV2. Der gikk en annen såpeserie. Noen glatte mennesker sto med drammeglass i hendene og skulte på hverandre. Jeg logget meg inn på VG-nett. Det sto noe om en bombe. En overskrift. VG-nett kommer tilbake med mer.

Jeg zappet på mors TV. Fant endelig  TV2-nyhetskanalen og fikk se det utbombede regjeringskvartalet. Min mor og jeg satt målløse og så på bilder av gatene hvor vi nettopp hadde kjørt bilen forbi. Gatene var ødelagt. Vi aksepterte bildene men forsto ikke hva vi så.

Min søster døde i år 2000. Hun etterlot seg fire barn. Det var en tung dag da hun døde. Hennes eldste var 24. Hennes yngste var bare fire år. Det var min avdøde søster jeg tenkte på da jeg leste nyhetsmeldingen nederst på TV-skjermen. Det rapporteres om skyting på utøya. Jeg visste at min søsters yngste var på Utøya. Jeg sa ikke noe til min mor da. Hun hadde ikke oppfattet den lille notisen nederst på skjermen. Jeg ville sjekke etter substans i meldingen før jeg sa noe. Jeg logget inn på VG-nett. samme melding: Skyting på Utøya. Det måtte være et rykte, en bløff. Jeg logget meg på Aftenposten.no. Samme overskrift. Skyting på utøya. Rapport om at flere var døde. Jeg så på min mor. Hun så på meg. Hun hadde ennå ikke lest meldingen, men hun kjenner meg. Hun ventet på forklaringen. –Det er skyting på Utøya, sa jeg.

Hun reagerte uten å ytre et ord. Det var bare ett menneske i tankene hennes - det yngste barnebarnet. Hun hadde allerede fisket opp sin mobiltelefon og ringte. Mot min formodning fikk hun svar.  –Silje? Hva skjer? Ligger du i vannet? Hva er det du sier? Er det skyting?

Hun bleknet, senket telefonen og så på meg. –Herregud, jeg hører skyting, sa moren min og rakte meg telefonen. –Snakk med henne du.

Jeg grep telefonen hennes. –Hallo? Silje?

Jeg hørte en stemme hviske: –Mormor! Nå er de her!

Så ble alt stille. Samtalen ble brutt. Jeg så på displayet, jeg ristet på telefonen og ringte opp igjen. Ingen reaksjon.Ingen kontakt.  Jeg ringte faren hennes. Han fortalte at han også nettopp hadde snakket med sin yngste datter. Hun hadde fortalt at hun gjemte seg i vannet. Han hadde bedt henne la være med å svømme over til land. Han var redd hun ikke ville klare den lange strekningen. Men han var usikker på om han hadde gitt det riktige rådet.

Det ble noen tunge timer.  NRK var oppdatert på Utøya nå. Saken overtok mer av oppmerksomheten. Det var flere enn oss som ante katastrafen som var i emning.  En poltimann fortalte at det var en klar sammenheng mellom den skytegale morderen utkledd som politimann og bomben i Oslo sentrum.

Min mor var blek. –Herregud! Kanskje det var feil av meg å ringe, kanskje lyden gjorde at han hørte hvor hun gjemte seg.

Jeg ristet på hodet. –Hun hadde telefonen garantert på lydløs. Jeg forsøkte å ringe igjen. Ikke kontakt.

Jeg forsøkte etter fattig evne å berolige min mor.

Silje kunne senere fortelle at hun mistet telefonen i vannet fordi hun  lot som hun var død da mannen kom gående. Han skjøt. Skuddet drepte piken som lå ved siden av henne i vannet. Da dukket hun under og svømte under vann så langt hun orket. Da hun brøt overflaten svømte hun mot en flåte ute i Tyrifjorden. Det var så vidt hun klarte det inn til land. Hun hadde aldri trodd hun skulle klare det. Kroppen var tung som bly. Hun følte at hun orket ingenting. Vannet var iskaldt og det var så innmari langt. Allikevel klarte hun det. Vi bet alle negler mens hun kjempet sin kamp. Min søster bet ikke negler. Men hun fulgte nøye med og heiet sin datter fram for hvert eneste svømmetak. Det er det jeg er mest sikker på, denne svarte dagen.