søndag 15. april 2012

Kommandøren og Dårekisten


Som norsk forfatter oversatt til noen utenlandske språk blir jeg av og til interessant for utenlandske journalister. Det skjedde  for eksempel 22 juli i fjor. Ti minutter etter at de første fjernsynsbildene kom fra det utbombede regjeringskvartalet, ringte en italiensk journalist. Dagen etterpå ringte en tysk fjernsynskanal. De var allerede på plass i Oslo med kamerateam. Jeg ga intervjuer begge steder og angret sterkt på det etterpå. Jeg ble tatt på sengen. Det er en dårlig unnskyldning. Men jeg har ingen annen. Jeg hadde ikke rukket å tenke meg om.

Da utenlandske fjernsynskanaler begynte å ringe i forbindelse med rettssaken som starter i dag, hadde jeg lært. Jeg sa tvert nei. Da begynte de å ringe min agent i steden. Han begynte å mase. Det vil være nyttig for deg, messet han og bablet om å være en profil og bli lagt merke til. Så  – hvorfor allikevel si nei?
           
Berømmelse er vår tids mantra. Det handler om å bli sett, kjent, framhevet.  Men i vår tid er berømmelse samtidig en ferskvare som fort mugner. I takt med berømmelsens korte holdbarhet, kan de fleste – som Tom Ripley – snart gjøre hvilken som helst egenskap til et talent, uansett hvor bisarr egenskapen måtte være. De lokkes med berømmelse når de hentes opp fra anonymitet, hives inn i bunkerser eller opp på scener der de plassert i elektronisk gapestokk ydmykes av dommerpaneler og blir ledd av. De sterkeste kan slå tilbake med sitt talent. De kan bli berømte. Men i denne spiralen er ikke alltid en fin stemme nok til å nå fram. Stemmen trenger iscenesettelse. En het vinnerkombinasjon oppstår når den gode sangstemmen kobles med kontrasten: Et utgangspunkt som taper, det være seg fattigdom eller et lite flatterende utseende. Når en slik person synger blir publikum sterkere berørt. Den yngre generasjonen forstår iscenesettelsens betydning best. Unge ekshibisjonister velger sitt kvarters berømmelse ved å knulle på TV. Tiden som går fra innsjekk på Paradise Hotel til første TV-sendte paring har sunket betydelig for hver sesong. Ytterst på flanken av mennesker som for enhver pris vil bli sett og dyrket sitter psykopatene. Når disse bestiger scenen, gjør de det ved å drepe. Som regel velger de seg en skole der de skyter på kamerater og lærere inntil de blir plaffet ned selv. Det spiller liten rolle for dem. De er nemlig sikre på én ting. De har sikret seg sine femten mimutter i rampelyset. Etter sin død dyrkes de i såkalt historiske fjernsynsbilder eller i sosiale medier som Youtube, der publikum kan se vedkommende ta ladegrep, gjøre nazihilsener og skyte vilt rundt seg. Publikum kjører videoen om igjen og grøsser over det de ser. Det er underholdning som matcher vår tid.

Breivik valgte noe mer spektakulært. Han knotet ned noe han påsto var en politisk motivasjon. Han hadde selvfølgelig regnet med å bli drept – han som de andre skolemassakre-psykopatene. Derfor postet han sitt såkalte manifest før han satte i gang. Han visste at manifestet etter hans død ville bli gjennomdrøftet og gjennomanalysert i offentligheten. Han ville bli dyrket som en helt eller martyr i ekstreme miljøer. Før han satte seg i bombebilen og kjørte E6 sørover, lastet også han opp youtube-videoer, der han poserte med drapsvåpenet og pussige antrekk.

Dessverre for norsk offentlighet ble han ikke drept. Dermed klarte han å beseire forbannelsen om utelukkende 15 minutter i rampelyset. Det at Breivik overlevde betyr at norsk offentlighet må hanskes med ham etter de demokratiske prosedyrer og regler som gjelder i en rettsstat. Dermed blir offentligheten uten å ville det, tildelt roller i hans iscenesettelse. Pressen danser for Breivik. Aktoratet danser for ham, psykiaterne danser for ham. Hele teaterstykket som blir utspilt rundt hans tilregnelighet er en farse.

Jeg er sikker på at Anders Behring Breivik er en følelseskald psykopat, muligens også autist for den saks skyld. Men han er, og har hele tiden vært fullt tilregnelig. Han er et ekstremprodukt av vår tid. Han lar sin advokat uttale at han gleder seg til å sitte i rettssalen der han skal male ut og komme med ekstreme uttalelser slik at publikum kan grøsse på direktesending. Han er dukkemakeren Gepetto som drar i trådene til den dokka som norsk offentlighet i denne saken er blitt redusert til. Det er offentligheten som kjenner at nesen vokser. Jeg tviler på at neste psykopat som starter en massakre i Norge vil overleve møtet med politiet.

Som forfatter er det ikke bare min rett å la være å danse for iscenesetteren. Det er min plikt. Selvsagt skal jeg bruke Breivik i min litteratur. Jeg skal imidlertid gjøre det på min måte. Når jeg skriver mine bøker er det jeg som fester tråder til dokkene, også  den dokka som skulle komme til å hete Kommandøren fra Dårekisten.