torsdag 27. september 2012

Plymouth

Jeg deltok på Plymouth International Book Festival 22 september. Jørn Lier Horst og meg selv ble internjuet av Barry Forshaw, som er blitt en slags autoritet på Skandinavisk krimlitteratur etter at han ga ut boka Death in a cold Climate.

Vår event ble avholdt på Universitetet, og bildet under er tatt når Baary leser fra sin bok hva han mener om de to deltagende forfatterne. Det var fine ord. Bildet er tatt av Kate Wilson

Fra venstre: Barry Forshaw, Kjell Ola Dahl, Jørn Lier Horst


mandag 10. september 2012

De skrivende narsissister

Jeg føler av og til at jeg er med i en obskur gruppe. Det å være forfatter kan tidvis minne litt om å være medlem i Det norske hattemakerlauget eller norsk polygafteknologisk forbund – eller, for den saks skyld – Norges kommunistiske parti. En gammel venn av meg dukket opp en høstdag og fortalte at han var en av fire medlemmer i en lokalavdeling av NKP et sted på Østlandet. Hvorfor gidder du, spurte jeg. Muren falt for over tjue år siden. Kina og Russland er blitt kapitalistiske stormakter som er blitt lekegrinda til oligarkene.

Men det er så jævla gøy, sa han. Det er intriger hele tiden. De andre kaderne er over åtti alle sammen, de bor på sykehjem og bruker rullator for å komme til butikken og medlemsmøtet. Men når de endelig er framme, krangler de så busta fyker og intrigerer og eksluderer hverandre i ett sett. Finnes ikke morsommere underholdning. Å bi medlem av NKP var det smarteste han hadde gjort på denne siden av tusenårskiftet.

Hva skal man si? Vel, her er sammenligningen:

Hvis jeg kikker på en av mine bøker på for eksempel amazon.co.uk, kan jeg lese hva mine lesere mener om bøkene mine. De gir terningkast. Eller rettere sagt, de gir stjerner. Noen kritikker er gode. Noen er halvveis. Noen er drittdårlige. Det er en del av dritten du må tåle når du er forfatter. Lesere mener ting. De intrigerer og krangler så busta fyker. De roper ut vinnere - meg eller andre. Og de eksluderer – meg eller andre.

Så kan man sitte der og håpe at andre lesere har egne meninger og ikke skjeler til den slags.Ikke velger etter den slags anbefalinger.  Tøys og tull. Det er jo sosiale medier som er løsenet nå om dagen. Leserne mener for hverandre og velger for hverandre. Noen vinner og noen taper på det, men it's a part of the game, like it or not.

Trodde jeg.

Men så viser det seg at spillet ikke er fair. Det viser seg at jeg uten å vite det har vært med i en sånn NKP-falangs. Det viser seg at en masse forfattere skriver egne kritikker av egne bøker under falske navn – på sosiale medier - som amazon. Disse forfatterne til og med skriver dritt om sine kollegers bøker – under falske navn – på sosiale medier.

Avsløringen kom i Daily Telegraph i forrige uke. Les selv: Flere navngitte britiske forfattere forteller om hvordan de hauser opp egen litteratur og sabler ned kollegers - anonymt, på sosiale medier.

Telegraph om Ellorys selvpromotering

Avsløringen av RJ Ellory ble gjort av forfatterkollega Jeremy Duns. Og Ellory er ikke dårligere enn at han tar en "Stoltenberg":

"The recent reviews – both positive and negative – that have been posted on my amazon accounts are my responsibility and my responsibility alone," he said.

Så får vi se da, om han fjerner den, eller om de fortsatt står når medietrykket har lagt seg.

Den andre siden av saken er opplagt: Det er anonyme blogger som er toneangivende bokanmeldere i Norge i dag. Det er bokelskere og bokelskerinner histen og pisten, skrivere som "ingen" vet hvem er. Disse bloggerne skryter av noen og sabler ned andre bøker. Kan det være en konkurrent som sabler deg ned? Kan det være forfatteren selv som skryter seg selv opp i skyene?

Kanskje er det en forlegger?

Sjekk VGs nyhetsoppslag om saken.

Det ser altså ut til at partikadrene har en del å lære av bokbransjen når det gjelder intrigemakeri.