fredag 8. februar 2013

Gunnarstrandas lammelår

Følgende epistel trykkes på oppfordring fra lesere som ønsker å kjenne politmannen Gunnarstrandas forhold til den norske retten lammestek. I god tid før påske (som kommer tidlig i år) trykkes herved  et utdrag fra romanen SVART ENGEL – bok nummer seks i serien om Gunnarstranda. Boka kom ut i 2007 og har følgende data: 
ISBN: 978-82-489-0723-7
Lydbok lest inn av Anders Ribu: ISBN 978-82-421-2369-5

Altså: Til alle som elsker kombinasjonen lam/rødvin samt de som måtte ha en hangup i Håvamål. Gunnarstranda er i dette kapittelet på besøk hos sine gamle venner - de to homsene Hilmar og Laurits. Oppskriften anbefales. Enjoy:



Forholdet mellom Laurits og Hilmar var grunnlagt og utviklet gjennom to lidenskaper: Mat og litteratur. Det eneste stedet i leiligheten hvor det ikke var overflod av bøker, var på kjøkkenet.
Her hadde Laurits drapert sin magre kropp i et grønt kjøkkenforkle og manglet bare hette og munnbind for ikke å se ut som en kirurg i aksjon. På benken lå utvalgte grønnsaker som tomater, sikori, endivie, asparges og sukkererter. Resten av ingrediensene var veid og målt og lå klare: Marinade og mortet krydder dandert i små skåler mellom grønnsakene.
Hilmar ville ikke slippe temaet alder. ”Det viktige spørsmålet er når vi blir gamle nok,” fortsatte han og skjenket  i et glass fra en nesten tom vinflaske.
”Til hva?”
”Til å gruble over hva som er meningen med alt sammen. Hva gjør du når du våkner om morgenen?”
Gunnarstranda tok glasset imot og skakket på hodet. ”Det vanlige. Jeg spør meg selv hvem jeg er, hvor jeg går og hvor jeg kommer fra.”
”Og etterpå?”
”Går på badet, ser meg i speilet og blir like overrasket – hver gang.”
            Naboen vår,” sa Hilmar, ”han er åttifire år og sier at det er synd man må bli døden nær for å forstå tilværelsens gåte. Vi hadde snakket om global oppvarming og jeg ble ganske nysgjerrig på tilværelsens gåte, så jeg ba om løsningen.”
             Laurits løftet glasset og avbrøt: ”Vår tids optimale kulturelle uttrykk må være å reflektere over livets meningsløshet samtidig som man spiser og drikker og gledes over den samme runddansen. Skål!”
De drakk.
”Og hva var hemmeligheten?” spurte Gunnarstranda.
”Hvilken?”
”Hva er løsningen på tilværelsens gåte?”
”Alt forandrer seg. Hele tiden, alt eldes. Naboen vår blir gammel og dør, nye  barn fødes, du og jeg eldes, trærne, fjellene, alt er i forandring – på vei mot alderdommen og døden – det gjelder selvsagt også for jorden.”
”Det andre kaller fatalisme, kaller han tilværelsens gåte, er han prest?” undret Gunnarstranda skuffet.
”Ikke langt unna,” flirte Laurits, ”bilselger.”
            Hilmar blunket til politimannen. ”Fortell Laurits om ærendet ditt.”
            ”Ærend?” utbrøt Laurits, ”mener du at din gamle klassekamerat oppsøker oss av andre og mer pekuniære årsaker enn å dyrke den intime varmen fra gammelt vennskap?”
            ”Purken her har lest dagboka til en forsvunnet advokat og funnet en gåte, Laurits. Fortell Laurits hva som sto der! Laurits elsker gåter!”
            Gunnarstranda løftet glasset sammen med de andre: ”Møte løgn med løgn på én linje og ordet umulig på linjen under”
            ”Umulig å møte løgn med løgn? Og det skal liksom være skrevet av en jurist?” Laurits rynket pannen skeptisk.
            ”Enig. Det virker litt underlig.”
Hilmar la den ene hånden på brystet som om han hadde fått sjokk og utbrøt:”Og så du, Gunnarstranda, du som jo er en belest mann!”
            ”Så dette burde jeg vite selv?”
            ”Mannen som noterte ordene, hva slags type var han, hadde han karakter?”
            ”Han er borte og muligens død,” sa Gunnarstranda. ”Husker du Arne, Hilmar?”
”Arne?”
”Fra skolen.”
Hilmars panne rynket seg som et vaskebrett idet han anstrengte hukommelsen.
”Faren hans solgte pølser i kiosken på Jordal.”
”Han må vel du huske,” fortsatte Hilmar lett. ”Dere vanket jo sammen, plukket blomster og presset i herbarium, fant fugleskjeletter i skogen og viste fram for lærerinnen, frøken Hartmann.”
Hilmar snudde seg mot Laurits. ”Frøken Hartmann kunne gi oss latterkrampe ved å snakke om skatter av purt gull eller da hun fortalte om sine oppvekstår på landet der trærne vekket henne ved å pikke på ruten.”
”Vanket jeg sammen med Arne?”
”Har du glemt det?” gliste Hilmar. ”Så mye er altså et gammelt vennskap verdt.”
Gunnarstranda knep øynene sammen. ”Jeg kan bare ikke huske det.”
            Hilmar sa: ”Men nå er Arne muligens  . .  .?”
            ”Foreløpig bare forsvunnet. Meldt savnet.”
”Hvor lenge har han vært borte?”
”En uke – pluss pluss.”
            Laurits åpnet stekeovnen for å sjekke steketermometeret, men rygget tilbake av møtet med varm stekeos idet han ropte: ”Jeg vet noe som aldri dør! Dommen over den som er død.”
Hilmar hyttet irritert med glasset til samboeren sin. ”Nå skal ikke du hjelpe til!” Han helte mer vin i glassene, fra en nyåpnet flaske denne gangen. ”Prøv denne, min favoritt.” Han tok seg i det, sa: ”Hvordan kan jeg si noe slikt? Går det an å vite hvordan vin smaker før vi har smakt på den? Hm? Jeg bare sier det, apropos visdomsordet som advokaten hadde skrevet ned. Akk ja, visdomsord og visdomsord, du må jo vite hvor det står at man skal vente med å si noe pent om kona til etter at hun er brent helt opp!”
”Og du ber meg la være med å hinte,” sa Laurits med nesen nede i en kjele.
Hilmar overhørte kommentaren. Han fortsatte med øynene lukket: ”Eller: Vente med å skryte av datteren til du har fått giftet henne bort, tampen brenner ? Hva? Skål!”
            Gunnarstranda drakk glasset ut. Det var alltid slik hos Laurits og Hilmar. Man svimlet hurtig. Han satte glasset ned. ”Håvamål!” ropte han triumferende.
            ”Jeg vil si en anelse syrlig markjordbær med en teint av solbær ispedd ørliten snev av honning,” sa Hilmar og rullet vinslumpen omkring i sitt glass. ”Visste du at Hermitage antakelig er det eldste vinområdet i Rhône-dalen? Den sies at det var fønikere som i år 600 før kristus kom sjøveien, rodde elven opp fra Marseille og plantet vin i åssidene. Fønikerne var jo kultiverte mennesker, de hadde garantert lest Vergil som hevder at vinstokker elsker luften og utsikten fra åpne åssider.”
            ”Bortsett fra at Vergil ble født senere, i år 70 før Kristus,” skjøt Laurits inn. ”Skal vi prøve en chianti til maten, Hilmar?”
            ”Brunello, Laurits, når vi først dyrker nostalgia oss i mellom.”
De to blunket kjærlig til hverandre.
            ”Javel,” sa Gunnarstranda for å spore tilbake til saken. ”Welhaven har altså notert ned en linje  fra Håvamål. Men vet du åssen det gikk med Arne – da han ble voksen?”
”Det må jo du vite, jeg trodde han var en politisak?”
”Jeg vet ingenting. Jeg husker ikke en gang at vi vanket sammen.”
”Jeg mener at han giftet seg med Emma,” sa Hilmar. ”Husker du Emma som alle fantaserte om når hendene jog under dynene, vel, ikke jeg da, av en eller annen grunn tenkte jeg på Kuppern og Ballangrud og slike karer.”
”Det var det jeg visste,” smilte Laurits, ”din interesse for skøyteløp bunner i de frekke trikot-buksene som løperne bruker.”
Gunnarstranda stirret fraværende ned i glasset sitt.
”Hva er det?”
”Arne er enkemann,” sa Gunnarstranda.
”Stakkars Emma,” sa Hilmar og drakk ut glasset. ”Fred over hennes minne.”
”Hm,” sukket Gunnarstranda tungt og drakk mer vin.
”Skål,” brølte Laurits og alle tre løftet glassene igjen.
”Men Håvamål har flere hundre vers,” sa Gunnarstranda tungt. ”Hva står i resten av dette verset med løgnen?”
            De to drakk ut. Hilmar ble først ferdig, satte glasset fra seg på benken og sa med en dråpe vin rennende nedover en rynke på siden haken: ”Problemet er at advokaten fornekter Håvamål, han siterer ikke. I Håvamål står det at man skal møte løgn med løgn, ikke at det er umulig å gjøre det.
Laurits satte sitt glass ned. Han deklamerte: ”Einkvan ba meg til bords, enda eg ikkje var svolten, eg hade nyss ete kjøtlår hos den trugne venen som hadde to.”
            Hilmar gliste bredt. ”Kjøtlår! Laurits byr på lammesteik!” Han trakk politimannen til side og hvisket: ”Laurits avskyr den klassisk norske måten med å tilberede lammelår med rosmarin og vitløk. Laurits har hemmeligheter og denne består av utvalgte grønnsaker marinert i lammets kraft under stekingen, for ikke å snakke om marinaden. Jeg må gå ut når han blander ingredisensene. Det eneste jeg vet om er innslagene av estragon og dijonsennep. Du skal i dag nyte en smak av lam som vil gå i graven med Laurits og meg. Her, drikk!”
            ”Som om det skulle være galt å ha hemmeligheter,” sa Laurits og smelte igjen stekeovnsdøren. ”Ikke glem at vi er tre personer til stede. Du vet jo at det som én er alene om å vite, er ike lenger en hemmelighet hvis kunnskapen deles med en annen – for det som tre vet, det vet alle.”
            Gunnarstranda, som ikke ville miste tråden, ba Hilmar fortsette. ”Verset, verset med løgnen!”
Hilmar løftet det tomme glasset og betraktet det med drømmende blikk. ”Hasselbackpoteter, Laurits, jeg simpelthen krever å få Hasselbackpoteter til lammet. Hva sier du Gunnarstranda?”
            ”Jeg har aldri brydd med om poteter. Jeg trodde hemmeligheten lå bevart i sausen.”
            ”Slik snakker en konnassør, utbrøt Laurits og skjenket i mere vin.
            ”Forsiktig, Laurits,” sa Hilmar mildt, ” spar på kruttet. Du vet, skjelden er de kloke særlig glade – i hjertet.”
            Sitatet dro Gunnarstranda ut av slummeren. ”Nok av dette jåleriet. Fortell meg resten av det som står i det bedritne verset.”
            ”Kjære deg, vi siterer jo hele tiden.”
            ”Ikke hør på Laurits, sa Hilmar trøstende. ”Han elsker å erte. Men han er en kløpper til å lage saus. Han legger følelser i sausen.”
            ”Nettopp derfor bør noen være forsiktig med hva man sier!” sa Laurits tilgjort fornærmet. ”Kanskje jeg skulle legge helt feil følelser til rette, hva? 1994! Hilmar, denne vinen har modnet halve samlivet vårt!”
            Gunnarstranda holdt glasset fram.
            Laurits skjenket i. Hva ville du gjøre hvis du mislikte meg, purk?
            ”Mislike deg?”
            Hilmar slo ut med armene og deklamerte med innlevelse: ”Veit du ein annan som ille du trur, og du fagnad vil likevel få: du fagert mæle, men falskt tenkje, og ljuging møte med lygn. Altså:  Hvis du misliker noen, men likevel vil ha mannens respekt, hva gjør du? Jo: Du smisker, tenker falskt og møter løgn med løgn.”
            ”Le med når han ler, sa Laurits, ”lat som du er venn.”
            ”Arnes notat ser ut som en fornektelse, han tror ikke det er mulig. Han har fått en skikkelig trøkk vil jeg tippe. Eller hva vet vel du eller jeg om øyeblikkets inspirasjon? Kanskje ordene bare datt ned i hodet hans mens han drømte. Kanskje han våknet og noterte dem ned for  ikke å glemme?
            Hva sier Håvamål om relasjonen far og sønn?” spurte politimannen og måtte innse at han sluret i uttalen.
            Stol ikke på en åker som er tidlig sådd, og ikke tro for snart på en sønn, været rår for åkeren, vettet styrer gutten, det er usikkert med begge deler.”
            ”Håvamål altså, ikke annet enn et jævla ordspråk,” sukket Gunnarstranda fjernt og drakk glasset ut igjen.
            ”Som i Bibelen, kong Salomos skikk og bruk, samme greia,” sa Hilmar, ” Håvamål var vikingenes kulturbank rett og slett. Datidens ordspråk.”
            ”Salomos ordspråk,” rettet Gunnarstranda, ”datidens skikk og —”
            ”Einer,” ropte Laurits. ”Hører du, Hilmar, jeg morter einerbær til sausen.”
            ”Hilmar,” sa Gunnarstranda. ” Du har et for jævlig latterlig navn. Dessuten har du to hoder.”
            ”Snakker du om latterlige navn? En ting jeg lurer på. Tok han pennen med seg?”
”Hvilken penn?”
”Pennen som han skrev ned ordene med?”
”Det vet vel ikke jeg,” sa Gunnarstranda sløvt.
            ”Hilmar!”  ropte Laurits, nå med hodet over den osende stekepannen. ”Kan ikke du fortelle om den gangen da du mistet tennene dine ned i bensintanken på bilen til hun med julekortene!”
            ”Gunnarstranda er politimann og  har ikke tid til sånt.”
            ”Jeg sitter jo her, uansett, ” sa Gunnarstranda, og nå har jeg to glass også!” Han strakte hånden fram og de to glassene smeltet sammen til ett. Han drakk.
            Laurits viftet smilende med stekespaden. ”Hilmar kom kjørende og oppdaget dette stakkars kvinnfolket som sto der i veikanten uten å få start på bilen. Hilmar vet jo ikke opp og ned på en bil, men hadde altså forslag til løsning. Han skulle blåse bensinrestene —”
            ”Ikke hør på Laurits,” avbrøt Hilmar, ”han bare vaser.”
            ”Han hadde en hypotese om at tanken ikke kunne være helt tom, han forutsatte derfor at det i enkelte groper og hulninger i tanken stadig lå rester av bensin. Og så fikk han denne ideen om at han skulle blåse bensinrestene inn i forgasseren,” fortsatte Laurits ufortrødent.
”Det er jo elementært, egentlig,” avbrøt Hilmar. ”Hvis en gjennomsnitts forbrenningsmotor i dag bruker null komma seks liter bensin på ti kilometer kjøring, ville hun ikke trengt mye bensin for å kjøre de to kilometrene—”
”— Så han åpnet lokket, gapte over munningen og blåste hele gebisset sitt ned i bensintanken!”
            ”Han bare vaser,” hvisket Hilmar med stort alvor, ”straks han får litt for mye å drikke, begynner han å vase, han er helt umulig.”
            ”Og disse tennene hadde jo kostet tretti tusen kroner.”
            ”Som sagt, han er helt umulig,” hvisket Hilmar og hevet stemmen: ”konsentrer deg om sausen nå, Laurits.”
            ”Det endte med at de fikk ringt etter en slepebil. På verkstedet måtte karene skru løs hele bensintanken åpne den som en tomatboks  og hente ut gebisset. Den regningen kom bare på atten tusen. Men damen i veikanten fikk jo astma og pusteproblemer fordi hun holdt på å le seg i hjel.”
            ”Sympatisk dame,” sa Hilmar, ”veldig sympatisk, jobber i toll- og avgiftsdirektoratet og hun sender julekort hvert år.”

lørdag 2. februar 2013

Før snøen faller tok prisen i Göteborg

I kveld ble det klart. The Dragon Award, prisen for beste nordiske film ved Göteborg internasjonale filmfestivel gikk til Før snøen faller. Fantastisk! Filmen har allerede lagt ut på sin egen reise. Først åpnet filmen festivalen i Tromsø. Nå slår den utfordrere fra hele norden.

Det startet med at Hisham finn en idé i 2006. Så begynte han og jeg å jobbe med manus ved årskiftet 2006/2007. Det har vært en lang reise. Lengst for Hisham, som har måttet vente og vente og vente på å gå på sett. Men når han gjør det, skjer det med overbevisning!

Heja Tahir, Susan Ilir, Bahar Ösen, et knippe av skuespillerne. Og: Sverrir Kritstjánsson som klippet filmen. Marius Matzow Gulbrandsen som hadde foto. Og ikke glemt: Fire fantastisk hardtarbeidende og kreative crew, både i Kurdistan, Istanbul, Berlin og Oslo! Gratulerer!

Nå står filmen på egne bein. Fjellstøtt. til tjue i stil. Lykke til videre!