Familiekrøniken Lindeman & Sachs


Familiekrøniken Lindeman & Sachs er til nå formalisert i to romanutgivelser.

Bok 3 utgis snart!
Omslaget er klart:

Lindemans siste reise vil også foreligge som Lydbok, innlest av Gisken Armand.

Handlingen foregår i 2012. Boka skal leses som en selvstendig roman. På dne annen side. Det er ikke dumt å være kjent med Renate,  Anders og de andre.

Det vil nye lesere få anledning til. Både Lindeman & Sachs og Lindemans tivoli vil komme i nye pocketutgaver med nye omslag. 


Lindeman & Sachs (2006)
ISBN 82-489-0635-3, ISBN 978-489-0692-6,

Lydbok innlest av Cristoffer Staib:  ISBN 13 978-82-421-1695-6, ISBN 10 82-421-1695-4



Lindemans Tivoli (2008)
ISBN 978-82-489-0794-7, ISBN 978-82-489-0857-9

Lydbok innlest av Yngve Berven:  ISBN 978-82-421-4585-7


Idé og bakgrunn
Jeg planla disse bøkene over lang tid. På den ene siden var jeg på nittitallet etablert som såkalt "litterær" krimforfatter i Norge – hva nå det vil innebære. Samtidig har det opp gjennom nittitallet skjedd en massiv kommersialisering av kriminalsjangeren.  Det er blitt klart for forleggere, bokhandlere og ikke minst en hærskare av nye forfattere at sjangerlitteratur  har et enormt salgspotensiale. Konsekvensene er flere. For det første opplever også jeg større interesse for mine bøker. Samtidig er arenaen for krim blitt et rottereir hvor gullkalven som presse- og bransjefolk danser rundt er et mantra som ikke rommer annet enn salgstall og penger. Begrep som litterær krim blir enda mer meningsløst enn det var tidligere. Særlig fordi  banaliseringen sjangeren gjør at trender og publikumsfrieri blir viktigere enn tradisjon og litterær stemme

En annen av disse mange konsekvensene er at det synes å regjere en slags fordom hos anmeldere og bransjefolk om at såkalte krimforfattere utelukkende bør skrive krim. Når man da, som meg, har et ganske annerledes syn på sjangerrens rolle i litteraturen, og har  forbilder som bryter den samme fordommen, blir man lett kjempende motstrøms. Da jeg ga ut novellesamlingen Gjensynsgleder i 2002, var det flere anmeldere som skulle "ta meg" fordi jeg tråkket utenfor den stien de mente jeg burde holde meg til.

Den positive følgen av å gi ut den novellesamlingen ble at jeg brøt gjennom en slags mur. Det var klart for alle at jeg ikke aktet å holde meg tjoret innenfor sjangergjerdene.

Jeg lekte med romanpersoner og scener lenge. Det skulle bli en roman om karakterer i utvikling på 1970-tallet.  Å jobbe på denne måten var som å demme opp vann. Det hopet seg opp stoff i mengder og det måtte kanaliseres ut på rett måte. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle slå hull for å lede vannet riktig vei. Ikke før sommeren 2003. Jeg var da på en ferietur på Ringebufjellet. Her ble jeg vitne til to ungdommer som landet i helikopter utenfor familiehytta de ferierte på. De hadde vært en tur i Lillehammer i helikopteret sitt og handlet jordbær til dessert. Dette var en handling så gjennomført dekadent at ideen slo ned i meg som et lyn. Min romansyklus  skulle handle om Ola Askeladds vei til rikdom og hva han gjorde med skatten han fant.

Research 
Jeg hadde allerde gjort mye innsamlingsarbeide. Som krimforfatter og tidligere lærer i økonomiske fag hadde jeg allerede et ganske stort klipparkiv over saker i senere norsk økonomisk historie - lysskye saker, grå, hederlige og kriminelle saker.

Men guttene på helikoptertur gjorde at researchen nå fikk konkret retning. Jeg var en blodhund på sporet.

Jeg vokste opp på 1960- og 1970- tallet. Da jeg var smågutt, bodde min bestemor på den gården jeg nå selv bor på. Hun hadde melkekyr og folk i arbeid. Gården var en velfungerende bedrift. Hjulene gikk rundt. At denne gården i dag skulle kunne sysselsette flere personer og være økonomisk attraktiv er utenkelig. Det har skjedd noe med samfunnet Norge som umuliggjør dette. Denne gården kan stå som en metafor på mitt søk. Det ligger altså en endring her, en hemmelig endring, for hva er det egentlig som har skjedd med samfunnet som gjør det umulig å drifte et gjennomsnitts norsk gårdbruk som god butikk? Jordene er de samme, skogen er den samme, hus og bygninger er i god stand, all dyrkningsteknikk og redskap er blitt mer effektiv og kostnadsbesparende. Da jeg drev min research måtte jeg innse at svaret på et slikt spørsmål ikke er å finne i jordbruket, det vil heller ikke mulig på et faglig grunnlag å gi et dekkende svar. Et forsøk på å beskrive den endringen som har skjedd rent retorisk, vil uansett ende opp som en fattig meningsytring i et uoversiktlig polemisk tåkehav. Det eneste svar som vil gi mening for meg vil utkrystaliseres   gjennom fortellinger hvor endringen utgjør et element i en større og mer generell dramaturgi.

1960-tallet var uskyldens tid. Arbeiderpartiet hadde i regjeringsposisjon sydd sammen en velferdsstat drevet fram av troen på samhold, solidaritet og felles løft fra etterkrigstidens nødsår. Hvordan gikk veien fra den idyllen til en tilstand som gjorde at to guttevalper med største selvfølge kunne fly med helikoper for å kjøpe dessert? Helikopterbarna ble for meg nok en metafor på mitt søk etter endring. Dekadensen i handlingen er renskåret men langt fra enestående. På 2000-tallet var det en selvfølge for Ola Dunk å bli millionær på børs eller gifte seg i St.Tropez, ta skiferie i  Alpene eller bla bla bla.  Men hva så? Verden på 2000-tallet kan billedgjøres gjennom avissidene til en tilfedlig utgave av Dagens næringsliv – med alt fra analyse av markedet for oppjekkbare borerigger, latterliggjøring av Idar Vollviks investeringportefølje, smakkritikk av polets dyreste viner, liste over attraktive hyttekjøp på Lifjell og i Blindleia, råd om hvilken SUV-modell som er in og hvilken modell som er out, kanonisering av norskættete hedgefunds-forvaltere på wall street, lister over de beste kjøp fra norske kunstmalere eller you name it. Slik er Norge på 2000-tallet. Slik er verden.  Ingen kan forandre verden, i alle fall ikke forfattere. Å kjempe mot gutteturer til St.Tropez eller kanonisering av hedgefunds-forvaltere er det samme som å sloss mot vindmøller. Jeg innså at noe av det jeg måtte lete etter i min research var å forstå holdningene som bar oppe tidens moralske kodeks. Turen til Lillehammer i helikopter var ikke mitt mål. Det var selvfølgeligheten som lå bak slike handlinger jeg søkte å finne røttene til.


Byggesteinene
Jeg forsto at jeg trengte i alle fall tre generasjoner representert i romanen. Siden navet i etterkrigstidens norske økonomi var shipping, trengte jeg en skipsreder. Han fikk navnet Georg Spenning.

Jeg trengte også representert 1960-tallets trainees. De som kjente sin besøkelsetid og skulle dominere parnassene på 1970- og 1980- tallet.

Det ble to menn: Vebjørn Lindeman og Erling Sachs. De skulle ikles fortellerdramaturgiens posisjoner: Good guy/Bad guy.

Den tredje generasjonen skulle være mellomgenerasjonens barn. Representantene for de som på 1980-tallet var de unge og fremadstormende, de som satte seg godt til rette i sine maktposisjoner på 1990-tallet,  En av disse ble Vebjørns sønn Per Ole Lindeman, hans gode venn Jim Klafstad og den selvlærte spekulanten Freddy Bogen.

Men for å sette fortellingen i relieff, for å meisle ut moral, konfliktene mellom samvittighet og egoisme, trengte jeg en person som sto utenfor alt sammen, en som ikke diltet i flokk, en som gikk sine egen veier og kunne se ting utenfra: fortellingens hovedperson, Anders Lindeman, bror, sønn og fritenker.

Og hvor var kvinnene? 1970-tallets femme fatale med penger på bok – skipsrederens datter Bette Line Spenning.

1980-tallets kvinnepolitiske sterke karrierekvinne Renate

1990.tallets unge fremadstormende analytiker Ulrikke Sachs.

Mange karakterer å holde orden på? Ikke når de svømmer i fortellinger.

Første bok – Lindeman & Sachs
Starter i 1973, slutter da Oslo Børs krakker i 1987

Andre bok – Lindemans Tivoli
Starter i 1993, slutter fem år senere.

Tilbaker til blogg